Snurrige greier

Dagens soundbite: Day at the pool

Garrard. Barndommens SONY.

Jeg husker så ekstremt godt den gamle Garrard SP25 MK IV -platespilleren som sto i hjørnet i stereobenken i barndomshjemmet mitt. Søsteren min og jeg pleide å spille de fleste LP-ene på '45-hastighet i smurfefart.

Det er umulig å ikke gi nostalgien litt spillerom denne stille januarmorgenen. Lyden av reima som dro tallerkenen og den mekaniske klikkinga som fulgte når spaken merket "AUTO" ble dyttet til høyre, sitter som en diamantstift i hukommelsen. Stiftspraking fra et ekte vinylopptak kommer antagelig ikke til å bety noe som helst for mine barn.

Så: Knitring. Spraking. Super Trouper. Happy New Year. Fernando. Ring Ring. Waterloo.
En annen dag kunne det være Sgt Peppers Lonely Heart Club Band. Revolver. Penny Lane. Maxwell's Silver Hammer. Hey Jude. Norwegian Wood.

Det snurret ofte både ABBA, Beatles, Jim Reeves og Roger Whittaker på den dyre Garrarden til fattern - og jeg glemmer aldri plystringen til sistnevnte artist på "Mexican Whistler", "Changalip (African Whistler)", New World in the Morning, eller legendariske "The Last Farewell" (lydklipp).
Min far hadde en BASF opptakskassett med plystremannen der han feilaktig hadde skrevet "George Whittaker" i stedet. Jeg tror vel ikke han tenkte så hardt over det.