Gå til hovedinnhold

Innlegg

Fremhevet

Super Trouper

Vi la hver vår stein på varden. Regine la ein mosegrønn trekanta stein helt inntil toppsteinen, den var kantete og våt, mørk av fuktighet. Jeg vet ikke om det var fordi jeg hadde hørt at man skulle gjøre det eller om det var varden selv som inviterte til det. Kanskje er det slik de blir til, de utallige steinhaugene her oppe på snaufjellet.  At alle som kommer forbi, legger på en stein i forbifarten, at det ikke egentlig er snakk om varder i ordets rette forstand. Men en slags tagging. Noe nymotens, noe de gamle fnøs av. Fnøs så snørret hang igjen i det grå skjegget, dro seg over barten med handbaken og den oppsprukne ribbekanten langs fjelljakka sygde det til seg, forakten for dette lettvinte språket som ikke handla om noe. Varde var noe som sto på en topp. En varde var noe man tente bål på for å gi beskjed fra ås til ås og fjord til fjord, fra bygd til neste grend, om at noe var i gjære. At fienden var på vei inn fjorden. At vi alle måtte trive det vi hadde stående av våpen og snø…

De nyeste innleggene

Til deg som sitter alene

Innesnødd

Én kvinne og førti menn

Deilig er jorden

Mens vi venter på en halvmeter

Egd og bacon

Dag 1

Ekspedisjon

Derfor kvalte jeg min elskede. Og leste svenske morgenaviser.