I begynnelsen

Lyd: Benassi - Satisfaction

UNDER PULTEN: Damene på lønningskontoret. En uforløst fantasi.

"Nok er nok," tenkte jeg.
Men jeg ble likevel værende.
I noen år. Før det en vakker dag banket på i hjernebarken min.

Jeg følte jeg hadde oppnådd alt jeg siktet på. Burde kanskje gitt meg før leken ble svært god. Og til og med svidd.
Men det er noe med vaner. De setter seg.
Og før man vet noe særlig mer om verdens tilblivelse, har man plutselig bare spist tusen frokoster, og gått på jobb tusen ganger.

For samme arbeidsgiver. Sett inn i den samme skjermen. Levert lønningslister. Stilt lydig opp på firmaets arrangementer. Klappet når man skal klappe, holdt viselig stilt når man bør tie.

Jeg tenkte på alt dette mens jeg sto med kaffekoppen i hånda etter lunsjen og småsnakket med en kollega. Vi kikket ut i været og var mette og fornøyde.
- Synes du også at overraskende mange damer som jobber i lønningsavdelinger på små eller litt større bedrifter tenderer mot stort hår, sort turtleneck i trang v-genser og trendy briller? sa jeg.

Kollegaen min repliserte:
- Hm. Det har jeg aldri tenkt over. Men du har kanskje et poeng. De pleier iallefall å ha rød neglelakk.
Jeg nikket. Drakk kaffe.
- Men de har uansett pene legger - for de går i høye hæler hver dag. Og i sneisne små skjørt, høytdrømte jeg.

- Har du noen gang...
- Nei, sa jeg. Aldri.


Fra min andre roman, Ødsel (2002) på Aschehoug. Rart jeg ikke erstattet ordet "hjernebarken" med noe annet.