Mens vi venter på en halvmeter

Det kom en halvliter snø i går.

"Jeg tror ikke noe på det. Det blir ikke en halvmeter."

Hvorfor jeg sa det, har jeg ingen rasjonell forklaring på, jeg ønsker jo ikke å fremstå som mistroisk og kynisk. Men noen ganger kjenner du det på gikta, sa mormor.

Håper jeg slipper det. Gikt, altså.

Min far har litt av det, han kjørte mye motorsykkel på vinteren uten gode nok klær. Det var nok moro, men for sikkerhets skyld går jeg ikke i hans hjulspor der.

Vi sto der i vinduet og stirret opp mot nattehimmelen, gjestene mine i går kveld og jeg. 

Avisene lokket med snøfall opp mot 50 centimeter i Kristiansand.

Hos en av naboene i blokka rett overfor ble det med ett åpenbart at det var kos på gang av det litt utagerende, amorøse slaget, og vi forsøkte å ikke stirre.

Vi skulle tross alt spille Monopol. Men det er nå rart med det, når noen lander på Rådhusplassen og eieren innkasserer, er det noe misunnelsesverdig over det.

"Har han kledd av seg?" spurte Torjus, og skjøv ansiktet helt inn i vindusruta.

"Kom, vi ser om vi kan klare å treffe oppi dette glasset med ei drue fra to meters avstand," sa jeg. Og tenkte at naboene må få svinge seg akkurat som de måtte ønske. 

Det ville vært spektakulært om det ble full klaff.

Altså med værmeldinga. Ikke for naboen, der tror jeg ikke Yr hadde hatt noe å tilføre.

All snø smelter. Før eller senere.

 Men: Jeg forstår delvis hvorfor noen redaksjoner satte ekstra mannskap på i natt, slik kommunen også klokelig gjorde det.

Og jeg heier på det, også. Det er kult å satse litt.

Men det kom selvsagt ikke en halvmeter. Det er bare for Ari Behn slikt skjer. Og da er den gyllen. Så da er det vinter igjen, Kristiansand fikk ti centimeter. Mandal tjue.

Og jeg må innrømme at jeg både er blasert og føler grunn til det. Jeg har vokst opp i et snørikt østland, og det var noen snørike tiår, både på 70- og 80-tallet. Vi hadde innpå en meter snø på hytta, det var vanlig. 80 centimeter var for lite, da grein vi litt på nesa. Én meter og over var kvalitetsmerke for en ordentlig god vinter, med gode skiforhold i bakken.

Når jeg ringer min far gjennom vinterhalvåret, forteller han meg snødybde, snøfall siste døgn, temperatur og om det er mye vind. 

Været er fast innslag, men det tar ikke så mye av samtalen.

For jeg vil jo høre hva ellers som har skjedd. Og det vil han og. Etter at jeg har fortalt ham om været her nede, selvsagt.

Det er altså ikke uviktig. 

Men det er heller ingen sensasjon at det snør om vinteren. Det må jo nesten komme litt snø, det virker som om normalen er at den alltid har lurt seg på plass i tidligere år, og at når det nå, i vår nyfrelste digitalalder anno 2012, i annet eller kanskje til og med tredje generasjonsledd nettjournalistikk, kommer flere desimeter, da måker vi forsida. Eller toppsaken.

Snøkaos, sier vi. 

Vinter, sier de gamle.
Men kommer ikke snøen så voldsomt som først meldt, tja, så er det jo bare en ny sak. Nye klikk. Jeg må tenke på han som følte han var tvunget til å skrive boken "88 grunner til at Jesus ikke kom tilbake i 1998". Han solgte visst like bra, og du skjønner hva den første boka het.
Du gjør det.

Vi pakket sammen monopolbrettet og forberedte oss på å labbe ut i førjulsvinteren med kurs for byens lokale mikrobryggeri.

Opptatt av triviliateter, du liksom. Pføy. Jeg hadde forsøkt å få Morgenbladet til å ligge litt tilfeldig slengt på pianokrakken før gjestene kom, men måtte gi det opp.
Jeg holdt ei hånd ut av vinduet og sa: "Se, ingen snø."

Ti minutter etter landet det et hvitt fjon på frakken min. Og ett til. Og nå sitter jeg til og med og skriver om det, ja, og litt om naboen, men de må få være mest i fred, men jeg har opplagt skutt meg selv i foten. 

Det ble verken kos eller kaos for oss vanlig dødelige, men nå tror jeg i hvertfall det blir en hvit jul, sier jeg til fattern i telefonen. Han har ringt, og vi prater om været på tjuende minuttet nå.