Utfor

Mange tusen lastebiler, trailere, vogntog og digre kjøretøyer smeller dundrende avgårde langs åtte felt betong, asfalt og stål. Sånn er det på motorveien. Ingen stopper plutselig opp for å vurdere veien videre. Man kjører AV en motorvei, på avkjørsler, og alle har sin avkjørsel de er på vei mot.

Selvsikkert lar sjåførene gassfoten hvile trygt mot pedalene selv rundt uoversiktlige svinger.
Vi er da på motorveien. Det er jo ikke akkurat som om den tok slutt, plutselig. En vegg, eller ingenting. Vi stoler ikke en gang aktivt på at det er sånn, vi tar det jo for gitt.

Men hva om den gjorde det? Motorveien. Tok slutt, plutselig. Uten forvarsel. Ville du ha merket det inni deg som sjåfør? Nå, rundt neste krappe kurve, er det slutt. Veien er ikke lenger, det er et brått stup. Og det bærer utfor?

Kan du se det for deg? Som et Niagarafall av tungtransport utfor et enormt juv. Vannmassene stanser ikke opp og vegrer seg rett foran et fossestup. De glir utfor uten å utfordre seg selv på tanken om de kanskje skulle ha snudd eller bremset opp.

Jeg bare lurer. Ville noen som helst ha stanset? Alle som åkte utfor ville jo ha vært ute av stand til å melde i fra om faren. Alle ville bare ha knallet utfor i 120 kilometer i timen.

Jeg er kanskje grotesk i fantasien, men jeg synes nesten det ser vakkert ut.