Røtter

Jeg står ute på jordet, noen hundre meter fra låven. Solen er i ferd med å gli ned bak åsen, og jeg får det travelt med å ta bilder rundt meg. Puste inn støvet, tillate meg å kjenne på følelsene.

Det er ikke hvilken som helst dag. Det er den siste, ihvertfall for min del. Jeg har skjøvet og løftet og stablet inn de siste møblene fra gårdsbruket inn i en varebil. Nå står jeg midt ute på åkeren der mine forfedre har pløyd og sådd i flere hundre år, fordi det har vært deres lodd her i livet. Kanskje ikke fordi de alltid har villet, men fordi de ikke har kunnet gjøre annet. De ble født til dette livet. Og de døde her.

Om noen uker eies alt dette av en annen. Ingen i min slekt, og slettes ikke meg. Jeg ble født som odelsgutt til dette bruket, og lurer i mørke stunder på om jeg burde ha gjort mer for å bli værende her. Ikke for forfedrenes skyld, men min egen. Men jeg lander hver gang på at det ikke er mitt lodd. Her i dette livet. Jeg ble ikke født i en tid der den eneste muligheten for overlevelse var knyttet til jorda under føttene våre.

Men likevel, mens jeg står her ute, slynger usynlige røtter seg omkring anklene mine og holder meg fast. De kommer smygende opp mellom leireklumper, sand og halm. De lar meg flytte føttene, men forteller meg for hvert skritt at dette er mitt land. Uansett hvem som måtte ha kjøpt retten til å dyrke jorda her. Mine forfedre, mitt kjøtt og blod har brutt opp hver meter av dette enorme åkerhavet, og det er mitt.

Jeg går videre, ned til åkerkanten, og hopper over bekken. Med ett står jeg i skogbrynet, der mine forfedre mange ganger har stått før meg i solnedgang. Skal jeg gå inn i skogen og ta farvel?
Over meg sitter de gamle, høyt der oppe i skyene. På en balkong. De kikker ned på meg og lar grantrærne hviske ord i sjelen min.
"Du er alltid herfra. Vi er alltid dine. Dette er ikke farvel, dette er på gjensyn."

En høy, gammel gran jeg godt husker fra barndommen, er helt grå og svart i toppen. Den er døende, råte og sykdom har krevd sitt. Jeg hilser ærbødig til pannen med flat hånd. Aner ikke hvorfor jeg gjør det.

Det er den siste dagen. Den siste dagen gården og jeg er sammen før gårdsbruket skifter eier. Ut av familien. For første gang siden 1600-tallet. Men når disse gamle der oppe i skyene sier det på denne måten, skjønner jeg mer, og blir mindre melankolsk. Røttene rundt anklene mine blir med meg, uansett hvem som kjøper skjøtene og snart skal gå rundt her og kalle det for sin skog.

"Vi er dine. Alltid," sier de majestetiske, eldgamle grantrærne i toppen av åskammen.
Jeg smiler mot dem. De siste streifene av solvarme forlater tretoppene, og jeg står alene igjen i mørket der inne i skogen.

Det er helt stille her, og jeg ser ikke rundt meg eller bak meg. Det er ingenting å være redd for. Det er mine forfedres skog, og den er min. Og alle andre som kjenner tilhørighet hit sin. Vår. Og kanskje eier skogen, åkrene og jorda meg og oss, og ikke omvendt.

Det er røttene mine, og de blir med meg. Uansett hvor jeg skulle befinne meg.
Jeg går stille langs skogkanten og tusler opp til varebilen med møblene i. Og snur meg ikke tilbake.