Arbeidshanskene

Jeg husker arbeidshanskene til min far. De lå overalt, og var gode å ha på seg. Særlig hvis de var helt nye.

"Du får ta på deg hansker," sa fattern. Og så bar det ut i skauen, eller ned bak låven til en eller annen innretning jeg måtte stå og holde litt i mens han sveisa.

Noen ganger skjønte jeg ikke helt hva vi gjorde, men jeg forsto at min far hadde behov for en "holder", så da sto jeg der og holdt.

Med hanskene på. De lukta så godt også. Jeg beholdt dem på lenge etter at selve sveisinga var over.

Det lå noen i traktoren alltid. Og noen i den andre traktoren. I den tredje traktoren vi hadde, derimot, den store, fine grønne som var så dyr og svær at den kanskje var den største traktoren i hele grenda, trengte man ikke hansker.

Der satt jeg som i et tempel. Det var stille og rolig selv om motoren brumla som et treskeverk, for førerhytta var polstra, og stereoanlegget hadde nok hatt DVD hvis det hadde vært i dag.

Ptsjjjt. Sa det i døra på den digre, luksuriøse traktoren idet jeg hoppa ut igjen. Ned på låvegolvet, og heisan, der lå det visst noen hansker igjen. På ei tønne med spillolje. Jeg måtte prøve dem.

Klatra opp trappa helt oppunder låvetaket i fjerde etasje og kikka imponert ned i de store kornsiloene. Det var godt å ha hansker på der oppe, så fikk jeg ordentlig tak i rekkverket. Alt støvet fra korntørka gjorde nemlig trappetrinnene så glatte at det var greit å ha noe å holde seg i.

Den dag i dag har jeg fortsatt alltid arbeidshansker i bøtter og spann liggende omkring. Noen i bilen, andre på verkstedet. Noen i gangen.

Det er oppvekst. Barndom. Og trygt.