Til deg som sitter alene
Denne julaftenen gjør jeg også det.
Ikke alle kabaler går opp, og denne julen måtte jeg stokke kortene. Men det er en lightversjon, jeg har kjære rundt meg, både før og etter. Bare ikke selve julekvelden.
Så nå, for første gang, skal jeg få utforske dette mysteriet selv, denne medieomtalte foreteelsen, som noen vil betale seg vekk fra. Men jeg er sikker på at det dessverre også er mange som helst vil være alene, isbjørner og eremitter som mange mennesker blir - og er - bak fasader av tente instagramlys og glade meldinger om at ribba står i ovnen. Svoren er sprø. Svoger likeså. Hjernen er alene. Foreløpig er det urovekkende mange grønne lys på Facebook, men jeg tenker at vi er blitt så vant til det. Er det noe bedre å sitte limt foran tv-en med familien etter at gavene er åpna? For det kan jeg da levende huske at vi har gjort, uten at det er så veldig fellesskapsdyrkende.
Nå må vi kanskje heller omfavne den digitale høytiden, og tenke at det ikke er en plage, men mer et privilegium å kunne legge den vekk, digitaldingsen som lurer oppmerksomheten vår vekk fra de vi er sammen med. Så kan vi heller sammen si hei på Skype og le av statusoppdateringer etter at gavene er pakket opp, ikke se på det som en fiende, men som et alternativ til å sitte og glo på tv-skjermen. Uten å si et ord frem til midnatt. Eller vi kan spille spill. Le og snakke sammen. Og helt glemme at vi har bredbånd. Men ikke kall det fienden, vi gir avkall på muligheten til alltid-kommunikasjon. Som å dra ut telefonledningen. Slik vi gjorde før. Sett på lydløs. Viktig møte. Møte med din egen stemme, møte med dine egne fakter og historier du har lengtet etter å fortelle onkel og farfar og Gerhard fra Tyskland som bor på hybel og hjelper til med snømåkingen, og som i år er med. Men ikke tør å spise ribbe. En forbundsfelle for små barn. Og alle andre konstellasjoner. Ingenting er for snodig på julaften, heller ikke det å tilfeldigvis bli sittende alene, det går fint. Jeg gleder meg mest til å lese Fantomet.
Og denne kvelden, jeg klarer ikke å være så lei meg, jeg ser jo mine kjære om så kort tid; Et privilegium er blitt meg til del. Jeg får, nesten uten annen smerte enn den melankolien jeg måtte velge å gå inn i, kjenne på det sosiale stigmaet. Jeg kan vende på tanker og minner, undre meg over fenomenene jeg så lystig har tatt del i siden jeg ble født, være glad for de gode minnene fra barndommen, kunne glemme de vanskelige tingene, ikke skylle dem ned med alkohol, slippe å gjøre det.
Slippe å være på hospits og ikke bli hentet. Av noen som insisterer på at man ikke skal sitte alene.
Slippe å bli sittende igjen på hospitset, fordi jeg var for dritings da onkel Trygve, etter en times kjøretur, skulle hente meg, og jeg fikk høre at "sånn kan ikke barna se deg, beklager," og så lukke døren igjen. Til bord med sneiper på tallerken, små brune i hjørnet og i vinduskarmen og overalt og sengetøy med månedsgammel midd. Jeg slipper det, for livet delte til alt hell ikke ut dette kortet til meg, men jeg har hele livet mitt kjent mennesker som endte slik. Feiret jul med dem. Vært på besøk og skrekkslagent sett dem åpne den neste ølen før den forrige var drukket opp. Spy i ei bøtte. Skitt overalt. Matrester på et bord ikke engang Fretex ville ha klart å selge. Kanskje få komme hjem til første juledag, hvis jeg skjerper meg. Kanskje det ikke går.
Klokka fem ringer kirkeklokkene julen inn. Da tenker jeg nok mest på alle som kjenner seg alene, selv midt i flokken og vrimmelen rundt bordet. Alle som har noe uoppgjort, store bekymringer, alle som krangla på morgenkvisten med ektefellen eller samboeren, og som ikke har fått det til etterpå. Alle som vil ut. Vekk. Alle som i årevis har kjent på apatien, ikke funnet igjen livsgnisten. Alle som mobbes på jobb, på skolen, av familien. Alle som har det mye verre enn jeg har lyst til å skrive om her. Der sitter vi. Alle.
Når startskuddet for årets store spisekonkurranse går.
Den samlede røykosen fra ovnene i de tusen hjem vil alene gi sitt bidrag til global oppvarming. Små jenter i stutte kjoler vipper utålmodig på stolen og pirker i ribba, og har forlengst begynt å mase om julegaver.
Og det er mest kos for oss alle, det er statistisk bevist gjennom tusenvis av mobilopplastede bilder av dekkede bord og røde kjoler.
Første minne: Jeg står i snøen og vi har tent gravlys, far og søster og jeg. Jeg står og fryser i høye cherrox-støvler og boblejakke som mamma har sydd. Lillesøster spiser snø fra vantene, og får et morskt brum fra pappa. Skoddene der oppe i det hvite kirketårnet er slått fra, og det flommer lys ut fra klokkene, forventningsfulle står vi med frostrøyk og pappa med is i barten. Så kommer de malmtunge slagene. De finner veien ned i snøens rike, kastes tilbake av gravsteinene, biler på tomgang i skumringen, pelskledde damer og pensko under herrefrakker. God jul til alle, til naboer og han som står i elektrikerforretningen, men er forunderlig sivil og kledd i mørkt i kveld.
Lyden av bildekk som knatrer ned i snøen, eksos foran bremselys. Varmeapparatet på, og pappa med hansker og kaldt bilratt, vi stuer oss inn og kjører hjem til garasjen og hjem til mamma som står med åpne armer og løfter store panner med pølsesnabber og medisterkaker og ribbe som jeg ikke vil smake på og surkål jeg virkelig ikke forstår poenget med. Og så må jeg inn i penbukser og skjorte og lillesøster vrir seg og vil ikke ha musefletter.
Andre minne: Den siste jula mamma levde. Tredje minne: Den første jula i fremmed land. Da vi skulle gjøre dette alene, uten henne. Sammen, javel. Men ikke helt enkelt, kan man forstå. Der vet jeg mange sitter i dag, og til deg som sitter alene, selv om du er sammen med alle: Hold hodet høyt. Styrk hverandre, gled dere med hverandre, sett mot i noen som kanskje kan se ut til å ikke trenge det. Men det vet du ingenting om.
Ikke alle kabaler går opp, og denne julen måtte jeg stokke kortene. Men det er en lightversjon, jeg har kjære rundt meg, både før og etter. Bare ikke selve julekvelden.
Så nå, for første gang, skal jeg få utforske dette mysteriet selv, denne medieomtalte foreteelsen, som noen vil betale seg vekk fra. Men jeg er sikker på at det dessverre også er mange som helst vil være alene, isbjørner og eremitter som mange mennesker blir - og er - bak fasader av tente instagramlys og glade meldinger om at ribba står i ovnen. Svoren er sprø. Svoger likeså. Hjernen er alene. Foreløpig er det urovekkende mange grønne lys på Facebook, men jeg tenker at vi er blitt så vant til det. Er det noe bedre å sitte limt foran tv-en med familien etter at gavene er åpna? For det kan jeg da levende huske at vi har gjort, uten at det er så veldig fellesskapsdyrkende.
Nå må vi kanskje heller omfavne den digitale høytiden, og tenke at det ikke er en plage, men mer et privilegium å kunne legge den vekk, digitaldingsen som lurer oppmerksomheten vår vekk fra de vi er sammen med. Så kan vi heller sammen si hei på Skype og le av statusoppdateringer etter at gavene er pakket opp, ikke se på det som en fiende, men som et alternativ til å sitte og glo på tv-skjermen. Uten å si et ord frem til midnatt. Eller vi kan spille spill. Le og snakke sammen. Og helt glemme at vi har bredbånd. Men ikke kall det fienden, vi gir avkall på muligheten til alltid-kommunikasjon. Som å dra ut telefonledningen. Slik vi gjorde før. Sett på lydløs. Viktig møte. Møte med din egen stemme, møte med dine egne fakter og historier du har lengtet etter å fortelle onkel og farfar og Gerhard fra Tyskland som bor på hybel og hjelper til med snømåkingen, og som i år er med. Men ikke tør å spise ribbe. En forbundsfelle for små barn. Og alle andre konstellasjoner. Ingenting er for snodig på julaften, heller ikke det å tilfeldigvis bli sittende alene, det går fint. Jeg gleder meg mest til å lese Fantomet.
Og denne kvelden, jeg klarer ikke å være så lei meg, jeg ser jo mine kjære om så kort tid; Et privilegium er blitt meg til del. Jeg får, nesten uten annen smerte enn den melankolien jeg måtte velge å gå inn i, kjenne på det sosiale stigmaet. Jeg kan vende på tanker og minner, undre meg over fenomenene jeg så lystig har tatt del i siden jeg ble født, være glad for de gode minnene fra barndommen, kunne glemme de vanskelige tingene, ikke skylle dem ned med alkohol, slippe å gjøre det.
Slippe å være på hospits og ikke bli hentet. Av noen som insisterer på at man ikke skal sitte alene.
Slippe å bli sittende igjen på hospitset, fordi jeg var for dritings da onkel Trygve, etter en times kjøretur, skulle hente meg, og jeg fikk høre at "sånn kan ikke barna se deg, beklager," og så lukke døren igjen. Til bord med sneiper på tallerken, små brune i hjørnet og i vinduskarmen og overalt og sengetøy med månedsgammel midd. Jeg slipper det, for livet delte til alt hell ikke ut dette kortet til meg, men jeg har hele livet mitt kjent mennesker som endte slik. Feiret jul med dem. Vært på besøk og skrekkslagent sett dem åpne den neste ølen før den forrige var drukket opp. Spy i ei bøtte. Skitt overalt. Matrester på et bord ikke engang Fretex ville ha klart å selge. Kanskje få komme hjem til første juledag, hvis jeg skjerper meg. Kanskje det ikke går.
Klokka fem ringer kirkeklokkene julen inn. Da tenker jeg nok mest på alle som kjenner seg alene, selv midt i flokken og vrimmelen rundt bordet. Alle som har noe uoppgjort, store bekymringer, alle som krangla på morgenkvisten med ektefellen eller samboeren, og som ikke har fått det til etterpå. Alle som vil ut. Vekk. Alle som i årevis har kjent på apatien, ikke funnet igjen livsgnisten. Alle som mobbes på jobb, på skolen, av familien. Alle som har det mye verre enn jeg har lyst til å skrive om her. Der sitter vi. Alle.
Når startskuddet for årets store spisekonkurranse går.
Den samlede røykosen fra ovnene i de tusen hjem vil alene gi sitt bidrag til global oppvarming. Små jenter i stutte kjoler vipper utålmodig på stolen og pirker i ribba, og har forlengst begynt å mase om julegaver.
Og det er mest kos for oss alle, det er statistisk bevist gjennom tusenvis av mobilopplastede bilder av dekkede bord og røde kjoler.
Første minne: Jeg står i snøen og vi har tent gravlys, far og søster og jeg. Jeg står og fryser i høye cherrox-støvler og boblejakke som mamma har sydd. Lillesøster spiser snø fra vantene, og får et morskt brum fra pappa. Skoddene der oppe i det hvite kirketårnet er slått fra, og det flommer lys ut fra klokkene, forventningsfulle står vi med frostrøyk og pappa med is i barten. Så kommer de malmtunge slagene. De finner veien ned i snøens rike, kastes tilbake av gravsteinene, biler på tomgang i skumringen, pelskledde damer og pensko under herrefrakker. God jul til alle, til naboer og han som står i elektrikerforretningen, men er forunderlig sivil og kledd i mørkt i kveld.
Lyden av bildekk som knatrer ned i snøen, eksos foran bremselys. Varmeapparatet på, og pappa med hansker og kaldt bilratt, vi stuer oss inn og kjører hjem til garasjen og hjem til mamma som står med åpne armer og løfter store panner med pølsesnabber og medisterkaker og ribbe som jeg ikke vil smake på og surkål jeg virkelig ikke forstår poenget med. Og så må jeg inn i penbukser og skjorte og lillesøster vrir seg og vil ikke ha musefletter.
Andre minne: Den siste jula mamma levde. Tredje minne: Den første jula i fremmed land. Da vi skulle gjøre dette alene, uten henne. Sammen, javel. Men ikke helt enkelt, kan man forstå. Der vet jeg mange sitter i dag, og til deg som sitter alene, selv om du er sammen med alle: Hold hodet høyt. Styrk hverandre, gled dere med hverandre, sett mot i noen som kanskje kan se ut til å ikke trenge det. Men det vet du ingenting om.
Kommentarer