Spark meg, spark meg
Alle sparker meg. Særlig når jeg ligger nede.
Det burde vel kanskje ha deprimert meg og sendt meg rett på lukket avdeling med store traumer, men det har ennå ikke tatt livet av meg.
Jeg har lurt på om det er fordi jeg er litt rund i kantene, og ikke klarer å si fra. Sånn har det vært hele livet mitt, helt fra jeg ble til. Jeg har aldri kjent noe annet liv enn å bli sparket på, skjøvet rundt og pekt på. Det virker egentlig som om folk nyter å sparke meg, også. Som om jeg er skapt for å dyttes rundt.
Nesa ned i grusen. Rett i gressbakken med meg.
Likevel er jeg ofte høyt oppe her i livet. Høyere enn de aller, aller fleste. De gangene jeg er oppe, tenker jeg på de alle de som har kjørt skotuppen sin i meg, og tenker at uten dem, hadde jeg ikke kunnet nyte svevet. Flukten. Av og til lurer jeg på om jeg er manisk depressiv. Opp og ned. I alle retninger.
Men slik er tilværelsen min, og jeg har lært meg å leve med det. Jeg stålsetter meg når sparket kommer. Når jeg hører suset fra foten og vet at nå treffer sparket meg midt i kroppen. Men da låser jeg tankene, flykter. Vet at oppturen kommer. - Du er solid sydd sammen, sa en av kameratene mine her om dagen. Jo, kanskje jeg er det. Jeg er i hvert fall tykkhudet. Du får ikke banka lufta ut av meg så lett. Jeg skal overleve dette også. Jeg lever på de øyeblikkene jeg er høyt oppe. Det er merkelig, det der. Mange som blir tråkket på og sparket blir bare liggende og lar det stå til. Men ikke jeg. Jeg er i mitt ess når jeg flyr høyt.
Det er deilig med høyere luftlag. Jeg ser ofte ting klarere også, der oppe. Ser ned på alle som står klare til å smelle til meg og sparke. Alltid sparke og spenne. Er det alt jeg er for dem? For hver gang jeg er på vei ned, knuffer de og slåss om å få tak i meg igjen. Jeg husker første gang, det var i skolegården i en utetime. Det er mange år siden nå, men jeg husker det godt. Hele timen handlet det om å få kloa i meg, og læreren bare sto og så på. Han ropte til og med, da de sendte meg på hodet rett inn i en stang.
”Der gikk han rett i stanga, Preben!” sa læreren. Og alle gutta lo. Etter timen ble jeg låst inne på materialrommet. Ingen så ut til å bry seg om å hente meg igjen, så jeg ble der hele natta. Til neste skoledag.
Sjokkerende? Alt kan skje, tenkte jeg, og forsøkte å holde ut det mørke, tette rommet. Neste dag var det på’n igjen. Jeg husker den dagen godt, det var første gang noen slo meg. Eller bokset til meg, er vel kanskje heller riktigere å si. Men da var læreren på pletten og forsvarte meg: - Stans med en gang, sa han. Plutselig brøt det ut høylytte diskusjoner. Hadde noen andre sett at jeg ble slått?
Boksa rett i magen? Han som hadde gjort det, nekta. Men til ingen nytte. Så ble jeg lagt på et krittmerke på gressbakken og så hørte jeg en fløyte. Sekundet etter suste jeg gjennom luften og traff rett i nettmaskene. Halvparten av guttene jublet og ropte, og de andre bannet og skrek stygge ord.
Men jeg, en femmerfotball av ypperste lær, lå i målet og koste meg. Jeg var en suksess. Beste ballen vi har spilt med, sa gutta. Så bare la dem sparke meg, jeg er den beste.
Jeg har lurt på om det er fordi jeg er litt rund i kantene, og ikke klarer å si fra. Sånn har det vært hele livet mitt, helt fra jeg ble til. Jeg har aldri kjent noe annet liv enn å bli sparket på, skjøvet rundt og pekt på. Det virker egentlig som om folk nyter å sparke meg, også. Som om jeg er skapt for å dyttes rundt.
Nesa ned i grusen. Rett i gressbakken med meg.
Likevel er jeg ofte høyt oppe her i livet. Høyere enn de aller, aller fleste. De gangene jeg er oppe, tenker jeg på de alle de som har kjørt skotuppen sin i meg, og tenker at uten dem, hadde jeg ikke kunnet nyte svevet. Flukten. Av og til lurer jeg på om jeg er manisk depressiv. Opp og ned. I alle retninger.
Men slik er tilværelsen min, og jeg har lært meg å leve med det. Jeg stålsetter meg når sparket kommer. Når jeg hører suset fra foten og vet at nå treffer sparket meg midt i kroppen. Men da låser jeg tankene, flykter. Vet at oppturen kommer. - Du er solid sydd sammen, sa en av kameratene mine her om dagen. Jo, kanskje jeg er det. Jeg er i hvert fall tykkhudet. Du får ikke banka lufta ut av meg så lett. Jeg skal overleve dette også. Jeg lever på de øyeblikkene jeg er høyt oppe. Det er merkelig, det der. Mange som blir tråkket på og sparket blir bare liggende og lar det stå til. Men ikke jeg. Jeg er i mitt ess når jeg flyr høyt.
Det er deilig med høyere luftlag. Jeg ser ofte ting klarere også, der oppe. Ser ned på alle som står klare til å smelle til meg og sparke. Alltid sparke og spenne. Er det alt jeg er for dem? For hver gang jeg er på vei ned, knuffer de og slåss om å få tak i meg igjen. Jeg husker første gang, det var i skolegården i en utetime. Det er mange år siden nå, men jeg husker det godt. Hele timen handlet det om å få kloa i meg, og læreren bare sto og så på. Han ropte til og med, da de sendte meg på hodet rett inn i en stang.
”Der gikk han rett i stanga, Preben!” sa læreren. Og alle gutta lo. Etter timen ble jeg låst inne på materialrommet. Ingen så ut til å bry seg om å hente meg igjen, så jeg ble der hele natta. Til neste skoledag.
Sjokkerende? Alt kan skje, tenkte jeg, og forsøkte å holde ut det mørke, tette rommet. Neste dag var det på’n igjen. Jeg husker den dagen godt, det var første gang noen slo meg. Eller bokset til meg, er vel kanskje heller riktigere å si. Men da var læreren på pletten og forsvarte meg: - Stans med en gang, sa han. Plutselig brøt det ut høylytte diskusjoner. Hadde noen andre sett at jeg ble slått?
Boksa rett i magen? Han som hadde gjort det, nekta. Men til ingen nytte. Så ble jeg lagt på et krittmerke på gressbakken og så hørte jeg en fløyte. Sekundet etter suste jeg gjennom luften og traff rett i nettmaskene. Halvparten av guttene jublet og ropte, og de andre bannet og skrek stygge ord.
Men jeg, en femmerfotball av ypperste lær, lå i målet og koste meg. Jeg var en suksess. Beste ballen vi har spilt med, sa gutta. Så bare la dem sparke meg, jeg er den beste.
Kommentarer