Kalde føtter

- Hun er utrolig kjølig og overlegen, hun nye nedi hjørnet, kommenterte Bruno.
- Har hun ikke sagt hei til oss, en gang? svarte Synnøve. Hun lå tett ved siden av ham i en delvis gjennomsiktig gul og rød ettersittende drakt.
Det så ut som hun hadde tatt av seg noen gram også, og det kledte henne, syntes Bruno. De hadde vært småkjærester en stund nå, hun og ham.
Fra første sekund Synnøve hadde kommet inn døren, hadde han falt for henne, der hun kom rett fra handletur. Hun hadde smøget seg tillitsfullt og blid helt inntil ham. Bruno hadde aksjonert direkte, og forført henne allerede den første natten.
Men så hadde han jo også en ting for disse lyse. Likevel klarte han sjelden å binde seg til dem, han orket ikke smerten lenger. De forsvant jo alle for ham, ettertraktet som de var.

Bruno var en høyreist, brunbarket kar fra Gudbrandsdalen som sjelden var ute.
En gang i uka, kanskje, til en søndagsfrokost eller en og annen kveldsmat. Det var ikke det at folk ikke likte ham, men han kunne ofte bli litt for mye av det gode.

- Vel, da du var ute til frokost, sendte hun vel et slags hallo til oss, her oppe, sa Bruno og forsøkte å tenke.
- Hva heter hun, da? spurte Synnøve.
- Tine. Hva ellers?
- Åh, hun også. Jo, de heter jo Tine, alle de bertene nedi der, sa Synnøve.
- De er like kalde, alle sammen. Og de snakker aldri til oss, sa Bruno.
- Hvorfor ikke?
- Tja. Kanskje de tror de er bedre enn oss, hva vet jeg.
- Hm. Synnøve kikket ned på de ranke Tine-damene. Ingen av dem enset samtalen mellom Synnøve og Bruno.
- Vi kaller den for death row, spøkte Bruno.
- Melkehyllen i døren?
- Hehe. Ja. Vi prøver å la dem være i fred, for så vidt. De vet jo at de ikke holder lenge.
Blir de her mer enn noen få dager, blir de jo bare gretne, og det forsurer jo hele klimaet her inne, sa han.
- Ja, jeg ser den. Jeg skjønner jo for så vidt at det ikke er noe særlig poeng å bli kjent med oss. Hun jeg snakket med ved frokostbordet, ble jo ikke med inn igjen. Og hun kom jo i går. Synnøve kikket oppover i kjøleskapet. En gul flaske med sitronsaft skottet ned på henne.
- Åh, du forsvinner vel raskt, som alle de andre før deg, du også, sa han syrlig.
- Truls! Bruno gjorde tegn til ham og ba ham om å korke igjen.
- Sorry, Bruno, jeg vet ikke hva som gikk av meg, sa han, og rettet på den lille, grønne hatten sin.
- Hva er det med ham, hvisket Synnøve til kjæresten sin.
- Æsj, ikke bry deg om Truls. Han er den eldste her i skapet, og antagelig også den sureste.
- Hihi. Du er så fin, Bruno. Jeg liker deg.
Bruno brummet et ”takk”, og ble forlegen.
- Du er …HOST…fin du og, sa han kjapt og ga seg til å lese varedeklarasjon på et syltetøyglass i hui og hast.

Truls ignorerte dem, og henfalt i stedet til samtalen om klimakrisen han hadde ført med Lukas, en pose sprø løk med en strikk rundt.
- Alle snakker jo om det, hvorfor skulle det ikke skje oss, også, fortsatte Lukas.
- Det er bare tull, alt dette snakket om global oppvarming. Temperaturen her inne har holdt seg konstant så lenge jeg kan huske, sa Truls.
- Nå. Jeg husker da godt forrige istid, da frøs det jo til isbiter i Biolaen oppe ved lampen, minnet han sitronflasken om.
- Og det skulle være et argument i klimadebatten, sa Truls.
- Nei, men jeg husker vi frøs.
- Nå er du sprø, Lukas.
- Jeg er alltid sprø.
- Din løk.
- Guling.
- TRULS! Kan dere dempe dere litt, ropte Bruno igjen.
- Åh, de elskende på Point Neuf vil ha ro i bingen, vitset Truls og blunket til Anastasia, en pakke med Paracet i dørhyllen ved siden av.
- Kanskje du kan roe meg litt, flørtet han.
- Du gir jo alle her inne hodepine, Truls. Kanskje vi burde helle deg ut, svarte Paracet-pakken.
- Hell ham ut! Hell ham ut! ropte et brett med cherrytomater fra hylle nummer to.
- Så, så, det er bare snakk med dere, så dere kan droppe lynsjestemningen, sa Truls.
- Kan vi forsøke å roe oss litt, alle sammen, sa Bruno bryskt.
- Osteopaten på hylle fire har talt, sa Truls lakonisk.

Samtalen ble avbrutt av at kjøleskapdøren brått ble revet opp.
- Ay! Bright light! Bright light! ropte kokesjokoladen Gizmo, og gjemte seg bak Anastasia.
- Hva vil du ha til kveldsmat, Jensegutten min, sa en mild kvinnestemme.
- Nugatti! kunne alle høre en fornøyd barnestemme rope ut.
Matvarene i kjøleskapet kikket på hverandre og nikket.
Bruno pustet i lettelse. Han holdt likevel fortsatt et godt tak i Synnøve.
- Det er ingen av oss, sjokoladepålegget står hos naboen i det høye skapet, hvisket han i øret hennes.
- Ok, sa Synnøve. ”Han vet så mye,” tenkte hun, sukket henført og beundrende.

En hånd tok tak i Tine, og alle kunne høre det tause skriket fra henne idet hun ble løftet ut av hyllen og ført bort.
- Takk for nå. Synd du må gå, sa Truls med en toneløs stemme.
Bruno gav ham et skarpt blikk.
- Vi kan jo lage ostesmørbrød, forsøkte damestemmen seg.
Synnøve skvatt til, og forsøkte å gjemme seg bak Bruno.
- Nei, vær så snill. Ikke ostesmørbrød, sa hun bedende opp mot lyspæren i hjørnet av kjøleskapet.
- Ikke gjør som mora di sier, Jens, ropte Truls og lo litt av seg selv.
- Slapp av, han spiser aldri mer enn ett. Du kommer tilbake igjen, sa Bruno. ”Dessuten får hun en slik fin, slankende sving på seg etter at ostehøvelen har gjort sitt,” tenkte han.
- Jeg vil ikke. Jeg vil være hos deg, sa hun, og klamret seg til ham.
- Vær sterk, kjæreste, sa Bruno, og strøk henne over plasten.
- Synnøve holdt pusten.
- Nei! Nugatti! Nugatti! messet den lille der ute ved kjøkkenbordet.
- La gå da, siden det er fredag i dag, sa mammastemmen, og så gikk døren igjen.

- Reddet av sukker-gonggongen, sa kaviartuben, Herr Mills.
Alle kikket overrasket bort mot ham.
- Oi, er du her ennå, sa Bruno.
- Ja, jeg har holdt meg i skjul her bak vaniljesausen i en hel uke nå, klukket han.
- Smart. Smart, sa Bruno og nikket. Så kikket han ned på Synnøve, som lå og skalv ved siden av ham.
Hun hadde fått en liten kondenståre i kroken av pakken.
- Jeg er så redd for å miste deg, sa hun.
- Baby. Du mister meg ikke. Jeg er jo her, sa han.
- Jo, men jeg forstår jo hvor dette bærer, sa hun. Til slutt er jeg skranglete og tynn som en flis, og da vil du ikke ha meg lenger.
Bruno så overrasket ut.
- Jeg vil ha deg uansett hvor mager du skulle bli, sa han til henne.
- Åh, Bruno.

Hun roet seg til slutt ned, og kvelden gikk mot natt. Til slutt sovnet hun rolig inntil ham.
”Så vakker hun er,” tenkte han.

Bruno ble sittende våken utover natten og tenke. Det var noe eget ved Synnøve. En stille tillit og ømhet han sjelden hadde opplevd hos en kvinne før. Hun var ikke brautende, og han likte det godt. Det var ett eller annet med blikket de to i mellom som var uforklarlig og dypt, og selv om de bare hadde kjent hverandre en kort tid, selv til matvarer å være, kjente han på følelser han ikke helt våget å sette riktig ord på.

Den første berøringen hadde vært magisk. Tiden hadde stått fullstendig stille, og begge hadde vært bergtatt av stemningen.
De kunne bare sitte inntil hverandre og eksistere. Uten å måtte si noe hele tiden. Praten tok jo uansett sitron-Truls seg av.
”Hun er fin. Så ufattelig fin,” tenkte Bruno, og kjente han nesten myknet litt, til tross for de knappe fire gradene kjøleskapet holdt.
Så usikkert livet plutselig skulle være. Hvem vet hvor lenge dette forholdet ville vare. Det holdt jo med én tacofest denne helga, så ville hun være raspet vekk fra ham på noen få minutter. Skulle han våge å elske henne?

”Alle vil ha en bit av henne. Sånn er det alltid,” tenkte han, og forsøkte å ikke bekymre seg. Men det gikk ikke. Det knøt seg i magen hans.

- Bruno. Jeg ser du tenker, mann. Det knaker jo helt ned i grønnsaksskuffen. Hva er det du grubler sånn over? kom det fra sitronflaska på veggen.
- Truls? Er det deg? sa Bruno. Han kikket rundt seg. Alle slumret, det var bare de to som var våkne.
- Ja, det er meg. Du, er det Synnøve du tenker på?
- Sukk. Ja.
- Hun er jo nydelig, og dere er kjærester. Er det ikke bare å nyte det, da?
- Nyte? Bruno fnøs av ordet.
- Ja? Det slår jo gnister mellom dere. Jeg tror hun er blitt veldig glad i deg.
Hva var dette for slags snakk fra en syrebeholder, tenkte Bruno, og var skeptisk.
- Hva har gått av deg, siden når begynte du å bry deg, sa Bruno, og ville til å snu seg mot veggen.
- Sorry, jeg kan ikke noe for at jeg er litt sarkastisk av og til. Det ligger liksom til min natur. Men vi har kjent hverandre en stund, og jeg ser jo at du lider, mann.

Bruno stirret mot ham. Mente han dette? Vitsemakeren og syredropperen der borte som pleide å underholde hele kjøleskapet med harselas og svart humor. Han bestemte seg for å stole på ham. I hvert fall litt til.

- Jeg vet ikke. Synnøve er så super. Men jeg vet ikke helt, gjentok han.
- Hun er det. Og du er en heldig brunost, sa Truls.
- Jo, ja, jeg vet jo det. Men skal jeg tørre å si til henne at jeg…
- Elsker henne? Er glad i henne? foreslo Truls.
- Noe sånt.
- Hør, mann. Livet er kort. Og vi bruker altfor mye krefter på å bekymre oss over omstendigheter vi likevel ikke kan kontrollere. Hva har du å tape? Tenk så fint dere kan få det.
Bruno ålte seg litt lenger frem på sprinklene i hylla.
- Nei, tape? Det er jo bare hjertet mitt, liksom, sa han giftig.
- Nå er det du som er syrlig. Du høres nesten bitter ut. Vi er matvarer, vi er nødt til å holde oss ferske, ellers bærer det rett i søpla med oss. Du har ikke råd til å pleie så destruktive tanker, sa Truls.
- Joda. Du har helt sikkert rett, men jeg vet ikke om jeg orker tanken på å miste henne, og da er det kanskje bedre å ikke bli så involvert, sa Bruno.
Det knaste nede fra første etasje. Det var en brokkoli som snudde seg og gjespet.
- Sover han? spurte Bruno. Han kunne ikke se så langt ned.
- Jada, ingen fare. Det er bare vi to, sa Truls.

Bruno var stille en stund. Lyttet. Ingen flere lyder kom fra grønnsakene. Til slutt turte han å fortsette samtalen med Truls.
”Jeg sitter og diskuterer kjærlighet med en flaske sitrondråper. Gode himmel,” tenkte han.
- Vet du, Bruno, jeg likte dere bedre da dere hadde litt mer jern i dere, nå må du ta deg sammen, kom det bestemt fra sitrusfilosofen borte på hylla.

- Jeg er jo bare en traust gudbrandsdalost, vet du. Litt firkanta og vanskelig å få has på, sa Bruno.
- Du må ikke være så redd for fremtiden, broder. Grip sjansen. Elsk kvinnen, hvem vet, kanskje familien reiser på sydenferie neste uke, og så får dere et langt liv sammen, du og Synnøve.
- Haha. Du kan spøke. Nei, dette blir nok som vanlig, et kjapt eventyr, og så er det taconight og good bye love, sa Bruno.

- Du er skadeskutt, fortsatte Truls, uten å ta hensyn til sytingen fra brunosten.
- Hæ?
- Jeg tenker på Norvegia som du sjekket opp i vinter. Det var en heftig affære, men jeg tviler vel egentlig på at hun brydde seg veldig om deg. Jeg mener, du gjorde jo alt for henne, og jeg har aldri hørt deg så amorøs i mitt liv. Men hun var ikke rett for deg. Men jeg vet du har det i deg. Evnen til å elske.
- Uff, må du bringe henne på bane, sa Truls. Han vred seg så plastpakningen nesten sprakk opp, og tenkte på den skjebnesvangre ettermiddagen da Norvegia var blitt brutalt rykket vekk fra ham.
- Lasagne. De måtte selvsagt lage lasagne på syvdagersjubileet vårt. Og hun måtte strutte og by seg fram, den dustedama, sa Bruno, og sparket i veggen.

- Du må glemme henne. Hun var en player, sa Truls.
- Jeg hadde jo nesten gjort det. Glemt hele tøyta, løy Bruno.
- Hun avviste deg, big deal. Da er hun ikke verdt deg. Du er for god for slike damer.
- Aviste? Det er da lenge siden de aviste kjøleskapet, sa Bruno, og stirret opp på isklumpen bak lampearmaturen.
- Nei, nei. AVVISTE.
- Det er jo det samme ordet?
- Nei. Det er jo…bah, glem det, din gudbrandsdøl. Legg det bak deg.
- Legge det bak meg, repeterte Bruno, han fikk et glimt av håp i øyekroken.
Truls kremtet, og tok sats.

- Nei, altså. Du må komme deg videre her i livet. Du lever her og nå. Synnøve er din, og du er hennes.
- Har hun sagt noe til deg? sa Bruno.
- Herregud, jeg ser det jo på henne. Hun forguder deg, din ostekloss.
- Hei, jeg kan ikke noe for at jeg er…
- Beklager, beklager. Det var ufint. Men hun er bare din. Og ingen andres. Og alt kan skje hvis dere vil. Og tør.

- Men det er frokost igjen i morgen. Tenk om de lager ostesmørbrød til hele nabolaget.
- Hallo. Skjer aldri. Dessuten er de litt på nugattikjøret om dagen. Nå må du ikke male alt så svart, sa Truls.
- Ok, sa Bruno. Han kikket bort på Synnøve, der hun lå vakker og fredfull og sov ved siden av ham.
- Psst! Dette går bra, sa med ett en stemme ovenfra.
- Gud, er det du? sa Bruno.
- Nei, din idiot. Det er meg, Herr Mills. Kaviartuben bak vaniljesausen.
- Er du våken? Ligger du og lytter? sa Bruno mistenksomt.
Herr Mills overhørte bemerkningen.
- Gjem dere bak potetene i morgen, så får dere litt ekstra fred og fordragelighet. Ta det fra en proff, de kommer ikke til å se dere på lenge, de spiser jo bare pommes frites og ferdigmat, sa han.
- God idé, din rognpåsa, sa Truls.
- Truls! Bruno ristet oppgitt på emballasjen.
- Ok, ok. Men det er en fin idé, er det ikke?
- Jo.

Bruno kjente et lettelsens drag i luften. Han hadde visst noen fine venner. Kanskje ville det gå bra, dette. Han og Synnøve. Han smilte og la seg enda litt tettere inntil kjæresten.
De skulle til å legge seg til å sove, da det plutselig kom et varsomt ord nede fra death row.
- Hei, gutter.
Ingen hadde trodd at de homogeniserte Tine-bertene skulle åpne munnen noensinne.

- Våg å elske før det er for sent, hvisket det forsiktig fra Tine nede i melkehylla.
Og temperaturen i kjøleskapet steg umerkelig.