Leaving Las Vegas
Jeg spilte ikke for en eneste cent da jeg var i Las Vegas.
Ikke på automater, ikke ved spillebordene. Jeg besøkte alle casinoene, nattklubben Ra, bodde staselig midt på stripa på businessrom på The Excalibur og fikk med meg showet med de hvite tigrene.
Men jeg gamblet altså ikke i det hele tatt. Jeg var mer opptatt av en eikenøtt.
MEN DET BEGYNTE ikke der. Det begynte med bilturen fra California.
Jeg hadde akkurat gått til innkjøp av en pen og litt "moden" langkjøringsbil - en Buick Century 2003-modell.
Et strøkent kjøp, følte jeg. Uten store feil og mangler, uten fæle lyder når man skulle på langkjøring. Jeg har aldri likt lyder fra en bil. Det skal bare brumme fint.
Men etter noen få mil var det nettopp dette som forpurret freden.
En ulyd.
Hele den lange, strake veien fra Los Angeles satt jeg og ergret meg over en tiltagende enerverende, lav dunkelyd som syntes å komme fra dashbordet. Et sted.
"Pokkers møkka-Buick av en mandagsbil!" var budskapet mitt som skar gjennom den svært godt avkjølte kupéluften. Reisefølget mitt bisto så godt det var mulig i forsøket på å lokalisere ulydens episenter.
"Dette ødelegger hele kjøreopplevelsen min," remjet jeg. "Det er ikke dette jeg har betalt x dollar for. I morgen bytter jeg inn kjerra med en Pontiac GrandAm."
Men det mente jeg ikke. For hvis det finnes noen bil i den amerikanske delen av verden som er skrudd sammen for å kjøre endeløse motorveistrekninger, duvende i 150 kilometer i timen pluss, med cruisekontrollen innkoblet og obligatorisk køntri på anlegget, så er det Buick.
DET ER KANSKJE ikke en sportsbil av utseende. Det er heller ikke en direkte hvass bil sett med amerikanske øyne. Men alle amerikanere vil nikke og si "Highway Machine no. 1" til en Buick Century V6 med 3,8 liters motor og 240 hk - noe av det mest komfortable jeg har sittet i noensinne. Og da inkluderer jeg en del sofaer fra femstjerners hoteller rundt om i verden i sammenligningsbildet.
Så ville jeg da heller ikke ha noen boulevard cruiser. Ikke før jeg kom tilbake til Santa Monica, anyway. Nå var det snakk om å krysse den glohete ørkenen så behagelig som mulig. Uten motorstopp. Uten elendig AC som sugde all kraft ut av bilen. Uten ulyder. Men nå sto nesten hele USA-oppholdet mitt i fare for å bli rasert følelsesmessig.
ETTER ET KORT opphold ved en truckstop, entret jeg motorveien igjen med full kickdown og bassisten til Garth Brooks stødig på jobb i subwooferen. Lassoen virvlet, mitt "yihaa" satt i polyestertaket like tett som jeg satt godt klemt inn i Buickstolryggen (en sann Recaro-dødare) og jeg passerte en Mustang så kondensstripene sto etter de breie radialdekkene mine.
Godt oppe i 90 miles per hour, eller sånn cirka 144 km/t, trykket jeg inn cruisekontrollen. Jeg skulle til å lene meg bakover og nyte solnedgangen over Joshua-trær, kaktuser, møtende vogntog på størrelse med hotellfløyer og rastløse støvballer på vei ingensteds.
Da hørte jeg den igjen.
Lyden.
Det klikket. Dunket. Knirket. Så var det stille i to sekunder. Men der begynte det forsyne meg igjen. Et dumpt, men pirkete lite "knakk-knakk-knakk-knakk". Enda tydeligere nå.
"Aaargh!"
Fortvilelse og såre hårrøtter ble til slutt resultatet. Den deilige freden som hadde akkompagnert de mange "Kodak-moments" som Nevada-ørkenen presenterer deg for, ble brutalt avbrutt av noe som helt tydelig måtte være en produksjonssvikt fra Buick-fabrikken.
Den knakkende lyden fortsatte inne fra dashbordet et sted. Det ble med ett det eneste jeg klarte å tenke på. "Skulle resten av ferien tilbringes med denne lyden som følgesvenn?"
Jeg anla sak mot Buick der og da. Så for meg overskriftene i LA Times. Ble invitert til diverse talkshows for å fortelle om min horrible tur. David Letterman bøyer seg frem i stolen og spør:
"How the hell did you manage to keep up?"
SENT PÅ NATTEN trillet vi så inn i verdens største bule. Las Vegas. Elvis hoppet inn i baksetet på Buicken og forsøkte å muntre meg opp med å spille "Guitar Man" og "US Male". Men til ingen nytte. Jeg var i full oppløsning og trengte psykologene mine NÅ. Og kanskje en kinesisk hovmester som het Chang. Chang skulle ha de aller beste kontakter i undergrunnsmiljøet der i byen, og fikse en leiemorder til meg. Buicks sjefer - samtlige av dem - skulle stilles opp på rekke og rad ute i ørkenen og skytes. Først i bena, deretter på steder på kroppen der kulene ikke dreper, bare smerter, og så til slutt skulle de settes inn i min bankelyd-infiserte Buick. Der skulle de tvinges til å kjøre hele veien tilbake til Los Angeles. UTEN ørepropper.
"Wow, stilig" utbrøt reisefølget mitt. Det ene eventyrhotellet etter det andre skled forbi, Las Vegas sover aldri. Vi rullet ned vinduene og jeg inhalerte downtown nightlife så godt jeg kunne.
BILEN BLE STÅENDE på vip-parkeringen til Excalibur Hotel gjennom hele oppholdet i Las Vegas. Flere forsøk på å få bilverksteder til å gå gjennom dashbordet på jakt etter en bankelyd som "kanskje kom derfra" mislyktes:
"We don't do magic tricks around here, we just fix your car," sa en snusspyttende bilmekaniker som forsøkte å selge meg en nedslitt Toyota i stedet. Aldri i verden. Jeg kjører ikke Toyota i USA. Man har da visse standarder når man kommer fra Norge. Landet som har egne klubber for folk som foretrekker at fremkomstmiddelet deres er produsert i Amerika. Har du noensinne hørt om en JapCar-klubb? GermanCar-klubb? DeutschAutoVerein? Keine Schanze. Gar nicht einer Wahrscheinlichkeit in hell.
Jeg forsøkte å trøste meg med moroa på dette stedet, men bestemte meg kort og godt for ikke å legge igjen en eneste dollar i kasinoene. Familene til spilleavhengige i Norge burde faktisk ha takket meg, og spandert på meg leiebil fra øverste hylle tilbake til kysten. Sjekket for knirkelyder og bankelyder av et team på 14 uavhengige testsjåfører.
AVREISEDAGEN OPPRANT. Jeg var slukøret med tanke på den grusomme turen som ventet meg, etter planen skulle vi videre mot Grand Canyon. Men jeg hadde ikke lyst til å kjøre bil mer. Ikke i USA. Jeg ville heller ta trikken, toget, hestedrosje - heller bli syklet hele veien til Tucson, Arizona sittende på et gammelt bagasjebrett bak på en Diamantsykkel - tråkket av en utrent østfolding med dårlige vitser i sosiale lag som sin spesialitet.
Jeg glante stygt på Centuryen.
"Bankebankedunkdunkklikketiklikk" hørte jeg inn meg.
Jeg heiv inn kofferten og poppa panseret for å fylle spylervæske. Det var 40 varmegrader ute og jeg hadde hatt flere uker i deilig vestkystsol, men ansiktet mitt var like grått og dystert som revisorrapportene fra Finance Credit-affæren.
Da så jeg den.
Nøtta.
Helt øverst under panseret, til venstre oppe i hjørnet der motorfestet er sveisa fast, lå den. En liten, brun eikenøtt lå forskremt og kikket opp på meg nede fra et smalt, nedsenket trekantformet rom like ved der vindusviskerne også lå og hvilte seg.
Kunne det faktisk være kilden til bankelydene som lå akkurat her?
Teorier begynte å surre oppe i hodet mitt. Med nok fart og dragsug, begynte antagelig denne nøtta å trille rundt i små, usystematiske runder - og banke mot karosseriet. Lyden hørte vi som små dumpe bank inne i kupéen. Selvsagt. Jeg trengte egentlig ikke å teste det ut, jeg skjønte det instinktivt.
Men jeg ble stående i vantro og stirre på nøtta. Hvordan hadde den kommet seg dit?
Var det djevelen som hadde lagt den der?
Ikke på automater, ikke ved spillebordene. Jeg besøkte alle casinoene, nattklubben Ra, bodde staselig midt på stripa på businessrom på The Excalibur og fikk med meg showet med de hvite tigrene.
Men jeg gamblet altså ikke i det hele tatt. Jeg var mer opptatt av en eikenøtt.
MEN DET BEGYNTE ikke der. Det begynte med bilturen fra California.
Jeg hadde akkurat gått til innkjøp av en pen og litt "moden" langkjøringsbil - en Buick Century 2003-modell.
Et strøkent kjøp, følte jeg. Uten store feil og mangler, uten fæle lyder når man skulle på langkjøring. Jeg har aldri likt lyder fra en bil. Det skal bare brumme fint.
Men etter noen få mil var det nettopp dette som forpurret freden.
En ulyd.
Hele den lange, strake veien fra Los Angeles satt jeg og ergret meg over en tiltagende enerverende, lav dunkelyd som syntes å komme fra dashbordet. Et sted.
"Pokkers møkka-Buick av en mandagsbil!" var budskapet mitt som skar gjennom den svært godt avkjølte kupéluften. Reisefølget mitt bisto så godt det var mulig i forsøket på å lokalisere ulydens episenter.
"Dette ødelegger hele kjøreopplevelsen min," remjet jeg. "Det er ikke dette jeg har betalt x dollar for. I morgen bytter jeg inn kjerra med en Pontiac GrandAm."
Men det mente jeg ikke. For hvis det finnes noen bil i den amerikanske delen av verden som er skrudd sammen for å kjøre endeløse motorveistrekninger, duvende i 150 kilometer i timen pluss, med cruisekontrollen innkoblet og obligatorisk køntri på anlegget, så er det Buick.
DET ER KANSKJE ikke en sportsbil av utseende. Det er heller ikke en direkte hvass bil sett med amerikanske øyne. Men alle amerikanere vil nikke og si "Highway Machine no. 1" til en Buick Century V6 med 3,8 liters motor og 240 hk - noe av det mest komfortable jeg har sittet i noensinne. Og da inkluderer jeg en del sofaer fra femstjerners hoteller rundt om i verden i sammenligningsbildet.
Så ville jeg da heller ikke ha noen boulevard cruiser. Ikke før jeg kom tilbake til Santa Monica, anyway. Nå var det snakk om å krysse den glohete ørkenen så behagelig som mulig. Uten motorstopp. Uten elendig AC som sugde all kraft ut av bilen. Uten ulyder. Men nå sto nesten hele USA-oppholdet mitt i fare for å bli rasert følelsesmessig.
ETTER ET KORT opphold ved en truckstop, entret jeg motorveien igjen med full kickdown og bassisten til Garth Brooks stødig på jobb i subwooferen. Lassoen virvlet, mitt "yihaa" satt i polyestertaket like tett som jeg satt godt klemt inn i Buickstolryggen (en sann Recaro-dødare) og jeg passerte en Mustang så kondensstripene sto etter de breie radialdekkene mine.
Godt oppe i 90 miles per hour, eller sånn cirka 144 km/t, trykket jeg inn cruisekontrollen. Jeg skulle til å lene meg bakover og nyte solnedgangen over Joshua-trær, kaktuser, møtende vogntog på størrelse med hotellfløyer og rastløse støvballer på vei ingensteds.
Da hørte jeg den igjen.
Lyden.
Det klikket. Dunket. Knirket. Så var det stille i to sekunder. Men der begynte det forsyne meg igjen. Et dumpt, men pirkete lite "knakk-knakk-knakk-knakk". Enda tydeligere nå.
"Aaargh!"
Fortvilelse og såre hårrøtter ble til slutt resultatet. Den deilige freden som hadde akkompagnert de mange "Kodak-moments" som Nevada-ørkenen presenterer deg for, ble brutalt avbrutt av noe som helt tydelig måtte være en produksjonssvikt fra Buick-fabrikken.
Den knakkende lyden fortsatte inne fra dashbordet et sted. Det ble med ett det eneste jeg klarte å tenke på. "Skulle resten av ferien tilbringes med denne lyden som følgesvenn?"
Jeg anla sak mot Buick der og da. Så for meg overskriftene i LA Times. Ble invitert til diverse talkshows for å fortelle om min horrible tur. David Letterman bøyer seg frem i stolen og spør:
"How the hell did you manage to keep up?"
SENT PÅ NATTEN trillet vi så inn i verdens største bule. Las Vegas. Elvis hoppet inn i baksetet på Buicken og forsøkte å muntre meg opp med å spille "Guitar Man" og "US Male". Men til ingen nytte. Jeg var i full oppløsning og trengte psykologene mine NÅ. Og kanskje en kinesisk hovmester som het Chang. Chang skulle ha de aller beste kontakter i undergrunnsmiljøet der i byen, og fikse en leiemorder til meg. Buicks sjefer - samtlige av dem - skulle stilles opp på rekke og rad ute i ørkenen og skytes. Først i bena, deretter på steder på kroppen der kulene ikke dreper, bare smerter, og så til slutt skulle de settes inn i min bankelyd-infiserte Buick. Der skulle de tvinges til å kjøre hele veien tilbake til Los Angeles. UTEN ørepropper.
"Wow, stilig" utbrøt reisefølget mitt. Det ene eventyrhotellet etter det andre skled forbi, Las Vegas sover aldri. Vi rullet ned vinduene og jeg inhalerte downtown nightlife så godt jeg kunne.
BILEN BLE STÅENDE på vip-parkeringen til Excalibur Hotel gjennom hele oppholdet i Las Vegas. Flere forsøk på å få bilverksteder til å gå gjennom dashbordet på jakt etter en bankelyd som "kanskje kom derfra" mislyktes:
"We don't do magic tricks around here, we just fix your car," sa en snusspyttende bilmekaniker som forsøkte å selge meg en nedslitt Toyota i stedet. Aldri i verden. Jeg kjører ikke Toyota i USA. Man har da visse standarder når man kommer fra Norge. Landet som har egne klubber for folk som foretrekker at fremkomstmiddelet deres er produsert i Amerika. Har du noensinne hørt om en JapCar-klubb? GermanCar-klubb? DeutschAutoVerein? Keine Schanze. Gar nicht einer Wahrscheinlichkeit in hell.
Jeg forsøkte å trøste meg med moroa på dette stedet, men bestemte meg kort og godt for ikke å legge igjen en eneste dollar i kasinoene. Familene til spilleavhengige i Norge burde faktisk ha takket meg, og spandert på meg leiebil fra øverste hylle tilbake til kysten. Sjekket for knirkelyder og bankelyder av et team på 14 uavhengige testsjåfører.
AVREISEDAGEN OPPRANT. Jeg var slukøret med tanke på den grusomme turen som ventet meg, etter planen skulle vi videre mot Grand Canyon. Men jeg hadde ikke lyst til å kjøre bil mer. Ikke i USA. Jeg ville heller ta trikken, toget, hestedrosje - heller bli syklet hele veien til Tucson, Arizona sittende på et gammelt bagasjebrett bak på en Diamantsykkel - tråkket av en utrent østfolding med dårlige vitser i sosiale lag som sin spesialitet.
Jeg glante stygt på Centuryen.
"Bankebankedunkdunkklikketiklikk" hørte jeg inn meg.
Jeg heiv inn kofferten og poppa panseret for å fylle spylervæske. Det var 40 varmegrader ute og jeg hadde hatt flere uker i deilig vestkystsol, men ansiktet mitt var like grått og dystert som revisorrapportene fra Finance Credit-affæren.
Da så jeg den.
Nøtta.
Helt øverst under panseret, til venstre oppe i hjørnet der motorfestet er sveisa fast, lå den. En liten, brun eikenøtt lå forskremt og kikket opp på meg nede fra et smalt, nedsenket trekantformet rom like ved der vindusviskerne også lå og hvilte seg.
Kunne det faktisk være kilden til bankelydene som lå akkurat her?
Teorier begynte å surre oppe i hodet mitt. Med nok fart og dragsug, begynte antagelig denne nøtta å trille rundt i små, usystematiske runder - og banke mot karosseriet. Lyden hørte vi som små dumpe bank inne i kupéen. Selvsagt. Jeg trengte egentlig ikke å teste det ut, jeg skjønte det instinktivt.
Men jeg ble stående i vantro og stirre på nøtta. Hvordan hadde den kommet seg dit?
Var det djevelen som hadde lagt den der?
JEG SATTE MEG fornøyd bak rattet og startet V6-eren. Spylte ruta fri for gamblerstøv. Trillet ut på stripa. Smilte til parkeringspersonalet. Enset ikke at de ikke smilte tilbake, men smilte videre selv, til Gud, hvermann, lyssignalene, hotellene og sjefene i Buick.
De satt imidlertid og kremtet svakt inne i hjernen min alle sammen.
Det var ikke Buick sin skyld, mente de. Jo, litt, mente jeg. Siden de har laget et slikt trekantrom oppe øverst under panseret. Med plass til nøtter.
Men Buick-sjefene smilte ikke. De ville ha oppreisning, og argumentet deres var en horde av mørkdressede advokater de hadde stående bak seg. Advokatene rettet på slipsene sine. Dokumentmapper av lær satt som lydige Dobermankjøtere ved anklene.
De kvinnelige advokatene glattet ut miniskjørtene og sjekket leppestiften i små lommespeil. Jeg ble sittende distrahert av synet av det gråmelerte, stramme miniskjørtet til en av Buick-advokatene da et rødt lys og min sidemanns noe utålmodige utrop med ett fikk meg til å bremse hardt.
Jeg kremtet.
Rødmet litt. Var tilbake bak rattet.
Nå var hun borte fra netthinnen, advokaten.
Men ulyden var også helt vekk.
Det var en sann fryd. Jeg elsket Buick. Elsket Buick-sjefene og ba dem om tilgivelse, alle sammen. Fortalte dem at det ikke gjorde noe med dette lille rommet, jeg ville ikke anmelde dem likevel. Lyden var jo ikke mer. Fløyel fylte pannelappene. Grenseløs fred og fornøyelse danset lydløst på sokkelesten i mitt polstrede tempel, en Buick med duvesofa og kosefjæring.
Lerka jublet og ABBA sang.
Arizona, Grand Canyon, The rest of the world - here I come.
Det var da jeg hørte den. Idet jeg svingte til høyre i krysset på vei ut mot highwayen.
Knitrelyden fra rattstammen.
Kommentarer