Dagen da bhargene kom
- Flodhester! Det er flodhester! ropte Emilie henrykt og gled ned fra pappas fang.
Den knapt fem år gamle jenta tok gulvet i kupéen med et jamsis nedslag. Sekunder senere hang hun som en strikk i det åpne togvinduet. Det korngule håret blafret livlig, og Emilie myste mot dragsuget.
Pappa Henrik beundret den lille skapningen sin, og puffet ut et lydløst hehe gjennom neseborene.
- Emiliemor, det er kuer. Vi har ikke flodhester i Norge.
Pappa smilte til henne. Hun skrattet tilbake, øynene hennes glimtet av sol, henrykkelse og et ”jo da, pappa!”
- Kyr, rettet mamma Line pedantisk, der hun satt med neser og hornbriller langt ned i et månedsgammelt Elle hun hadde funnet klemt ned mellom setet og den skjoldete, brune folieveggen i togkupéen.
- Dessuten, Henrik, i dyreparken, der har de vel flodhester? Finnes jo flodhester i Norge da, vet du. Skal du oppdra barn, kan du jo ikke sitte der og lyve?
Henrik hadde for mange år siden innsett at det var langt enklere å nikke stille, enn å begynne en håpløs diskusjon. Som han aldri ville vinne, uansett. I det minste var han innstilt på å bli værende trygt bak sandsekkene nede i skyttergraven. Oppe på slagmarken ble man bare meid ned av mitraljøsestillingen.
- Selvfølgelig, så dumt av meg, smilte han. Line smilte tilbake. Anstrengt høflig.
Mer rakk de ikke å snakke om denne juliformiddagen da ferien skulle ha startet. Det gnistskarpe lysglimtet som ble rapportert over hele Europa, mandag 3. juli klokken 09:34 GMT, fylte med ett hele kupéen der familien til Henrik satt.
Så fulgte en øredøvende stillhet.
- Det er bhargene, sa Line rolig.
- Bhargene? Henrik var et spørsmålstegn.
- Ja. De er her. Det er slutt nå.
Sekunder etter var kupéen fylt av villbringebær.
Den knapt fem år gamle jenta tok gulvet i kupéen med et jamsis nedslag. Sekunder senere hang hun som en strikk i det åpne togvinduet. Det korngule håret blafret livlig, og Emilie myste mot dragsuget.
Pappa Henrik beundret den lille skapningen sin, og puffet ut et lydløst hehe gjennom neseborene.
- Emiliemor, det er kuer. Vi har ikke flodhester i Norge.
Pappa smilte til henne. Hun skrattet tilbake, øynene hennes glimtet av sol, henrykkelse og et ”jo da, pappa!”
- Kyr, rettet mamma Line pedantisk, der hun satt med neser og hornbriller langt ned i et månedsgammelt Elle hun hadde funnet klemt ned mellom setet og den skjoldete, brune folieveggen i togkupéen.
- Dessuten, Henrik, i dyreparken, der har de vel flodhester? Finnes jo flodhester i Norge da, vet du. Skal du oppdra barn, kan du jo ikke sitte der og lyve?
Henrik hadde for mange år siden innsett at det var langt enklere å nikke stille, enn å begynne en håpløs diskusjon. Som han aldri ville vinne, uansett. I det minste var han innstilt på å bli værende trygt bak sandsekkene nede i skyttergraven. Oppe på slagmarken ble man bare meid ned av mitraljøsestillingen.
- Selvfølgelig, så dumt av meg, smilte han. Line smilte tilbake. Anstrengt høflig.
Mer rakk de ikke å snakke om denne juliformiddagen da ferien skulle ha startet. Det gnistskarpe lysglimtet som ble rapportert over hele Europa, mandag 3. juli klokken 09:34 GMT, fylte med ett hele kupéen der familien til Henrik satt.
Så fulgte en øredøvende stillhet.
- Det er bhargene, sa Line rolig.
- Bhargene? Henrik var et spørsmålstegn.
- Ja. De er her. Det er slutt nå.
Sekunder etter var kupéen fylt av villbringebær.
Kommentarer