Trådløs, ikke rådløs

Kortet fungerer utmerket, der det står med full flaps og lyser av Star Wars og Felgen i skjønn forening.

I spalten "Skryter om småting" (som avløser "danser med pulver") er vi i dag kommet til umulige reparasjoner. I går kveld var det trådløse nettverket mitt tilsynelatende gått gaiken. Fortvilet rev jeg meg i håret, og regnet egentlig bare med at jeg måtte bite i det sure eplet og kjøpe ny usb-enhet. Den lille dingsen som ellers pleier å lyse så fornøyelig i grønt på siden av laptopen min, var helt død.

Men da våknet mine Reodor-gener, som jeg har arvet fra min far. Jeg knakk den vesle usb-sticken åpen med en kniv, og antok (men klarte ikke å se det) at fire loddepunkter var brutt under litt voldsom håndtering. Deretter bøyde jeg usb-stikket 45 grader for om mulig å gjenoppnå kontakt, lodda punktene og limte kretskortet fast til stikket i den posisjonen. Med lynlim.

Så dytta jeg den lille dongelen (ja, det heter faktisk det) inn i usb-kontakten igjen.
- Lasarus, kom ut! ropte jeg. Og så lyste hele sfinxen opp i grønne dioder, og etablerte 54 mbps på sekundet. Krigsdans i pannelappene. Jubelsus i øregangene. Seier i Gaza!
*Kremt* Nuvel. Noe alle ville ha klart, sikkert. Moro var det likevel.