Super Trouper

Vi la hver vår stein på varden.

Regine la ein mosegrønn trekanta stein helt inntil toppsteinen, den var kantete og våt, mørk av fuktighet.

Jeg vet ikke om det var fordi jeg hadde hørt at man skulle gjøre det eller om det var varden selv som inviterte til det. Kanskje er det slik de blir til, de utallige steinhaugene her oppe på snaufjellet.  At alle som kommer forbi, legger på en stein i forbifarten, at det ikke egentlig er snakk om varder i ordets rette forstand. Men en slags tagging. Noe nymotens, noe de gamle fnøs av. Fnøs så snørret hang igjen i det grå skjegget, dro seg over barten med handbaken og den oppsprukne ribbekanten langs fjelljakka sygde det til seg, forakten for dette lettvinte språket som ikke handla om noe. Varde var noe som sto på en topp. En varde var noe man tente bål på for å gi beskjed fra ås til ås og fjord til fjord, fra bygd til neste grend, om at noe var i gjære. At fienden var på vei inn fjorden. At vi alle måtte trive det vi hadde stående av våpen og snøggest råd komme oss til tingvollen for å høyre nytt og fylkes til strid. Til forsvar. Opplyste og oppildnet skulle vi, lik varden, stå høgst og flamme og kan hende bare skremme dei vidare.

Men dette var annerledes.  Det var ikke fordi vi gikk i siste skrik av regnværstøy og turgensere, fordi vi hørte til popkulturen, dessertgenerasjon og levde og pustet nymastrede ABBA-plater med diamantslipt stereolyd, forbandt musikken mest med filmen med han grånende, men kjekke som var i James Bond ei gang eller to, ikke fordi vi fnøs sjøl av foreldrenes femtitallsnedarvede landsbyggende Gerhardsen-velmentovervåkede klare, B-vitaminskjerpede blåstenkte idealblikk som arresterte oss i alt nymotens sjuskeri, plastski og smørefrie likedanne og opptenningsbriketter og Bjørn Dæhlie-luer og boxershorts med svensk tennissignatur over gylfen og forkasta dovremakko og spytta på dei gamle tråkka og kjørte firehjuls-SUV helt inn til hytteveggen og bar inn tv-apparater drevne av solceller og kjørte tilbake att til bygda på lørdag for å kjøpe biff fordi hermetikken smakte bare så som så.

For på hytta må det jo være lov å kose seg sjøl om ein ikkje har oppvaskmaskin, skal vi ikkje opp på Storenuten i morgo og få prøvd det nye turtøyet som vi måtte utsette ei strømregning for å hale i land? Og så på vegen opp gå forbi desse vardene og hoie og akke oss for alle som har vore så dumme å legge stein oppå, uten å vente til topps.

Men nå altså. Eg og Regine. Og eg fant ein rund ein. Gliste. Han ligg ikkje, sa ho. Og eg vedda. Du først, sa eg. Og så juksa ho med den trekanta.

Derfor , og ikkje for noko anna. For eg har ikkje trua på desse digitale nyinnspillingane. Super Trouper. Vadmelsbukse og strikkavanter frå før EEC-avstemninga og skistavar av bambus og ikkje noko tull og te på termos og harke og spytte litt i motvind på toppen og lene seg inntil varden. Utan å gjere noko der oppe. Berre sjå. Ikke noko anna. Og ned att. Og glede seg til lapskausen. Den smakar mykje betre her oppe, seier Regine. Eg elskar ho.

Les også: (NRK) - Riv vardene