Derfor kvalte jeg min elskede. Og leste svenske morgenaviser.

Hun gjorde til slutt ingen motstand. Segnet bare livløs sammen under hendene mine. Sloknet som rykende bålrester under skyllregn. Langsomt slapp jeg grepet rundt halsen, og betraktet de røde merkene fra tomlene mine der grepet nær hadde knust strupehodet.

Hun hadde ikke engang klort meg i panikk og dødsangst da hun forsto.

Hva var det med denne kvinnen, som så passivt til og med aksepterte sin egen død? Det hadde plaget meg i ukevis nå. Disse tafatte blikkene hennes ut i intet.

Jeg grep sleggen som hadde ligget under sengen hele denne siste natten med henne. Siktet omhyggelig, og smadret kjeven hennes så det singlet i tenner utover hyttegulvet. Et par slag til, så var tannavtrykket antagelig uleselig. For en stund.
Med raske bevegelser klippet jeg fingertuppene hennes av med en hekksaks, og la dem i en krukke med sterk syre jeg hadde hatt stående i entreen. Krukken ble lagt i en bærepose, og jeg stappet posen ned i jakkelommen.

Rolig tømte jeg en helflaske sprit over kroppen hennes, og kastet en fyrstikk på. Observerte hvordan flammene slikket over den åpne skjorten og berørte brystene hennes. Det brant hvitt og stille.
Jeg bøyde meg mot nattbordet og trykket ned en knapp på den gamle kassettspilleren, der en kassett med gamle ballader hadde overlevd moderne tider. Musikken flommet skjevt ut i rommet, samtidig som hun brant.

Jeg nynnet med i noen sekunder. Kvalmende, forfallen pop fra et tiår i pastell.

Noen strimer av den brennbare væsken hadde dryppet ned på lakenet, der vi hadde elsket for siste gang. Ilden fant veien fra skjorteflaket og ned i det våte sengetøyet, og forsynte seg grådig.

Hytten i skogen der vi hadde satt hverandre stevne skulle snart være en askehaug. Hun hadde tatt bussen opp i smug, under dekke av å være reist til en tante i en annen by. Ingen visste hvem hun var her oppe. Vi hadde trasket i nysnøen fra bussholdeplassen og inn i skogen. Ledd og kysset hverandre, og lengtet. Hun hadde viklet fingrene sine inn i mine, og fortalt hvor endeløs bussturen hadde virket.

Eieren av hytten jeg to dager i forveien hadde brutt meg inn hos, var på langtidsferie i syden. Hun hadde siden vi la planen trodd det var min hytte, men sannheten var at jeg hadde funnet den ved en tilfeldighet. Jeg snublet over dette praktverket av en tømmerhytte så uendelig langt unna allfarvei, tett mot svenskegrensen. Forsiktig hadde jeg undersøkt eierforholdene, og tatt sjansen.

Jeg ville være sikker, så jeg hadde omhyggelig samlet alle klærne hennes sammen i den lille bagen hun hadde reist med. Og skoene.
Krimteknikere ville finne et kvinnelik, men uten et hint om hvem dette kunne være. På noen dager, i det minste.
Det ville gi meg et forsprang. I hvertfall ønsket jeg antagelig denne sikkerheten, som om jeg levde i en forenklet krimromans hverdagsforståelse.

Det føltes umenneskelig komplett å se henne brenne. Hun hadde antent meg. Fått meg ut av fatning. Nå ble hun selv fortært av sin egen, siste brann. Elsket henne, hadde jeg gjort.
Selv hadde jeg kun vært hennes siste flamme. En av mange. Fra det øyeblikket jeg forsto det, hadde jeg vært oppsatt på kun én ting. Hun måtte utslettes. Kveles. Brennes. Tilintetgjøres.

Jeg elsket henne fortsatt. Og hatet meg selv for det.

Det sto snart varmt fra sengen mot meg, og jeg måtte holde en arm opp foran ansiktet mitt for å verge meg mot heten. Snart brant det livlig i sengen der hun lå, og sengegavlen ble svakt brunere, snart forkullet. Gråhvit os la seg oppunder hyttetaket som tåke i dunkelt myrfarvann.

Langsomt skjøv jeg fire propanbeholdere inn mot midten av stuegulvet i hytten. Plasserte bagen med klærne mellom dem. Jeg følte for en ørliten korrigering av eksplosjonsretningen, la tre store dyner dynket i bensin godt rundt dem, dro på meg yttertøyet og gikk ut.
Jeg lukket døren omhyggelig bak meg. Det snødde tettere ute nå, og jeg måtte myse mot det skarpe lyset fra den hvite himmelen. Bæreposene rundt skoene mine var glatte, og jeg måtte gå langsomt for ikke å falle langs den smale skogsstien tilbake mot den åpne sletta der jeg hadde parkert bilen tidligere på dagen.

Det knitret bak meg. Som det hadde gjort i peisen i natt, da vi delte den siste flasken med Chardonnay. Noensinne.

Ingen visste om oss. Ikke en sjel. Det hadde hun selv sørget for å presisere fra første kveld vi traff hverandre. Hun ville ha arbeidsro, sa hun. Ønsket ikke å la venner og bekjente prege inntrykket hennes av forelskelsen i meg. For å være sikker på at hun opplevde den store stormen, som hun sa.
For sent innså jeg at hun ikke mente noe med alle de vakre ordene. Det var ingen storm, det var en selskapslek. Et brettspill. Og jeg var spillbar.

Vel, ingen der hjemme ville savne meg på en god stund. Kollegene mine var sikre på at jeg var reist til Stockholm for å delta på et stort seminar. Der hadde jeg da også vært og sjekket meg selv inn tidlig dagen før, fått romnøkkel, navneskilt og alle papirer, rotet til sengetøyet og forsynt meg tilfeldig fra minibaren, for deretter å kjøre de syv timene tilbake til hytten for å treffe henne.

Mobiltelefonen min hadde jeg latt ligge igjen på et lite bord på hotellrommet. Før jeg dro hadde jeg tastet inn nummeret til min banks kontofon, lagt en ludobrikke oppå den grønne ringeknappen og satt et plastglass forsiktig balanserende over. Deretter hadde jeg skjøvet bordet inn under skrivepulten, og satt en rødvinsdunk med en liten slunk igjen på kanten av pulten, stukket et lite hull på den og latt den stå på drypp. Etter noen timer ville plastglasset bli fullt, og ringeknappen bli trykket ned.

Skulle det noen gang bli snakk om å sjekke mitt alibi, ville telefonutskriftene mine ha vist at jeg utpå kvelden hadde ringt for å sjekke kontoen. Fra Sverige. Telefonen min ville aldri ha forlatt Stockholm, og dermed heller aldri jeg.

Vindusviskerne feide snøflakene til side, og varmeapparatet hikstet i gang under dashbordet. Jeg tente meg en røyk bak rattet, hogg bilen i revers, og rygget forsiktig ut på den islagte hovedveien.

Det var ikke mange hundre meterne jeg hadde kjørt, da jeg hørte smellet. Mest som et kraftig futt, egentlig, og det solide hyttetaket hadde nok ikke tillatt noen ildsøyle å stå opp fra propaneksplosjonen. Jeg forsøkte å finne en radiostasjon med noe spiselig musikk på min vei over heia mot nabolandet.

Jeg tenkte på hvor lang tid det antagelig kom til å ta før politiet ble varslet.
Og hvor små ressurser politiet hadde her oppe.
En tilsynelatende hendelig hyttebrann medførte jo ikke automatisk sperring av grenseoverganger og klappjakt på tilfeldige bilførere. Snart ville jeg bare være en av mange bilister på en endeløse motorvei i vinternatten.

Om noen timer ville jeg være tilbake på hotellet i Stockholm, akkurat tidsnok til formiddagssesjonen på seminaret, og hilse blidt på gamle kolleger og fortelle fyllehistorier fra natten ute på byen. Alle kan forsvinne i storbynatten, så også jeg, og hvem kunne klandre meg? Jeg hadde bare drukket litt for tett.

I lunsjen ville jeg ha satt bilen på et av disse talløse billigverkstedene drevet av kurdere, for å skifte til nye dekk. Kontant betaling og vekk med sporene.

Krukken med de oppløste fingertuppene hennes, de samme fingertuppene hennes som hadde kjærtegnet meg og glidd gjennom nakkehåret mitt, skulle jeg beholde et par dager. Kanskje helle ut litt hist og her på spaserturer gjennom Stockholm, og til slutt kaste glasset i en container.

Selvsagt ville det finnes spor. Uten tvil. Det ville bli etterforsket som en drapssak. Men hvem ville mistenke meg, langt mindre oppsøke meg for å få fingeravtrykkene mine, med mindre politiet fant opplagte tråder? Kjente jeg politiet rett, ville de selvsagt finne og sikre både dna og taktiske spor. Men hvem skulle de koble dette mot? En obskur skikkelse i natten?
Hennes eget hemmelighold av forholdet vårt arbeidet nå mot henne. Det hun så sterkt hadde ytret ønske om å holde i skyggene, forble nå en uløst gåte, lik henne selv.

Hadde hun en annen? Var det ikke meg hun tenkte på med smil om munnen når hun satt søvnig på bussen på vei til jobb hver morgen? Fantes det en annen mann, en hun virkelig holdt av? Var jeg knapt tidsfordriv?
Tanken hadde klort seg fast i meg hver gang vi hadde truffet hverandre. Snakket sammen, spist takeaway og sett dårlige filmer. Ledd av verden der ute. Hatt fantastisk sex. Hun hadde fått dette tomme, fjerne blikket før hun skulle kle på seg og gå om morgenen, og til slutt forsto jeg. Og fant ut.

Hun hadde ikke bare én annen. Det hadde vært fem andre.

Jeg måtte finne det ut. Flere kvelder hadde jeg derfor i min mistenksomhet fulgt etter henne, og iakttatt hennes lønnlige besøk ved en rekke adresser.
Kun enslige menn, som meg selv. Jeg tok aldri kontakt med noen av dem, men så henne flere ganger i omfavnelser og småprat på trappetrinnene.

Hva sa hun til dem? Elsket hun dem alle? Var hun hengiven og søt og kattemyk mot herr én og to? Og kysset hun herr tre og fire med samme lidenskap som jeg hadde kjent? Gud forby, hvisket hun de samme varsomme ordene jeg trodde bare var mine i øret på herr fem?
I ly av nattemørket fikk jeg de ubehagelige glimtene bak gardiner som jeg hadde fryktet. Det holdt for meg, og jeg måtte kvele henne. For alles skyld.

Jeg svingte ut på firefelts motorvei. Stockholm var noen hundre kilometer unna. Med kneet trykket mot rattet, fikk jeg hendene fri til å tenne en ny røyk.

Hun sjonglerte oss alle som fakler i et morbid sirkusnummer. Hennes siste nummer i manesjen ble hennes bane. Nå gledet jeg meg egentlig bare til varm frokost på hotellet og svenske morgenaviser.