Rotvelt

Som en skakk tallerken
av brunsvart mold og nakne røtter
står ho der
rotvelta

Rusten stein og oppfliste armer
spriker
Holdes oppe av det som felte ho

Grove stammen seilte i bakken
alt er åpent nå

Så høgt vokste ho,
furua,
så ivrig strakk ho seg til værs

Så fort ho makta,
til stormen reiv krona
og bikka ho ner

Ikke alltid er røttene så sterke
som du har trudd
jo høgere du vil
dess djupere må du