Hvorfor du ikke skal være sur når det regner

DET ER IKKE SÅNN at man bare gjør alt man ellers ville gjort når det regner.

Man går for eksempel ikke rett ut av døra hvis man ikke absolutt må, når det regner.
Noen vil jo, men det er som regel barn eller naturbarn.
De skritter rett ut i plaskværet. Men de er i mindretall, og er unntaket, ikke regelen.
Eller du har de som mener det bare er forfriskende med en joggetur i regnet. Så søla skvetter. Igjen, ikke det helt store flertallet.

Jaja. Jeg småløper kanskje til postkassa hvis det regner, men tar ikke en rusletur rundt kvartalet for å nyte været. Å rusle betyr å gå langsomt.
Det er litt stengt for slikt når det regner.

Men man trenger jo ikke å bli sur. Selv om det regner. Og man ikke kan rusle. Det er andre ting som er fint med regn. Å sitte inne og høre det tromme på taket. Så lager man te, plutselig, og tenner et lys. Det hadde man aldri gjort hvis det var sol.

Hadde det vært sol, ville man ha sagt til alle rundt seg: - Nei, nå må vi komme oss ut i det fine været. Vi kan da ikke sitte inne når det er så fint ute. Nei, vi kan ikke det. Ikke i dette landet. Det er forbudt.
- Så fint det er å sitte inne og se på solskinnet der ute. Skal vi lage noe te?

Men regner det, nei da. Da er det plutselig koselig å sitte inne og se ut på været. Da skal man ikke ut og delta i moder jords elleville vannfest. Men man kan kose seg inne, hvis man har kjøpt inn te.
Husk å kjøpe te i morgen, det kan bli regn.

Men av og til blir man overrasket av regn. Mens man er i byen uten paraply. Det er egentlig oftest sånn.

Og en ting er sikkert: Når det regner, snakker man om det.
Hver eneste gang. Det er lov, det. Det er aldri feil, heller. Og vi snakker med alle, plutselig.
Til vilt fremmede mennesker langer man ut mot drittværet og slipper ut hverdagslige fraser om været og hvor utrolig fint det var forrige uke da det ikke regnet.
Selv om man aldri har vekslet et ord med vedkommende før.

- Skal si det høljer ned.
- Ja. Det kom plutselig, dette.
- Godt det finnes åpne butikker, da, som kan ta imot klimaflyktninger.
- Hoho. Ja, jeg hadde heller aldri gått inn her hvis det ikke hadde vært for bygeværet.
Ekspeditøren: - Jasså ja, så dere er ikke ute etter babyklær likevel?
Begge: - Haha. Nei, men kanskje du burde selge paraplyer?
Ekspeditøren: - Jeg gjør faktisk det. Rett bak dere.
Begge: - Se det. Du er kremmer likevel.

Så henter kanskje ekspeditøren en liten presskanne med kaffe og et par klappstoler, og dermed er man i gang. Eller te.
Jeg har hørt om tilfeller som dette, der de involverte reiste på ferietur sammen sommeren etter fordi de ble så godt kjent.
Noen blir sikkert gift også. Og skilt. Alt på grunn av en liten byge.

Kanskje burde det regne mye mer.
Bare ikke så mye av gangen, kun slik at man rekker å snakke med en fremmed eller to.
Og så kunne det bli fint igjen, slik at man rakk å bli litt bedre kjent med naboen.

- Det klarnet opp igjen, ja.
- Ja, nå kom godværet.
- Bla bla?
- Bla bla. Veldig bla.

Så hva gjør egentlig regnet, annet enn å gjøre ting veldig våte og fulle av vann?
Det stenger for de lettvinte vanene.
Rett opp og ned-menneske kan man være når det er sol, men ikke når det regner.
Man er nødt til å tenke seg om når det regner.
”Hvor er nå regntøyet? Hvor har jeg satt paraplyen? Kan jeg gå ute i regnet med disse skoene, mon tro? Hvordan har onkel Einar det om dagen? Kanskje jeg burde ringe ham?

Regn stenger.
Men regnet stenger de riktige tingene. Det stenger for ufortrøden trasking videre, gjøre sånne holde seg på skinnene-ting.
I helt-greit-vær, har du muligheten til å kjøre helt til jobb på morgenen uten egentlig å ha pakket ut verken hjernen eller meningene dine for dagen.

Den muligheten er ikke der hvis det pøser ned. Hvis regnet dundrer i verandagulvet utenfor.
Da starter hodet.
- Oi, som det plasker. Har vi tatt inn alt som må inn?

Hvis alt er fint og sola skinner, er det bare å smile og fortsette med alt.
Ingenting stenger når det er sol, hvis det ikke er fryktelig varmt, da.
Da stenger det litt igjen.
Men om det er helt grei sol og helt greit vær? Da er det bare å stemple inn til en ny dag og plystre på vei til bussen, bilen eller flyet. For de som flyr.

Hvis alt i livet går på skinner, kan man ikke da sammenligne livet sitt med et tog?
Hva skulle ellers være vitsen med det bildet?
- Nei, nå går alt på skinner. Det betyr at alt går av seg selv.
Og da begynner det å bli farlig. Hvis man plutselig er et tog, bare.
For kan vel en lokomotivfører bestemme seg for å ta en avstikker? Med toget?

Ikke der det ikke ligger skinner.
Det er regelen for tog: Skinner først, så tog.
Og de som legger skinner er sjelden av den impulsive sorten.
- Tja, kanskje vi skulle ha slengt noen skinner innom denne fine dalen? Litt svingete og virvlete, for kosens skyld? Og så må vi vel bort til det vannet der, for å kikke litt. Med toget.
- Ja! Hent svillene.
- Ok.

Tog er konservative greier. Det går visst bare akkurat der noen har bestemt det skal gå.
Og stort sett er det mange, mange år siden andre enn lokføreren tegnet opp skinnegangen.
Og så kommer det jobbemenn som legger skinnene akkurat slik det står på tegningen.

Men hva om den lille avstikkeren er det du trenger?
En liten pust i bakken. Et lite regndrypp kan være det som skal til for å spore deg litt av.
Svipp inn på en liten butikk fordi det bøtter ned, og oisann, der sto din fremtidige ektefelle og vippet på tærne.
Veldig pen.
Og nå er det jo ingen problemer med å begynne samtalen.
For det regner jo.

Du kan jo ikke rive tak i et pent menneske på gata og peke opp mot blå himmel.
- Se, det er sol.
- Slipp meg, din gale fyr.

Nei, da er det noe annet hvis det begynner å regne. Da stimler vi inn i nærmeste butikk. Og så begynner praten.

- For et vær, da. Er det du som har bestilt dette, eller? (gamle vitser om været er alltid lov)
- Jepp, jeg fylte ut papirene i dag tidlig.
- Se det, det var visst en brudesalong, dette.
- Ja, jeg så ikke det med en gang jeg heller, er visst litt slørete i blikket. Så kanskje jeg skulle få med et slør eller to? Haha. (utrolig hva man kommer unna med av bløte vitser når det regner)
- Man sier jo at regn i brudesløret bringer lykke, så kanskje vi burde gifte oss med en gang?
- Ja! Hvorfor ikke? Og så er det kort vei til å levere brudekjolen etterpå.
- Og så kan vi jo bare sprinte gjennom haglebygene bort til reisebyrået der (peker) og bestille bryllupsreise til et sted med fryktelig stabilt vær.
- Sukk, ja. Jeg vil også til syden. Vi drar, bare.
- Da har vi en plan. Hei, Martin her. (ut med handa)
- Rikke. Hyggelig. (neier uten å tenke seg om, rødmer)

Så hvis du smiler litt neste gang det regner, blir du kanskje gift.
Eller invitert i bryllup.
I hvert fall til kaffen. Og kakene. Og dansen etterpå. Og sånt.