Brødrene Karamasov

Jeg kan ingenting om brødrene Karamasov av Dostojevski. Eller husker ingenting om dem, som det er politisk korrekt å si. Bare at vi leste litt om dem på skolen, og at da jeg studerte på universitetet var det livsviktig at man ikke gjorde noen feil her.

Man innrømmer ikke at man ikke kan noe. Man sier bare at det er litt lenge siden man leste akkurat den eller den tungvekteren.

En henvisning til brødrene Karamasov i intellektuell lunsjpreik skulle man le høflig og kort av, som om man forsto den. Selv om man ikke hadde lest om dem.

Nå føler jeg imidlertid at det er på høy tid å finne ut akkurat det jeg MÅ vite om disse hersens brødrene. Så derfor googler jeg dem mens jeg skriver denne bloggposten i en forrykende fart.

For alle sier at Brødrene Karamasov, oh, det er den største og beste roman noensinne skrevet.

Ja, sier jeg og kremter. (Jeg har kjøpt den en gang, sammen med forbrytelse og straff, elller Raskolnikov, som mitt eksemplar heter, og jeg leste den første boka. Men da jeg kom til brødrene Karamasov, sovna jeg. Den var så himla tung og lang).

Så nå har jeg lært litt allerede av danske wikipedia:

Brødrene Karamazov er den sidste og fysisk største roman af Fjodor Mikhajlovitj Dostojevskij.

Hovedpersonerne er de tre brødre Karamazov, der er meget forskellige, men forbundet i en inderlig kærlighed. Derudover er der et væld af livfuldt skildrede mennesker, hvoraf flere folder sig tilstrækkeligt ud til selv at være hovedpersoner.

En episode i romanen, legenden om storinkvisitoren, har vundet selvstændig berømmelse. Her berettes om, hvordan Jesus under den spanske inkvisition kommer tilbage til jorden og møder storinkvisitoren.

Dette høres litt ut som Ole, Dole og Doffen som pinsevenner.

Jeg må ta et lite søk til i Google.

Nå havner jeg plutselig på bokklubben.no - her fortsetter de pene beskrivelsene:

Dostojevskij bruker de fire brødrene og karakterene rundt dem til å belyse og diskutere store spørsmål uten at noen av karakterene mister sin komplekse personlighet. Samtidig er handlingen godt forankret i en sosial virkelighet: et svært fargerikt russisk miljø. Ryggesløse kvinner, hellige menn, onde godseiere og sågar djevelen selv befolker persongalleriet.

Du store. Nå er det blitt fire av dem. Jeg er plutselig littebittegranne forvirra. Er det tre elle fire brødre Karamasov?

Nytt søk.

OK. Det er visst fire. Men den fjerde er en halvbror. Litt som nevøen til Klodrik da. Uten at jeg helt husker hva han heter. Halvbroren er epileptiker til alt overmål. Og visstnok en liten jævel.

Her er det jeg føler jeg trenger å vite for å kunne nikke enda mer troverdig til anekdotemesteren neste gang noen vikler brødrene Karamasov inn i samtalen under et cocktailparty av nogen viktighet:

Den amoralske vellystingen Fjodor Karamasov avler fire sønner med tre ulike kvinner, men tar ikke noe ansvar for dem. De blir heldigvis tatt vare på av andre, og deres svært forskjellig lynne blir også preget av miljøene de vokser opp i. Den eldste, Dmitrij, er pasjonert og krangler med sin far både om penger og etter hvert den samme kvinnen, Gruschenka. Den nest eldste, Ivan, representerer rasjonaliteten, og klarer ikke tro på det gode i verden, slik hans yngre bror, Aljosja, gjør. Han er kristuslignende figur, som ikke vil noen vondt, og velger et liv i kloster. Den yngste halvbroren, Smerdjakov, er en ondsinnet epileptiker født utenfor ekteskap. Da faren blir myrdet, peker bevisene mot Dmitrij, men hvem av brødrene har egentlig skylden? Dostojevskij bruker mordintrigen til å utforske store og evige spørsmål om skyld, ansvar og det ondes problem.

Sånn. Der sparte jeg også deg for atten timer med gjesping og tungtlesning.