Krigsromaner og sånt

Hvor vanskelig er det egentlig å skrive krigsromaner? Jeg tror vel ikke det skulle vært så himla vanskelig. La meg prøve å rable ned noe på fem minutter:

Det skrek panisk gjennom lufta av metall som vred seg etter at granaten gikk av inne i stridsvognen.

Det hadde allerede begynt å lukte svovel, bensin og jernspon i hukommelsen hans idet løytnant Andersson bykset bak en jordvoll like etter at han heiv granaten. Midt oppi luka hadde han truffet.

Han visste at splintene ville komme.

I det fjerne hørte han dumpe drønn fra kompani Delta. Så kom smellet her også.

"Kameratene ligger ikke på latsiden," gliste han for seg selv idet metallbiter kom propellerende like over hjelmen hans. Jord og småsteiner kom sprutende.
Så stillhet. Død. Han visste allerede at ingen kunne ha overlevd. Som et dyr gled han videre gjennom den tette vegetasjonen. Mot Ridley, som hele tiden hadde sittet klar med maskinpistolen i tilfelle japsene hadde kommet kravlende ut av hermetikkboksen som solsvidde maur.

Men ingen av dem kom. De var stekt levende. Andersson fisket opp en røyk. "Hm?" sa han stille. Ridley nikket. Tok imot tobakkspakka uten å fortrekke en mine.

"Vi tok de jævlene," sa Andersson.
Stillhet.
"Jeg tror det blir regn," mente Ridley.