Sjelens lukkertid
Jeg har den siste tiden hatt flere diskusjoner omkring temaet fotografisk hukommelse, etter at jeg var så uheldig å - i et svakt øyeblikk - påpeke for en broket forsamling at jeg "led" av dette.
Det ble deretter arrangert alle slags versjoner av Kims lek for meg, til høylytt gapskratting da jeg tok sviende feil på en rekke avgjørende punkter.
Detaljene
La gå, jeg har ikke fotografisk hukommelse, men jeg har noe som ligner veldig. Jeg husker i veldig visuelle bolker, og kan raskt gjenskape og gjenfortelle stemninger og situasjoner, fordi jeg biter meg merke i de bittesmå detaljene. Min første blogg, "ubetydelighetenes alter", dreide seg også i stort om dette. Her på Norsk Sokkel har jeg videreført alteret under vignetten "SMÅTING".
Jeg husker for eksempel svært tydelig hvordan det så ut på min fars kontor da jeg var liten. Blyantene hans lå alltid skarpspisset i den avlange forsenkningen øverst på tegnepulten hans. En grå blyantspisser med sveiv sto fastskrudd på en mørk benkeplate ved siden av, men jeg aner ikke hva han brukte den til. Han spisset jo alltid blyantene sine med kniv.
Synet av blyantene der de lå i kvesset tilstand, kan jeg når som helst hente frem.
Hvis jeg er heldig, klarer jeg å finne tid til flere småtterier før jul.
Helhetsinntrykk
Den danske psykiateren Peter Lund Madsen definerer fotografisk hukommelse (eller mer medisinsk korrekt betegnelse: eidetisk hukommelse) som:
"evne til at huske en oplevelse som et helhedsindtryk (et 'fotografi'), som man senere kan 'tage frem' i hukommelse og berette om detaljerne på."
Det er vel helhetsinntrykket som sitter hardt igjen hos meg, og jeg har det siste året forsøkt å trenge tilbake i min egen historie for å se om jeg klarer å hente frem noe fra underbevisstheten, kun ved å fokusere på en liten detalj.
Øvelsen er enkel, jeg finner en dagligdags gjenstand, f.eks en blyant som over - og lar hjernen få gå på skattejakt.
Er jeg riktig heldig, dukker det opp "glemte" opplevelser og minner fra barndomshjemmet som en bonus.
Det ble deretter arrangert alle slags versjoner av Kims lek for meg, til høylytt gapskratting da jeg tok sviende feil på en rekke avgjørende punkter.
Detaljene
La gå, jeg har ikke fotografisk hukommelse, men jeg har noe som ligner veldig. Jeg husker i veldig visuelle bolker, og kan raskt gjenskape og gjenfortelle stemninger og situasjoner, fordi jeg biter meg merke i de bittesmå detaljene. Min første blogg, "ubetydelighetenes alter", dreide seg også i stort om dette. Her på Norsk Sokkel har jeg videreført alteret under vignetten "SMÅTING".
Jeg husker for eksempel svært tydelig hvordan det så ut på min fars kontor da jeg var liten. Blyantene hans lå alltid skarpspisset i den avlange forsenkningen øverst på tegnepulten hans. En grå blyantspisser med sveiv sto fastskrudd på en mørk benkeplate ved siden av, men jeg aner ikke hva han brukte den til. Han spisset jo alltid blyantene sine med kniv.
Synet av blyantene der de lå i kvesset tilstand, kan jeg når som helst hente frem.
Hvis jeg er heldig, klarer jeg å finne tid til flere småtterier før jul.
Helhetsinntrykk
Den danske psykiateren Peter Lund Madsen definerer fotografisk hukommelse (eller mer medisinsk korrekt betegnelse: eidetisk hukommelse) som:
"evne til at huske en oplevelse som et helhedsindtryk (et 'fotografi'), som man senere kan 'tage frem' i hukommelse og berette om detaljerne på."
Det er vel helhetsinntrykket som sitter hardt igjen hos meg, og jeg har det siste året forsøkt å trenge tilbake i min egen historie for å se om jeg klarer å hente frem noe fra underbevisstheten, kun ved å fokusere på en liten detalj.
Øvelsen er enkel, jeg finner en dagligdags gjenstand, f.eks en blyant som over - og lar hjernen få gå på skattejakt.
Er jeg riktig heldig, dukker det opp "glemte" opplevelser og minner fra barndomshjemmet som en bonus.
Kommentarer