Tåsen catering
bare sånn når jeg ikke har noe annet å gjøre, liksom:
Det var full forvirring. Alle i selskapet ilte til i den hensikt å hente noe som kunne ligne på vann for å få slukket brannen. Flammene hadde tatt godt tak i stoffet, og den viltre knitringen i duken gav moment til onkel Svein Haralds velmenende redningsdåd.
Han helte innholdet i glasset sitt over ilden, uten å tenke på at drinken hans kun var fôr for branntilløpet.
- Unna her! skrek brudens bestefar, Willibald, og kastet seg rutinert ned under et annet bord. Han hadde vært grenader under krigen. Et stille sekund.
Så gikk kakebordet bokstavelig talt i lufta, der ute i hagen. Det var mer et futt enn et smell. Men likevel.
Ilden hadde, godt hjulpet av onkel Svein Haralds manøver, spist seg helt bort til de stive velkomstdrinkene, som tilsammen utgjorde en fryktinngytende tikkende bombe.
Kakegafler suste gjennom lufta som små Messerschmidt-replikaer, mormors 18 pent en gang så kunstferdig oppstilte stetteglass singlet i oppkjørselen noen få sekunder senere, takket være tyngdekraften.
Man løp i dekning. Bryllupskaken ble sendt i en vakker parabel i retning av en gruppe fjerne slektninger, som for høflighets skyld hadde holdt seg litt i bakgrunnen da kaken skulle skjæres opp. Alt gikk bra. Noen av gjestene ble truffet av et par cocktailbær fra kakebordet, og gudmor Laila fikk en anelse krem i hatten.
Ellers ble det ingen synlige skader, rent bortsett fra at det innleide bordet brant opp som et lystig sankthansbål, som i og for seg satte en hyggelig stemning blant gjestene etter at panikken hadde avtatt. Hvem som hadde tent på duken, fant ingen noensinne ut, men Tåsen catering reddet selskapet og kaffen med napoleonskaker en time senere.
Det var full forvirring. Alle i selskapet ilte til i den hensikt å hente noe som kunne ligne på vann for å få slukket brannen. Flammene hadde tatt godt tak i stoffet, og den viltre knitringen i duken gav moment til onkel Svein Haralds velmenende redningsdåd.
Han helte innholdet i glasset sitt over ilden, uten å tenke på at drinken hans kun var fôr for branntilløpet.
- Unna her! skrek brudens bestefar, Willibald, og kastet seg rutinert ned under et annet bord. Han hadde vært grenader under krigen. Et stille sekund.
Så gikk kakebordet bokstavelig talt i lufta, der ute i hagen. Det var mer et futt enn et smell. Men likevel.
Ilden hadde, godt hjulpet av onkel Svein Haralds manøver, spist seg helt bort til de stive velkomstdrinkene, som tilsammen utgjorde en fryktinngytende tikkende bombe.
Kakegafler suste gjennom lufta som små Messerschmidt-replikaer, mormors 18 pent en gang så kunstferdig oppstilte stetteglass singlet i oppkjørselen noen få sekunder senere, takket være tyngdekraften.
Man løp i dekning. Bryllupskaken ble sendt i en vakker parabel i retning av en gruppe fjerne slektninger, som for høflighets skyld hadde holdt seg litt i bakgrunnen da kaken skulle skjæres opp. Alt gikk bra. Noen av gjestene ble truffet av et par cocktailbær fra kakebordet, og gudmor Laila fikk en anelse krem i hatten.
Ellers ble det ingen synlige skader, rent bortsett fra at det innleide bordet brant opp som et lystig sankthansbål, som i og for seg satte en hyggelig stemning blant gjestene etter at panikken hadde avtatt. Hvem som hadde tent på duken, fant ingen noensinne ut, men Tåsen catering reddet selskapet og kaffen med napoleonskaker en time senere.
Kommentarer