Hvorfor det er viktig med sandaler
- Per Granchio Rosso? Jeg stotret frem ordene til sjåføren, og denne vinket oss inn i bussen.
En buss uten seter.
Det hadde jeg aldri sett før.
Ikke før nå.
Jeg husker at den var oransjefarget – eller var den rød? Eller var det telefonkioskene i Italia som hadde brent seg inn i hukommelsen min med slike skarpe farger?
For alt jeg vet kan bussen ha vært grønn. Men jeg føler på meg at den også var rød. Like rød som steinformasjonene ved Granchio Rosso. Den røde stranden. Jeg kjenner nesten smertene under foten ennå.
Lappen med navnet på stranden har jeg beholdt liggende i samlingen av billetter, utklipp, kvitteringer og andre papirbeviser på min Italiareise. Lite visste vel drosjesjåføren som skriblet de to ordene ned med kulepenn at den lille papirbiten med hans håndskrift skulle bli oppgradert til noe i nærheten av ikonstatus.
Jeg får jo aldri fortalt dette til ham heller, for jeg har jo ikke navnet på en tilfeldig forbipasserende. Jeg skriver aldri ned navnet på mennesker jeg rådspør om veien. Og for ham var det jeg som var den tilfeldige forbipasserende. Heller ikke han hadde en slik besynderlig vane med å skrive ned navnet på folk han vekslet tre ord med.
Dersom denne mannen som anbefalte stranden til oss reisende, på ett eller annet vis, kanskje via englebesøk kvelden før, hadde fått visshet om at en nordmann kom til å ta vare på lappen som et verdifullt minne fra hans region, hadde han da tatt seg fri i lunsjen og fått laget ferdig et innrammet bilde av stranden, med navnet preget i gull nederst i høyre hjørne?
Guro hadde akkurat sett feil på en italiensk tusenlapp og en titusenlapp. og ingen har antagelig betalt så mye for en vannmelon i fredstid, tenkte jeg. Så voktet hun den også godt, nå.
Senere har jeg jo ofte tatt fly fra store flyplasser, og da har de dukket opp igjen, disse digre bussene uten seter, når man er i behov av å bli transportert fra bokstav E til bokstav A for å rekke et fly videre. Eller nesten uten seter, for det reiser jo av og til pensjonister og folk som har vondt for å stå lenge, henge i en stropp, mens bussen hviner avgårde mellom de forskjellige terminalene. Så et par seter har de for skams skyld skrudd fast i gulvet. Men hovedinntrykket er at bussen ikke har seter.
Kanskje – og det tenker jeg først nå – bare kanskje, har Brindisi fått kjøpt bussene sine billig av flyplassverket i Roma, og så har befolkningen bare akseptert at ”her i byen har vi ikke seter på bussen.” Men jeg har egentlig forsonet meg med tanken på at jeg aldri kommer til å bry meg med å finne ut om den teorien stemmer.
Noen teorier er aller finest når de ikke sjekkes så nøye.
Da kan de nemlig dø.
Og så er det ingen teori mer. Det er trist.
Vi hang i stroppen. Som det heter. Og motorduren fra bussen steg og sank i takt med de oljegrusdekkede svingene ut til den røde stranden. Guro voktet melonen med sitt liv, og strevde fortsatt med valutaregnestykket, så det ut som. Hun var blitt rundlurt, og likte det dårlig. I tillegg hadde hun ikke hatt verdens beste søvn på toget fra Venezia.
Om noen ble glad for euroens inntog noen år senere, måtte det vel antagelig være Guro.
Så kom vi fram om sider, etter en halvtime på ståbuss. Hele dagen skulle vi være her, fire mennesker og en vannmelon. For båten vår gikk ikke videre før utpå kvelden, så da var det et lyst hode som hadde foreslått å spørre om veien til nærmeste sandstrand.
Det ble et underlig møte med italienske skikker. I den første bukten vi fant, skulle vi ikke sitte lenge før det kom putrende to unge, solbrune gutter på en Vespa. Den ene var velbygd og flott, kameraten heller litt hengslete.
Den atletiske halvdelen av venneparet tok av seg sine dyre Ray Ban-solbriller, t-skjorten med silketrykk og et armbånd, og la det i de allerede fremrakte armene til den spinkle kameraten. Var dette en herre/tjener-vennskapsrelasjon? Vi vågde ikke å spørre.
Dernest kippet broileren av seg sandalene sine og kastet dem langt ut på vannet. Nå kom spørsmålstegnene virkelig til syne i ansiktet mitt. Men jeg satt bare og fulgte spent med.
Sa ingenting.
Hvorfor i all verden kastet han sandalene sine ut i vannet?
Svaret skulle jeg få senere. Og det ville komme til å gjøre vondt.
Med ett tar den flotte italieneren rennefart og stuper grasiøst ut i det varme havvannet. Noen sekunder senere dukker han opp akkurat midt mellom de to Gucci-sandalene sine, og stryker håret kokett bakover med hendene. Vennen hans står fortsatt urørlig ved Vespaen med alle tingene i hendene.
Vi glemmer å studere dem, jeg tror kanskje bare vi har akseptert at i Italia, når to gutter blir venner, er den ene tjener for den andre. Så raskt nådde vi normal aksept, kanskje nok et bevis i verdenshistorien på hvor raskt menneskerasen tilpasser seg nye forhold.
Jeg hadde sittet med t-skjorten slengt over skuldrene mens hele Vespa-seansen foregikk, uten å ha husket å smøre meg inn med solkrem. Inge pekte med ett på armene mine.
- Du er rød som en homo.
- Hæ?
Jeg sleit litt med vestlandsdialekten hans. Men han mente selvsagt som en hummer. Og jeg skjønte det raskt nok til aldri å konfrontere ham med hva jeg trodde han hadde sagt.
I dag er det uansett veldig sent å bringe dette opp.
Nesten femten år senere.
Det slår meg akkurat nå at det har gått så lang tid, at Brindisi garantert også må ha fornyet busstilbudet sitt, og kanskje er det sitteplasser på bussen i dag. Den bereiste delen av befolkningen må jo sikkert ha påpekt mangelen på seter mange ganger i løpet av nittitallet, og til slutt fått gjennom i bystyret en økt bevilgning til kollektivtransporten.
Jeg kikket bort på de to italienske vennene, som nå var i ferd med å pakke sammen og dra. Den hengslete skulle visst ikke bade. Kanskje han ikke fikk lov.
Og så kikket jeg ned på armene mine.
De var virkelig blitt røde. På utrolig kort tid. Kan det ha gitt opphavet til strandens navn, forsøkte jeg meg. Der t-skjorten hadde ligget rundt halsen min og nedover ryggen, hadde jeg fått et så tydelig skille at jeg kunne lurt noen til å tro at jeg gikk med Polens flagg som genser.
En liter solkrem senere hadde vi forflyttet oss ut til spissen av stranden, som buktet seg ut i Adriaterhavet som en minivariant av Skagen. Hele denne tuppen av strandområdet besto av røde, kantede steinformasjoner, som var skarpe og glovarme. Jeg gikk i seilersko og så lengselsfullt bort mot de andre som hadde utstyrt seg med luftige sandaler.
Nå skulle imidlertid vi også bade. Ut med strandmatter og håndklær, og varm cola opp av ryggsekkene. Verdens dyreste melon skulle slaktes.
Jeg heiv meg uti det deilige, mørkeblå vannet. Det hadde vært varmt og behagelig da jeg dyppet tåa nedi, så her var det ingen grunn til å stige langsomt uti.
Tenkte jeg.
Men 30 centimeter under overflaten ble det plutselig skrekkelig mye kaldere, og da jeg kom opp igjen etter et kråkestup, klarte jeg på ingen måte å kopiere den filmstjerneflotte bakoverstrykningen av håret som den kjekke italieneren hadde gitt oss en oppvisning i. Jeg prustet og spyttet saltvann i alle himmelretninger.
Og jeg hadde ingen slavevenn som kunne trekke meg opp av vannet heller. Jeg var jo norsk.
Jeg så godt nok til å peile meg inn på de røde klippekantene, og dro meg opp etter armene.
Det var da det inntraff. Lærdommens materiale innsamles ofte i smerte.
Jeg kjente det strømme varmt blod fra tåballen under høyre fot som jeg hadde tatt spenntak med i steinene under vann for å hale meg opp på de røde korallrev-lignende klippene.
Det var vel ikke dødsangst, direkte. Men det var vondt. Og da jeg fikk slept meg helt opp, stakk det tusen små svarte pigger ut fra foten. Jeg hadde tråkket på en nålepute.
Eller en kråkebolle, eller et sjøsvin eller noe annet stygt som jeg antagelig kalte det der og da.
Heldigvis har alle italienske damer med seg pinsett på stranden, så hjelpen var nær.
Med omsorgsfull pleie fra en av disse stereotypene av ferme, varme og lattermilde italienske mødre, fikk vi nappet ut en god prosentandel av de små, svarte pinnene.
I den romantiske versjonen av denne historien er hun ikke en omfangsrik, middelaldrende fembarnsmor. Men det er en annen historie.
Jeg hadde lært en lekse for livet, som jeg muligens kunne ha lært allerede et par timer tidligere, uten større smerte enn solbrenthet, hvis jeg ikke hadde vært så hissig på å forhåndsdømme vennskapet mellom to italienske gutter.
En buss uten seter.
Det hadde jeg aldri sett før.
Ikke før nå.
Jeg husker at den var oransjefarget – eller var den rød? Eller var det telefonkioskene i Italia som hadde brent seg inn i hukommelsen min med slike skarpe farger?
For alt jeg vet kan bussen ha vært grønn. Men jeg føler på meg at den også var rød. Like rød som steinformasjonene ved Granchio Rosso. Den røde stranden. Jeg kjenner nesten smertene under foten ennå.
Lappen med navnet på stranden har jeg beholdt liggende i samlingen av billetter, utklipp, kvitteringer og andre papirbeviser på min Italiareise. Lite visste vel drosjesjåføren som skriblet de to ordene ned med kulepenn at den lille papirbiten med hans håndskrift skulle bli oppgradert til noe i nærheten av ikonstatus.
Jeg får jo aldri fortalt dette til ham heller, for jeg har jo ikke navnet på en tilfeldig forbipasserende. Jeg skriver aldri ned navnet på mennesker jeg rådspør om veien. Og for ham var det jeg som var den tilfeldige forbipasserende. Heller ikke han hadde en slik besynderlig vane med å skrive ned navnet på folk han vekslet tre ord med.
Dersom denne mannen som anbefalte stranden til oss reisende, på ett eller annet vis, kanskje via englebesøk kvelden før, hadde fått visshet om at en nordmann kom til å ta vare på lappen som et verdifullt minne fra hans region, hadde han da tatt seg fri i lunsjen og fått laget ferdig et innrammet bilde av stranden, med navnet preget i gull nederst i høyre hjørne?
Guro hadde akkurat sett feil på en italiensk tusenlapp og en titusenlapp. og ingen har antagelig betalt så mye for en vannmelon i fredstid, tenkte jeg. Så voktet hun den også godt, nå.
Senere har jeg jo ofte tatt fly fra store flyplasser, og da har de dukket opp igjen, disse digre bussene uten seter, når man er i behov av å bli transportert fra bokstav E til bokstav A for å rekke et fly videre. Eller nesten uten seter, for det reiser jo av og til pensjonister og folk som har vondt for å stå lenge, henge i en stropp, mens bussen hviner avgårde mellom de forskjellige terminalene. Så et par seter har de for skams skyld skrudd fast i gulvet. Men hovedinntrykket er at bussen ikke har seter.
Kanskje – og det tenker jeg først nå – bare kanskje, har Brindisi fått kjøpt bussene sine billig av flyplassverket i Roma, og så har befolkningen bare akseptert at ”her i byen har vi ikke seter på bussen.” Men jeg har egentlig forsonet meg med tanken på at jeg aldri kommer til å bry meg med å finne ut om den teorien stemmer.
Noen teorier er aller finest når de ikke sjekkes så nøye.
Da kan de nemlig dø.
Og så er det ingen teori mer. Det er trist.
Vi hang i stroppen. Som det heter. Og motorduren fra bussen steg og sank i takt med de oljegrusdekkede svingene ut til den røde stranden. Guro voktet melonen med sitt liv, og strevde fortsatt med valutaregnestykket, så det ut som. Hun var blitt rundlurt, og likte det dårlig. I tillegg hadde hun ikke hatt verdens beste søvn på toget fra Venezia.
Om noen ble glad for euroens inntog noen år senere, måtte det vel antagelig være Guro.
Så kom vi fram om sider, etter en halvtime på ståbuss. Hele dagen skulle vi være her, fire mennesker og en vannmelon. For båten vår gikk ikke videre før utpå kvelden, så da var det et lyst hode som hadde foreslått å spørre om veien til nærmeste sandstrand.
Det ble et underlig møte med italienske skikker. I den første bukten vi fant, skulle vi ikke sitte lenge før det kom putrende to unge, solbrune gutter på en Vespa. Den ene var velbygd og flott, kameraten heller litt hengslete.
Den atletiske halvdelen av venneparet tok av seg sine dyre Ray Ban-solbriller, t-skjorten med silketrykk og et armbånd, og la det i de allerede fremrakte armene til den spinkle kameraten. Var dette en herre/tjener-vennskapsrelasjon? Vi vågde ikke å spørre.
Dernest kippet broileren av seg sandalene sine og kastet dem langt ut på vannet. Nå kom spørsmålstegnene virkelig til syne i ansiktet mitt. Men jeg satt bare og fulgte spent med.
Sa ingenting.
Hvorfor i all verden kastet han sandalene sine ut i vannet?
Svaret skulle jeg få senere. Og det ville komme til å gjøre vondt.
Med ett tar den flotte italieneren rennefart og stuper grasiøst ut i det varme havvannet. Noen sekunder senere dukker han opp akkurat midt mellom de to Gucci-sandalene sine, og stryker håret kokett bakover med hendene. Vennen hans står fortsatt urørlig ved Vespaen med alle tingene i hendene.
Vi glemmer å studere dem, jeg tror kanskje bare vi har akseptert at i Italia, når to gutter blir venner, er den ene tjener for den andre. Så raskt nådde vi normal aksept, kanskje nok et bevis i verdenshistorien på hvor raskt menneskerasen tilpasser seg nye forhold.
Jeg hadde sittet med t-skjorten slengt over skuldrene mens hele Vespa-seansen foregikk, uten å ha husket å smøre meg inn med solkrem. Inge pekte med ett på armene mine.
- Du er rød som en homo.
- Hæ?
Jeg sleit litt med vestlandsdialekten hans. Men han mente selvsagt som en hummer. Og jeg skjønte det raskt nok til aldri å konfrontere ham med hva jeg trodde han hadde sagt.
I dag er det uansett veldig sent å bringe dette opp.
Nesten femten år senere.
Det slår meg akkurat nå at det har gått så lang tid, at Brindisi garantert også må ha fornyet busstilbudet sitt, og kanskje er det sitteplasser på bussen i dag. Den bereiste delen av befolkningen må jo sikkert ha påpekt mangelen på seter mange ganger i løpet av nittitallet, og til slutt fått gjennom i bystyret en økt bevilgning til kollektivtransporten.
Jeg kikket bort på de to italienske vennene, som nå var i ferd med å pakke sammen og dra. Den hengslete skulle visst ikke bade. Kanskje han ikke fikk lov.
Og så kikket jeg ned på armene mine.
De var virkelig blitt røde. På utrolig kort tid. Kan det ha gitt opphavet til strandens navn, forsøkte jeg meg. Der t-skjorten hadde ligget rundt halsen min og nedover ryggen, hadde jeg fått et så tydelig skille at jeg kunne lurt noen til å tro at jeg gikk med Polens flagg som genser.
En liter solkrem senere hadde vi forflyttet oss ut til spissen av stranden, som buktet seg ut i Adriaterhavet som en minivariant av Skagen. Hele denne tuppen av strandområdet besto av røde, kantede steinformasjoner, som var skarpe og glovarme. Jeg gikk i seilersko og så lengselsfullt bort mot de andre som hadde utstyrt seg med luftige sandaler.
Nå skulle imidlertid vi også bade. Ut med strandmatter og håndklær, og varm cola opp av ryggsekkene. Verdens dyreste melon skulle slaktes.
Jeg heiv meg uti det deilige, mørkeblå vannet. Det hadde vært varmt og behagelig da jeg dyppet tåa nedi, så her var det ingen grunn til å stige langsomt uti.
Tenkte jeg.
Men 30 centimeter under overflaten ble det plutselig skrekkelig mye kaldere, og da jeg kom opp igjen etter et kråkestup, klarte jeg på ingen måte å kopiere den filmstjerneflotte bakoverstrykningen av håret som den kjekke italieneren hadde gitt oss en oppvisning i. Jeg prustet og spyttet saltvann i alle himmelretninger.
Og jeg hadde ingen slavevenn som kunne trekke meg opp av vannet heller. Jeg var jo norsk.
Jeg så godt nok til å peile meg inn på de røde klippekantene, og dro meg opp etter armene.
Det var da det inntraff. Lærdommens materiale innsamles ofte i smerte.
Jeg kjente det strømme varmt blod fra tåballen under høyre fot som jeg hadde tatt spenntak med i steinene under vann for å hale meg opp på de røde korallrev-lignende klippene.
Det var vel ikke dødsangst, direkte. Men det var vondt. Og da jeg fikk slept meg helt opp, stakk det tusen små svarte pigger ut fra foten. Jeg hadde tråkket på en nålepute.
Eller en kråkebolle, eller et sjøsvin eller noe annet stygt som jeg antagelig kalte det der og da.
Heldigvis har alle italienske damer med seg pinsett på stranden, så hjelpen var nær.
Med omsorgsfull pleie fra en av disse stereotypene av ferme, varme og lattermilde italienske mødre, fikk vi nappet ut en god prosentandel av de små, svarte pinnene.
I den romantiske versjonen av denne historien er hun ikke en omfangsrik, middelaldrende fembarnsmor. Men det er en annen historie.
Jeg hadde lært en lekse for livet, som jeg muligens kunne ha lært allerede et par timer tidligere, uten større smerte enn solbrenthet, hvis jeg ikke hadde vært så hissig på å forhåndsdømme vennskapet mellom to italienske gutter.
Kommentarer