søndag, juli 12, 2009

Alfa Romeo

- Javel, folkens! Nå er vi her! Dere får unnskylde oss, Turid må ha skiftet antrekk fire-fem ganger mens jeg satt klar med bilen i gang, ropte Geir fra entreen. Han hang frakken på en stumtjener, og stirret på armbåndsuret sitt mens han kom valsende inn i rommet med klakkende lakksko og satte seg ned ved enden av bordet. Han kikket ned i fanget sitt.
- Sett sånt, der har jeg allerede fått noe smuss fra bilen på dressbuksene, sa han, og børstet løs på de koksgrå.
Geir hadde kommet først inn i stuen der de andre fire allerede satt i munter passiar ved et festdekket spisebord.
De andre nikket til ham.
Geir slengte dressjakken nonchalant over stolryggen og stirret utålmodig over skulderen.
- Kommer du, Turid? Geir ristet på hodet og fisket frem en sigarettpakke med Blue Master fra lommen. Han knipset i bunnen av pakken og tok tak i et filter.
- Ja, vi røyker vel fortsatt ved …bordene? sa han med teaterstemme og strøk hånden gjennom det mørke, krøllete håret.
Jonas, som satt ved midten av bordet, nikket, hostet forsiktig og skjøv et askebeger med fire sneiper i bort mot Geir. Jonas så opp mot døråpningen.

Turid kom trippende inn fra entreen, holdt på å miste vesken, men fikk fatt i den igjen før den deiset i terrakottaflisene på gulvet, satte seg på den andre siden og smilte unnskyldende.
- Hei, alle sammen. Beklager ventetiden!
- De begynner vel å bli vant til deg, sa Geir tørt, og fyrte opp en sigarett.
Ingen kommenterte Geirs bemerkning, men så forventningsfullt mot kjøkkenet.
- Da var vi alle, sa Birgitte. Hun kom svingende inn med et sausenebb, satte det fra seg og dro stolen inntil bordet.
- Så fin du er, hvisket hun til Turid. Turid smilte til takk.

- Hyggelig, hyggelig! Godt at dere alle hadde tid til å komme i kveld, sa Jonas, og hevet vinglasset til en skål rundt bordet. De tre parene satt nå benket rundt det lange spisestuebordet i eik. Høye, hvite stearinlys kastet et behagelig lysskinn mot alles ansikter, og det duftet deilig fra kjøkkenet.
- Unnskyld, Jonas, vil du skru ned musikken litt?
Jonas reiste seg med et selvfølgelig, elskling-trekk i munnvikene, satte fra seg vinglasset igjen og gikk bort til stereobenken, dreide på volumkontrollen, og Chet Baker dempet seg bak store, grønne monstera deliciosa og flamingoblomster i hjørnet av stuen.

- Nå, da skåler vi, skal vi ikke? sa Jonas, tilbake på en av de behagelige spisestuestolene med høy, sort rygg.
Jonas og Birgitte satt på hver sin side midt på bordet, og alle skålte. Endelig skulle de få en avslappet og koselig kveld sammen, alle seks. De tre venneparene hadde holdt sammen helt siden de hadde fått barn samtidig for mange år siden.
- Det er lenge siden nå, kan det være tre måneder? sa Birgitte prøvende, og så på mannen sin.
- Noe sånt, smilte Jonas, og tok en prøvesmak av rødvinen han hadde spart på siden han og Birgitte hadde kommet hjem fra sommeren i Verona.
- Mm. Utsøkt, sa han, og fikk anerkjennende nikk fra de andre.
- Hvem ville trodd at vi fortsatt holder ut med hverandre, gliste Keith, og ga kona si, Cheryl, et beundrende blikk over bordet, der de satt på den andre enden.
- Kanskje ingen andre vil ha oss, og så er vi stuck med hverandre, sa Geir, og blåste sigarettrøyken rett opp mot prismene i lysekronen.
- Så flott lysekrone. Er det rokokko? sa Turid.
- Herregud, som om hun skulle ha peiling på det. En lærer fra Fredrikstad, sa Geir.
- Det er tidlig rokokko. Fantastisk, Turid. Du har virkelig nese for interiør, sa Jonas.
Alle kremtet.
- Du mangler en glassbit, sa Geir til Jonas, og pekte.
- Vi får slipt en ny. En av guttene traff lysekrona med sprettball her i august, forklarte Jonas.
- Ingen baller inne heretter, sa Birgitte til Turid og viste med flate hender til hver sin side at den slags fra nå av var finito.
- Visste ikke du hadde baller i det hele tatt, jeg, sa Geir og hostet hest mot Jonas.
Jonas ga kameraten sin et krigersk blikk.

- Han har krutt i ballene sine. Derfor kan han ikke ha dem for nærme åpen flamme, sa Birgitte, og pekte på stearinlysene.
- Takk, baby. Du har krutt så det duger selv, sa Jonas, og ga kona si et slengkyss.
- Åh, du er en engel. Vet dere, Jonas har gitt meg verdens mest fantastiske gave, sa Birgitte til de andre.
- Nei, nei, prøvde han seg.
- Jo, nå skal dere høre, rett over nyttår en dag kom jeg hjem og skulle pante flasker. Og gjett hva som sto i garasjen?
- Poser med flasker? sa Geir.
- Haha. Nei, gjett, sa Birgitte, og blomstret som en junibakke.
Alle ventet. Jonas så flau ut, men klarte ikke helt å skjule stoltheten.
- En splitter ny og knall rød Alfa Romeo cabriolet. Pakket inn med rødt gavepapir og verdens største sløyfe, sa hun.
Cheryl og Turid gapte, Keith gliste, han visste om gaven, han hadde nemlig vært med Jonas og hentet bilen i Italia. I all hemmelighet.
- Du kunne jo fått en billigere cab hos meg, gliste Geir.
Turid kikket misbilligende på ham.
- Du er den beste, baby, sa Jonas, og ga Birgitte et smellkyss over bordet.
- Wow. Keith, når skal du begynne å kjøpe biler til meg? sa Cheryl ertende.
- Vi don’t need any penisforlenger hjemme, vet du, sa Keith rolig og blunket til Turid.
- En liten bonus fra en av kundene våre, sa Jonas, og gliste til Geir.
- Fint med bonus, vi pleier å få en tur med Color Line, svarte Geir.

Cheryl, Birgitte og Turid hadde alle tre født den samme helgen, og de tre mennene deres hadde funnet tonen på venterommet på fødeavdelingen. Tolv år var gått nå, og de tre parene hadde delt gleder og sorger, reist på hytteturer og ferier sammen. Den halvårlige middagen hjemme hos Jonas og Birgitte var blitt en trygg og fin tradisjon, og pleide å vare til de små timer.

Keith og Jonas jobbet begge som analytikere i hver sin bank, og hadde blitt kjent den første dagen den helgen konene deres fødte. Birgitte og Cheryl hadde blitt liggende på det samme rommet, og tilfeldighetene ville det slik at begge var litteraturstudenter. Dermed var de fires skjebne beseglet, de måtte jo bare treffes etter at fødslene var over.
I det de to unge meglerne hadde sittet bøyd over historier om felles kjente og vitser fra børsmiljø og nylig tilbakelagt studietid, hadde Geir kommet ramlende inn sent på natten, tydelig ute av seg. Geir hadde blitt sittende stille i et hjørne med hodet i hendene, og Keith hadde vært den første som tok kontakt.
- Hva er i veien, kamerat, er det noe I kan help you with? hadde han sagt, og gått bort til mannen som så ut til å være på gråten.
- Det er tvillinger. Jeg skal ha tvillinger, hadde Geir sagt.
- Wow, that’s a double one for you, hadde Keith svart, og vinket Jonas bort til hjørnet.
- Tvillinger! Men du må jo ha visst det en stund, hadde Jonas sagt på vei bort til hjørnebordet med DN under armen.
- Eh, hadde Geir svart.
- Ja, ultralyd og sånt. Eller har dere bodd i en jordhytte i Spansk Polynesia frem til nå?
- Hallo, give the man litt space, hadde Keith sagt beskyttende.
- Dessuten, it’s Fransk.
- Fransk? Jonas stusset.
- Ja, det heter Fransk Polynesia. Men drit nå i det. Let’s hear hva mannen har å si.

I løpet av natten fikk Geir fortalt sin historie. Han hadde truffet Turid på en dansegalla i Fredrikstad, de to hadde fått seg litt for mye i kroppen, og så hadde de endt til køys hjemme hos Turids foreldre, som var bortreist på cruise den helgen.
Deretter hadde de begge flyttet til Oslo og vært kjærester en kort periode, før Geir hadde brutt av hele forholdet rett før han skulle reise på jordomseiling.
I mellomtiden hadde Turid gjort ferdig sin eksamen i historie, og blitt lektor ved en videregående skole i Bærum.
Vel tilbake fra turen hadde Geir fått jobb som salgsleder ved en bilforretning, og traff bare Turid av og til, mest på byen. Og en natt hadde hun tydeligvis unnfanget, uten at Geir hadde fått vite noe om følgene.
Geir hadde ikke fått høre noe om at Turid var gravid før uka rett før hun skulle føde. Han hadde truffet Turids venninner på byen og fått nyheten servert i fanget over Bloody Mary nummer åtte. Noen telefoner senere hadde han trasset seg til å komme og være med på fødselen, siden han åpenbart var faren.
- Men er dere ikke sammen, nå da, hadde Jonas spurt den natten på fødeavdelingen.
- Nei. Ikke i det hele tatt. Og nå skal jeg ha tvillinger, sa Geir og storgråt.
- Men du skal jo bli en father! Elsker du henne ikke? sa Keith.
- Elsker og elsker…sa Geir. Og så hulket han igjen.
- Så, så, man. Take it rolig, sa Keith, og holdt rundt bilselgeren fra Fredrikstad.

Slik var de tre karene blitt venner, og tingene flasket seg mellom Turid og Geir i tiden etter fødselen. Etter et par måneder flyttet Geir inn hos Turid, og siden hadde de vært samboere.

- Jeg måtte bare snakke litt ekstra med barnevakten vår, hun er litt bekymret over å overnatte alene sammen med tvillingene, sa Turid.
- Hvor gammel er hun? spurte Cheryl over bordet, og satte glasset forsiktig ned på den sorte duken. En rødvinsperle forsøkte å rømme fra kanten av glasset og nedover på utsiden, men Cheryl fanget den med tøyservietten. Turid studerte rødvinsflasken med interesse mens hun svarte.
- Åh, hun er nitten, og klarer seg fint. Hun er bare litt mørkeredd av og til, så jeg sa hun kunne ha besøk av kjæresten….Verona, er det ikke, sa Turid, pekte på vinflasken og så spørrende på verten. Jonas nikket, laget en klikkelyd i munnviken og pekte på henne med pistolfinger.
- Helt riktig, Turid. Du er skarp.
- Håper dere har låst the door til the soverom, lo Keith på gebrokken anglo-norsk.
- Ingen fare, sa Turid, og blunket lurt til Keith.
- Tja, det kunne kanskje skje noe spennende der inne i natt, for en gangs skyld, repliserte Geir, og søkte bekreftelse for spøken i Jonas sitt blikk.
Keith kom til unnsetning.
- Det er da mange andre rooms in the hus man kan ha litt …excitement i, hvis du skjønner what I mean, sa Keith lurt, hevet det ene øyebrynet og lot pekefingeren gli opp og ned langs gaffelen som han hadde lagt på høyre side av tallerken. Keith var både keivhendt og slepphendt med kommentarene. Han blunket tilbake til Turid.
I samme sekund skar han en lydløs smertegrimase og laget ordet ”au” med leppene. Cheryl hadde sparket ham på skinnleggen med spisse sko.

Geir kikket bort til Keith forbi Birgitte. Han hadde fått med seg blunket, og var en anelse smårød i kinnene.
- Du må gjerne komme en tur hjem til oss en helg, Keith. Så kan du jo vise henne hva du mener med excitement.
- Ah, come on. I was bare making a vits.
Geir pekte på Turid mens han beholdt blikket festet på Keith.
- Men jeg mæiker ikke en vits. Jeg får i hvert fall ikke noe excitement utover hver fjortende dag med lyset av. Jeg tror ikke engang elektrosjokk gjennom fjorten timer hadde gjort noe annet med henne enn å brenne ut elektrodene, sa Geir.
- Tja. Kanskje det heller er du og Keith som trenger en tur i badstua, sa Turid syrlig, og smilte forførersk til sin samboer.

- Nei, skal vi spise, da? Jonas dro servietten opp fra tallerkenen og virvlet den ut med en pizzabakers presisjon.
- Synes jeg absolutt vi skal. Det lukter helt himmelsk der inne fra laboratoriet, sa Cheryl.
Birgitte bukserte seg opp fra stolen igjen, satte vinglasset godt inn på bordet og satte kursen inn mot kjøkkenet.
- Whoo, litt mye ventepjolter i den kroppen, og der er det svinger nok fra før, kommenterte Geir, og siktet til slalåmløypa Birgitte la ut på. Han ble sittende og betrakte Birgitte der hun ålte seg av gårde i trangt skjørt.

Middagen foregikk i delvis stille partier, da maten Birgitte og Jonas hadde svingt opp med var av det sjeldent velsmakende slaget. Kun en og annen oppdatering omkring jobb, barn og felles venner og enkelte slektningers krumpspring ble delt mellom munnfullene.
Til slutt satt de der stappmette og en anelse brisne, alle mann.

- Ah, Birgitte. This var helt fantastisk, sa Keith, og tok sin kjære Cheryl i hånden, det var tydelig at de brygget på en nyhet.
- Vi må fortelle noe, sa Cheryl. Det funklet i øynene hennes.
- Et lite øyeblikk, vi tar av bordet først, foreslo Birgitte.
Jonas og Birgitte løp frem og tilbake for å rydde av bordet, og ville at alle bare måtte sitte stille. Turid insisterte likevel på å hjelpe til, mens Geir strakte benene ut og tok seg en blås.
- Hun flyr sånn hjemme også, klarer ikke å kose seg, sa Geir. Han hadde henvendt seg til Keith og Cheryl.
Jonas sørget for at alle hadde et realt påfyll i vinglassene, og forsikret alle om at kaffen snart var på vei.
- Klarer jeg ikke å kose meg? sa Turid med ett. Hun sto foran Geir med hendene i siden.
- Jo visst, Florence. Jeg tror oppriktig du koser deg. Du er jo Norsk Folkehjelp in person, sa Geir, og blåste røyken rett i lysekrona.

- Ærlig talt, Geir, sa Keith. Han hadde fått nok.
- Ærlig talt hva, Keith, sa Geir tilbake.
- Nå har vi sittet her i et par timer og hørt på deg sitte og bruke deg på Turid, og vet du hva. Hun fortjener det ikke, sa Keith.
Turid ga Keith en advarende hånd opp.
- Keith, ikke…
Geir reiste seg raskt fra stolen og gikk de to skrittende bort til Keith med røyken i hånda.
- Hva har du med dette å gjøre, sa Geir truende.
- Eh. Everything. Jeg har kjent deg for twelwe years, og du blir bare mer og mer cheap mot din kone i full offentlighet.
- Samboer.
- Whatever. Du behandler henne dårlig, and you are destroying the good stemning nå.
- Herregud. Vi har det jo bare koselig.
- You think? Alle vi andre sitter her, listening to hvordan du disser Turid, sa Keith.
Geir slo ut med armene.
Turid satt med bøyd hode og forsøkte å stanse Keith.
- Geir, sett deg ned, sa hun bestemt.
Men Geir satte seg ikke ned. Han gikk enda nærmere Keith, og gjorde tegn til at han skulle reise seg. Dyttet ham i skulderen.
- Kom igjen, hva mer har du mot meg, din feite børsmegler. Jeg vet at jeg ikke tjener like mye som deg og at du ser ned på meg fordi jeg bare selger bruktbiler. Men hva er greia di. Er du egentlig ute etter Turid? Jeg har sett hvordan dere to ser på hverandre, sa Geir.
Keith reiste seg brått.
- Okay, det var nok. Jeg lurer på om du bare skal gå nå, Geir, sa Keith.
- Det er ikke ditt hus, din aksjefjomp.
- Jeg skal gi deg aksjefjomp, sa Keith, og brettet opp ermene.
- Kom igjen, da, pengemann. Skal du skrape meg opp med Mastercardet ditt? sa Geir og yppet tydelig til et slag.
- Bruktbilgjøk. Alt du kan er å lyve og lure, let’s see om du can fight, sa Keith, og begynte å gynge frem og tilbake som en litt komisk variant av Muhammed Ali.
- Hurra, slåsskamp, sa Cheryl ironisk, og lette etter pudderet i vesken sin.

- Nå setter vi oss ned, sa Birgitte. Hun hadde kommet styrtende ut fra kjøkkenet og tatt tak i Geirs skuldre for å geleide ham tilbake til stolen sin.
Han strittet imot som en okse, men føyde seg til slutt.
- Du har rett. Han er ikke verdt det, fnyste Geir, og satte seg ned igjen.
- Takk, sa Turid forsiktig til henne.
Keith ble stående igjen i ringen, og pekte på Geir.
- Det er greit for now. Men man snakker ikke slik om sin woman, sa Keith.
- Keith! Dette har du ikke noe med, sa Turid.
- Jo.
- Nei.
- Se på deg selv, da, Turid. Du er en beautiful kvinne. Du kan få hvem du vil. Hvorfor gidder du egentlig å finne deg i å bli slandered in public?
- Ingen er perfekt, sa Turid.
- Nei, men hallo. Der jeg kommer fra, behandler vi våre women med respekt.
- Han er en tulling, men jeg elsker ham, sa Turid.
- Er jeg en tulling? sa Geir.
- Nehei?
- Jo.
- Nei, vet du hva. Jeg er mye, men ingen tulling, vel?
- Jo, Geir. Du er en tulling. Og ikke særlig høflig. Men du har vært trofast hos meg i tolv år, og du er en god far. Du lager frokost til meg på senga, du masserer føttene mine når jeg er sliten. Du sier alltid så mye fine ting til meg. Eh. I hvert fall når vi har sex. Og du går alltid med meg i klesforretninger og går aldri lei før vi har funnet det jeg vil ha. Dessuten er du ganske kjekk når du står ute i hagen og murer utepeis bare fordi du har overhørt en telefonsamtale med Birgitte der jeg snakker om at jeg kunne tenke meg en slik. Jeg elsker deg.
Geir ble stille.
- Wow, Oscar! sa Keith, og kastet en serviett i bordet og begynte å klappe tydelig og langsomt.
Birgitte fikte til ham så det klasket.
- Au!
- Ja, AU. Dere ville ha slåsskamp, nå fikk du bank. For dette var romantisk, sa Birgitte.
- Jeg masserer da ikke føttene dine, hvisket Geir til Turid.
- Hysj, sa Turid.

- Nå, hva var egentlig nyhetene dere hadde, sa Jonas. Han hadde ikke orket å bry seg om den årlige slåsskampen mellom Keith og Geir, så han hadde blitt værende på kjøkkenet og drukket kaffe og gjort i stand desserten.

Cheryl og Keith reiste seg begge to, og ba de andre sette seg ned.
- Vi er gravide. Vi skal ha nummer tre i slutten av september, sa de begge to.
- Wow! Det må jeg si! Gratulerer, sa Birgitte, og hevet glasset til en skål.
- September, det vil si at nyttårsraketten funket, sa Geir og lo. Han var kommet over forsmedelsen nå, og gikk bort til Keith for å gratulere ham og gi ham en god klem.

I det samme øyeblikket som Geir hadde nevnt nyttårsrakett, sprutet Jonas ut alt innholdet i munnen så rødvinen traff Birgittes hvite skjorte.
- Jonas? Hva i all verden går det av deg, sa Birgitte?
- Æh, jeg ble bare så utrolig overrasket, sa Jonas, og kjente han hadde fått rødvin i bihulene.
Han gjenvant fatningen raskt, og hevet hele flasken til en skål.
- Hurra, dere skal ha barn, sa han.
- Dette er vidunderlige nyheter. Skal vi ikke åpne champagnen vi kjøpte i Frankrike nå, Jonas, sa Birgitte.
Jonas hostet og nikket.
- Jeg synes vi skal open all the champagne dere har, sa Keith, og kysset Cheryl på kinnet.
Alle skrålte og skålte. Keith danset fugledansen. Geir gikk for å hente en sigar i frakken.

Det var bare Turid som la merke til at Cheryl og Jonas vekslet et lynraskt, stille blikk.

Ingen kommentarer: