søndag, august 16, 2009

GPP

- Kroppen hennes får alle timeglass til å ligne lysstoffrør, sa Martin entusiastisk til meg.
- Så kroppen er alt du er ute etter? sa jeg.
- Hæ, hva mener du? Jeg liker jo selvsagt personligheten hennes. Hun er jo… eh…
- Vær nå ærlig, sa jeg. Du er bare fascinert fordi hormonene dine oppfører seg som to elleveåringer med gratiskort på Liseberg.
- Ser jeg bra ut?
- Sukk. Jada. Blikket ditt kan smadre granitt.
- Ok, jeg må ut til henne igjen.
- Gå.

Martin blunket til meg, og gikk styrket tilbake til stua, der Cloe uten h satt og nippet champagne i en liten krok for seg selv på vorspielet hos Annika og Jørgen. Jørgen hadde fått antatt en diktsamling forrige uke, og nå var alle venner og bekjente invitert på champagnefest for å feire den forestående utgivelsen.

Musikken slepte seg av gårde ut av monstrøse høyttalere, og dresskledde menn uten slips konverserte høflig med små kjolevesener som kniste og knikset under velfriserte høysåter.

Cloe rettet på den lille sorte, og danderte smykket i halsen. Hun sjekket neglene sine.
- Hei igjen, jeg slenger meg ned, sa Martin, og forsøkte å se ubesværet ut.
- Sleng i vei, sa hun, og kastet på hodet for å gi ham reklamefilmsvosj med balsamerte lokker.
Så la hun det ene benet over det andre. Martin så seg umett.
Foten på benet hennes vippet mot benet hans.
”Oi,” tenkte han, og satt urørlig inni seg selv. Han kjente skotuppen hennes gli lekent mot undersiden av leggen, og han forsøkte å late som ingenting.
Kampen Janitsjar spilte ”The Lion sleeps tonight” i hodet hans.
Han innkasserte skotuppen som et sikkert tegn på at hun likte ham. Mer enn bare sånn rent vennskapelig. Man beinflørter jo ikke med noen man ikke kunne tenke seg å…

- Du. Jeg holdt på å rive ned hele hylla med leppestift på H&M i går. Du skulle ha sett meg da, det var sååå flaut. Den begynte å skli, ikke sant, da jeg skulle ta ut en stift for å prøve, og så holdt alt på å rase ut, sa hun, la en hånd feminint på benet hans, lo og drakk champagne og mer champagne. Martin sørget for å fylle etter idet hun kikket til siden.
- Hahaha, lo han høyt, og lente seg forover og ristet på hodet.
- Det er jo UTROLIG flaut hvis du river ned en slik hylle, da, sa han.
- Ja, ikke sant! Herligfred, jeg vet ikke hva jeg hadde gjort hvis alt hadde gått i bakken.
- Nei, hva i all verden skal man gjøre hvis man river ned en hylle med leppestift?
- Det er jo det verste som kan skje, sa hun.
- Ja visst. Det er jo pinlig.
- Veldig pinlig.
- Helt UTROLIG pinlig, gjentok Martin. Han likte øynene hennes. De var så… så… Hun hadde virkelig helt sinnssykt lange vipper. Og de var veldig svarte og fine, kunne hun ha litt spansk blod i seg?
- Jeg hadde lyst til å forsvinne. Sånn på et BONK, sa hun.
- Det hadde jeg også hatt. Jeg hadde definitivt sunket i jorden, sa han, og la trykket på finn i definitivt.
- Meeen, det gikk jo bra, da. Hehe. Jeg har jo litt kontroll, lo hun og drakk champagne.
- Det er utrolig bra at det gikk bra, da, sa Martin, blunket til henne og klinket champagneglasset inn i hennes.
- Veldig glad for det, sa hun.
- Shit så vilt hvis den hylla hadde rast, liksom, sa Martin, og rettet på sveisen.
- I know. Og all den leppestiften som hadde blitt ødelagt, da.
- Det er jo bare IKKE lurt å rive en hel hylle, alle ser på deg, liksom. Martin kjente lingoen var på plass.
- Jeg bare HAAH, liksom, og så skjøv jeg hylla på plass og tenkte at WHOAA sa hun og ga ham et ”skjønner du, eller”-blikk.
- Kunne jo gått RETT i bakken, liksom. Leppestift overalt. Martin dristet seg til å la blikket sondere terrenget nede ved utringningen. Kunne det være vatt i bh-en hennes, eller var de virkelig så naturlig digre? De så i hvertfall svært velformede ut. Han begynte å fantasere om hvordan det ville se ut når hun nappet av seg bh-en og de bare skjøt ut som airbager og danset opp og ned som bakenden på en bil med litt slitte støtdempere under en bråstopp for rødt lys.
- Gud, så flaut, sa hun. Hun var fortsatt i leppestiftland.
- Mhm. Dødsflaut, sa Martin, og dro blikket opp igjen så ankerkjettingen klakket lynkjapt.
- Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort, sa hun og trakk øyenbrynene opp mens hun ristet langsomt på hodet.
Hun stirret ut av vinduet og mønstret potteplantene i vinduskarmen. Det ble stille. Hadde hun lagt merke til at han stirret på brystene hennes? Han fant det best å vende tilbake til samtalen.
- Nei, jeg hadde virkelig ikke visst hva jeg skulle gjort, sa Martin, og dro hånden gjennom nakkehåret. Han hadde ikke noe annet sted å gjøre av hånden akkurat nå. ”Nå må hun vel snart være ferdig med dette temaet,” tenkte han i brøkdelen av et sekund, og skulle til å spørre henne om hva hun syntes om et band han skulle på konsert med.

Men hun fortsatte sine beretninger fra leppestiftenes rike.

- Jeg mener, TENK hvis det hadde rast ned, da. Ka-dunk i bakken liksom! Hun veivet med armen for å vise hvordan en leppestifthylle ville ha deiset i gulvet.
Martin lo og lo, og så lo han enda litt mer, for sikkerhets skyld.
- Ka-dunk, liksom. Og så hadde du vel blitt stående som en saltstøtte, sa Martin og supet i seg musserende likvider.
- Haha. Jeg hadde blitt SÅ rød. Men nei, jeg ville ikke blitt stående, jeg ville jeg ha løpt, tror jeg, tippet Cloe.
- Hehehe. Ja, det tror jeg også, egentlig. At du mer er typen som løper.
- Tror du det? Tror du jeg er sånn som løper fra ansvaret? hun gransket ham.
- Nei, altså jeg mener jo ikke at du…
- Jeg ville sikkert ha blitt stående bom fast, og så ville jeg ha tatt på meg skylden med en gang, sa hun.
- Det tror jeg også du ville ha gjort. Du er typen til å bli stående og ta ansvaret mens andre løper, tror jeg, prøvde Martin seg.
Hun stirret på ham.
- Tror du jeg er så dum at jeg bare blir stående? Jeg hadde jo løpt.
- Ja, jeg mente det rent metaforisk, da. Selvsagt løper du. Men inni deg blir du stående rakrygget og tenke at shit, dette er min feil, jeg må betale.
- Eh. Jeg hadde aldri tenkt sånn.
- Nei, altså du hadde sikkert ikke det. Man hadde jo nektet for at det var en selv. Man gjør jo det, skylder på at hylla sto for dårlig montert. Så du hadde jo sikkert bare sagt at det ikke var din feil, ikke sant? sa Martin og kikket på bena hennes.
- Halloo! Det hadde jeg vel ikke. Selvsagt hadde jeg tenkt sånn. At det var min feil og sånn. Og blitt stående.
- Jo. Ja, ikke sant. Men jeg mente jo egentlig at…Altså, JO. Du er jo smart og ærlig. Jeg mener jo ikke at du faktisk VILLE ha løpt. Man får jo lyst til å synke i jorden, men man må jo ta ansvaret liksom. Og jeg tror du hadde sagt klart fra at det var deg. For det er typen du er.
- Særlig, sa hun, og blunket langsomt med høyre øye så øyevippen gikk ned som en sortmalt garasjeport.
- Hahahaha. Han lo høyt. Satte en perle med champagnebobler i nesa. Kjente svetten komme snikende som små geriljasoldater i tett, vietnamesisk 70-tallsvegetasjon. Kamphandlinger kunne høres så vidt i det fjerne, og han følte mer enn hørte lyden av blader som langsomt ble tvunget til side av geværmunningen. Flere svetteperler meldte seg i skogbrynet oppe i pannen. Hjertet dunket som en helikopterrotor i det fjerne.
Hadde han kunnet le enda mer støyende, ville han ha gjort det. Men han hadde alltid hatt en veldig stille latter, nærmest lydløs, så det var grenser for hvor høyt han kunne le uten å avsløre at han gjorde seg til.

Benet hennes presset seg tettere mot leggen hans nå.
”Shit. Hun flørter virkelig med meg,” tenkte han, og kjente han steg fra sersjants grad til oberst. Martin sjekket jevnlig om de andre gutta fulgte med. Han satt jo her med den lekreste dama på hele partyet, for seg selv, og nå hadde hun lagt inn annet gir. Stilig.

- Det er jo så utrolig flaut, fortsatte Cloe, og hikstet av latter.
- Hehehe, sa Martin.
- Du vet hva jeg snakker om, ikke sant, sa hun.
- Jeg vet hva du snakker om, sa han.
- Gjør du? Har du også veltet leppestifthyllene på senteret?
- Nei da, jeg vet jo ikke HVA du snakker om, men jeg kjenner meg igjen, sa Martin.
- Hvordan gjør du det?
- Nei, altså, jeg kan bare forestille meg hvordan det må være å rive ned et helt brett med leppestifter…
- Hallo! Det var ikke et BRETT. Det var en hel hylle.
- Ok, men jeg kan forestille meg hvor flaut det må være.
- Ja, haha. Ka-dunk, rett i bakken, lo Cloe.
- Ka-dunk, liksom, sa Martin, og gjentok armbevegelsen hennes.
- Også jeg, da, som bruker så mye tid der inne, jeg kunne jo ikke ha vist meg på et år. Og det er synd, for de har den beste sminkeavdelingen på hele senteret, sa hun.
- Ja, jeg hører de sier det, sa Martin og sippet champis.
- Hvem sier det? sa hun.
- Nei, venninner og sånt. Når de snakker om sminke og alt, løy Martin. Han hadde aldri hatt en eneste samtale om leppestift i sitt liv. Dette var den første.
- Diskuterer du sminke og sånt med venninnene dine? sa Cloe.
- Njaei. Av og til?
- Hehe, du er søt, da, sa hun til ham.

”Puh,” reddet av gongongen, tenkte han, og hevet champisglasset til en skål i retning av Jørgen og noen kamerater borte ved spisestuemøblementet. Martin og Cloe tok begge en sipp av champagneglassene sine igjen, og han fikk en sjanse til å betrakte henne.
”Hun er virkelig noe for seg selv, tenkte han. Denne kvelden skulle han så visst ikke tusle slukøret hjem alene fra byen etter håpløse kvart over to-forsøk på å dra meg seg et tilfeldig varmesøkende, udetonert missil hjem fra et barhjørne.
Han skulle hjem med Cloe.
Denne high class-rypa som bare hadde valset rett inn på vorspielet og bergtatt alle seende mennesker i rommet. Kvinner så vel som menn. Hun var ikke utpreget picture perfect, men hun hadde en sterk aura av selvsikkerhet over seg, og trekkene i ansiktet var markerte og vakre.

- Jeg må bare en liten tur tilbake på badet, sa Martin unnskyldende.
- Alt i orden. Jeg venter her, smilte Cloe, og tok opp en lipgloss fra vesken sin.

Martin kom inn på badet og virket svært opprømt. Jeg hang over servanten og ventet til han var ferdig med å vaske hendene sine.
- Speil, speil på veggen der. Hvem har draget på den fineste dama i rommet, sa han og blunket til meg..
Jeg svarte umiddelbart. Som speil er jeg vant til å se mennesker utenfra, og til meg viser mennesker gjerne sider de ikke våger å vise andre. Slik er det også med Martin. Han sto keitete og beundret seg selv i profil, hevet brystkassen og satte blikket i meg så utstudert at jeg nesten rødmet selv.
- Du har ikke draget, Martin. Eller jo, kanskje du har det på kort sikt. Men du er i ferd med å gjøre deg til latter, sa jeg.
- Hva mener du? Hun viser jo tydelig at hun liker meg, sa Martin, og tenkte ikke over at han snakket til et speil. Han var for full av seg selv, antagelig.
- Hun leker bare katt og mus med deg. Du har tydeligvis gått rett i fella, sa jeg.
- Du har jo ikke hørt et ord av hva vi snakker om, du henger jo bare her på veggen, sa Martin indignert.
- Jeg speiler deg, Martin.
- Jo, du gjør jo det.
Det banket på døren og en stemme utenfra spurte om han snart var ferdig der inne.
- Et øyeblikk, ropte Martin tilbake.
Så kikket han på seg selv igjen. Og samtidig rett på meg.

- Leker med meg? Katt og mus? Vi sitter jo og skravler og har funnet tonen og…
- Hva snakker dere om?
- Eh. Leppestift.

Jeg sa ingenting. Lot ham heller stå der og betrakte seg selv litt.
- Martin, sa jeg.
- Ja, sa han prøvende.
- Sitter du faktisk der og snakker henne etter munnen? Etter leppene, så å si?
- Hva mener du? Han smalnet øynene, og sjekket samtidig om han så bra ut med skjorta halvåpen.
- Jeg mener, henger du bare på slep etter henne og jatter med? Snakker henne etter MUNNEN. Er du helt solblind av platina i dag? Jeg har møtt deg før, da har du sittet her fordypet i sjelegranskende og fine samtaler. Andre ganger har du vært verdensmester i pisspreik og fått alle til å le, og det er jo gøy, det og. Men nå synes jeg at jeg kan se i blikket ditt noe…
- Noe? Martin var utålmodig. Det banket på døren igjen.
- Du tør ikke å si at temaet dere snakker om er kjedelig. Du holder ut dette leppestiftvåset for å få henne til sengs, våget jeg meg.
- Hallo. Vi snakker jo om at hun nesten veltet en hel hylle med leppestift på…
- Leppestift?! Så nå er du dypt inne i sminke?
- Nei, men hallo, sa Martin, og forsvarte seg selv. Det er jo interessant da. Hva du gjør når du river ned en hylle i butikken og…
- Martin. Hør på meg.
- Ja? Han tok et skritt tilbake og la armene i kors.
- Hvordan skulle det gått dersom voksne mennesker klistret seg opp etter ryggen til andre, kun for å vinne deres gunst? sa jeg til ham.

- Æsj, kom igjen. Dette er ikke så alvorlig, jeg mener jo ikke noe business med denne dama, det er jo bare for å…
… For å? Jeg ga meg ikke, og Martin merket det. Jeg satt fast som en klegg midt på ryggen, og han fikk meg ikke av.
- Hun er fin. Lekker. Jeg kunne tenkt meg å ta henne med meg hjem.
- Ok. Det er i hvert fall et ærlig svar.
- Takk.
- Men så, da, Martin. Skal dere bare ha sex, og så skal du hive henne ut i morgen tidlig?
- Ja?
- Verdig, sa jeg.
- Hallo. Jeg tar da ikke skade av et lite eventyr, sa Martin og gjorde seg klar til å gå fra badet. Han var tydelig irritert over å få moral slengt i ansiktet på en kveld med fest og champagne.

- Nei, kanskje ikke, sa jeg. Men du er til salgs, sa jeg.
- Er jeg vel ikke.
- Tenk bare over hvordan du går over lik for å skaffe deg et billig nummer. Og hun er sikkert med på notene. Men hva med neste gang du ønsker å oppnå noe, Martin? Har du tenkt på det?
- Nei. Jeg er full. Jeg drikker champagne. Jeg sitter ikke og planlegger resten av livet mitt.
- På sett og vis.

Martin tok et dypt pust, og så vred han nøkkelen om i døren. Grep dørklinken og presset den ned. Han så på meg en siste gang.

- Nå er du teit. Du er bare et speil, sa han.
- Jeg viser deg bare hvem du er, svarte jeg.