søndag, desember 23, 2012

Innesnødd

FADE IN:
I går kom det digre flak. Små hvite hangglidere. Det er fin snø.
Det blir ordentlige greier av ordentlig snø, ordentlig tjukk og god og grei snø. Det blir 70-tallsvinter, solide brøytekanter. Hardpakka veier, knirking under støvlene.
Når det snør på ordentlig, blir jeg glad. Sånn snø som lander på kinnet til ungene og som de prøver å nå med tunga. Røde i kjakene og blide under luebremmen.
Men i dag: Fullstendig kaos i vindretningen. Mye mindre fjoner. Nesten som støv. Allergi-snø. Alt fokkes sammen. Det er ikke så mye, virker det som. Som kommer. Men det blir så mye rot av det, drivsnø, skjøvet sammen i skrå og bratte og lumske hjørner, verandadøra ser ut til å kunne åpnes. Men nei. Den har fokka igjen.
Og da vet både du og jeg at vi åpner ikke en sånn dør ustraffa. Det kleber seg snøkladder til dørkarm og dørblad og limer seg inn i alle hulrom. Du får bare ikke døra igjen. Ender opp med å bruke makt. Kanskje blir den skeiv etterpå, og du må til med tetningslister i neste runde. Men du finner ingen tetningslistbutikk 1. juledag.
Jeg får la være å åpne døra, og innse at jeg er innesnødd. Fokka.
Og jeg er ikke så glad når noen fokker med meg. 

CUT TO:
"Nå er ikke jeg kjent som presten som vier fraskilte, akkurat," var svaret.
I telefonen. I den andre enden.
Jeg satt med bilen på tomgang, hadde slått et nummer og skulle ordne vigselsmann. En gang i mitt tidligere liv skulle jeg altså gifte meg. På Sørlandet. Og tenk, så hadde jeg allerede rukket å være gift en gang før. 
Men jeg tenkte det måtte være grei skuring. Det er snakk om å ville gifte seg for andre gang.
Jeg er jo ikke Liz Taylor, akkurat. Dessuten:
Her på Sørlandet måtte det vel være litt greiere med alt, enn jeg tidvis hadde opplevd det var i pietistiske kretser på Østlandet. Men så viste det seg at moralens vokteres opphav, deres forfar, han kom fra Grim.
"Men du må jo bare komme, så kan vi ta en prat."
Jeg tror ikke det. Sa jeg. Og beklaget at jeg hadde misbrukt hans dyrebare tid. 
Så ringte man ny prest, da. På Sørlandet. Samme knirking i stemmen, det ble dratt litt på ting. Njaei. 
Ok, beklager at jeg forstyrret.
Så droppa jeg prest og gikk til pastoren i pinsemenigheten. Han endte opp med å holde et langt foredrag om hvorfor han ikke våget å vie fraskilte.
"Du har nåde her, ikke sant. Og sannhet her (han viste med hendene til hver kant). Og så må det finnes en balanse, det må ikke bli for mye sannhet, og ikke for mye nåde".
Hæ, sa jeg.
"Jeg skal selv stå foran Gud en dag, og svare for det jeg har gjort. Da tør jeg ikke å vie fraskilte," sa pastoren, og uten å vite det ble uttalelsen fra hans kollega i statskirka, den rake motsetning. Prest nummer fem sa nemlig: "Jeg tør ikke stå i veien for Guds nåde".  
Og så var det ok, både med gifting og alt. Om vi ville.
Men pinsepastoren i Kristiansands største menighet, han sa: "Vi kan holde en forbønnshandling for dere, selvsagt. Men jeg vil da gjøre det tydelig for alle at det ikke er snakk om vigsel."
Og så kunne vi ordne dette borgerlig. Før eller etter. 
Da var det liksom greit. Men i følge pinsepastoren ville vi jo da ha begått en dobbel synd:
1) Man gifter seg på nytt. Noe som er ulovlig, ifølge Skriften. Og fordi vi da ikke ville være vigd for Guds ansikt:
2) Leve i synd i tillegg. Fordi vi da var, i pastorens øyne, ikke i et rett ekteskapelig forhold. Og hvis man da har sex, da driver man hor. Catch 22. 
Og så ville han likevel be for oss og ønske oss lykke til? Lykke til med horeriet? Hvadafornoe?
Denslags "lykke til" er jo som å sende ungen sin ut til fots ut på motorveien og ønske lykke på ferden.

FLASHBACK:
"Nå er ikke jeg kjent som presten som vier fraskilte," sa nytilsatt biskop i Agder nylig. Jeg skriver ikke navnet hans her, jeg, i tilfelle han skifter mening i møte med virkeligheten.
Men han heter Stein Reinertsen. 
Jeg fikk et flashback til den referte telefonsamtalen jeg hadde med presten, da jeg leste intervjuet med Reinertsen nå i desember.
Reinertsen med beinet. I døra. Ikke mulig å få den igjen på ordentlig vis. Ikke lov med tetningslister. Ikke lov å forsøke å stenge den kalde vinteren ute, og forsøke å finne varmen igjen. You are fokked.

END OF FLASHBACK

Ikke er de mørkemenn, det mener jeg ikke. De er innesnødd. Noe så inni hampen fokka.
Hvorfor mener jeg dette?
Jo, altså. Utgangspunktet deres er at skilsmisse er synd. Og de mener: Har du blitt skilt, har du spolert alle nye sjanser én gang for alle. Det er helt ugjenkallelig. Et brutt løfte.
Gud vet hvor mange ganger jeg har tabbet meg ut. Og syndet. Og gjort gale ting. Det er godt han er nådig. Jeg trenger i hvertfall nåde. Er helt avhengig.
 Ok, til syndsbegrepet:
Da sier Bibelen noe greit om det: Jesus har tatt alle syndene på seg. For at vi skulle ha fred. "Ved Hans sår har vi fått legedom," heter det. I Skriften.
I selvsamme skrift står det også at Gud hater skilsmisse. Selvsagt gjør han det. Det gjør vel du og jeg, også? Det er vel ikke noe godt, og ikke noe vakkert? Men det skjer. Av ulike årsaker går folk fra hverandre.
Men Gud tilgir synd, det er Kirkens hovedbudskap.
Men det er helt åpenbart én synd de ikke klarer å tilgi, noen av Kirkens kragebefengte menn: Det er hvis et forhold sprekker. 
Never mind all slags annen grusomhet, løgn og bedrag og fanteri og baksnakkelse og smålighet og gjerrigknarkvirksomhet, forskjellsbehandling, mobbing, folk som overser andre, håner, spotter, unnlater å ta hensyn, svindler, stjeler, snakker dårlig om, slår, banker, knivstikker, dreper. 
Alle disse andre skal tilgis, og det er ikke snakk om å gi dem syv nye sjanser, Peter, men sytti ganger syv.
Bare ikke dette ene; at du havarerte som partner. At livet tok uventede svinger. At man kanskje til og med innså at man var for ung, for forledet, for hastig i sin tid. Og at det nå ville være bedre å gå hver til sitt, og ønske hverandre lykke til. Ikke på motorveien-lykke til. Men et ekte lykkønske.
Og det skulle Kirken være de første til å gi. Rundhåndet, som en tønne med korn som er stappet, ristet og presset sammen, for å få plass til så mye nåde, om du vil, som mulig.

Men nå i desember er vi innesnødd her i Agder. Fokk det, altså. Tett.

Tett, det skulle også biskopen ha vært, synes jeg. Holdt tett, og latt være å smelle til med dette. Han representerer jo en bredde. Kirka skal selvsagt ikke styres av almuen, av deg og meg. Det mener jeg ikke. Kirka må velge sine egne ledere.
Men håpet er jo da, at den styres av noen kloke menn og kvinner med kontakt oppover - og bortover.

Og apropos bokstavelige "påbud" i Bibelen:
Det står i Bibelen at "mannen må ikke dekke hodet, for han er Guds bilde og ære".
Caps Lock. Men jeg tror, for å være ærlig, at Gud ikke ønsker at vi skal bli sjuke, så jeg går med lue nå om vinteren.
Men biskopen, som vil leve etter hver eneste bokstav uten å nærme seg sammenhengene, han må også leve etter dette siste budet, og få av seg skylappene, de hindrer nemlig sikten.
Forøvrig: God jul.

Ingen kommentarer: