lørdag, desember 08, 2012

Egd og bacon

Agderfrokost. 
Jeg innrømmer at jeg har en sen morgen. Ettervirkningene av gårsdagens tradisjonsrike julegløgg hos VG her i Kristiansand har tatt noen grådige jafs av min planlagte kaffe- og avisformiddag, og jeg vurderer å stille klokka på kjøkkenet tilbake til, tja, halv elleve, i hvertfall.
Men jeg er oppe, og har til og med vært ute og kjent frostbitt i skjegget. Hentet avisene. Smilt til blå himmel.
Og så inn. Hutrende, fyre på peisen-følelsen i kroppen, sjekke kjøleskapet for egg. Og bacon. Men frokosten kan vente. Gløggen må ut av systemet.
Jeg leser først et spennende intervju med den tyske sosialistlederen Martin Schulz, nå Europaparlamentets president. Og tenker at han minner meg litt om Kristiansands ordfører Arvid Grundekjøn.
Begge to sterke unionister.
Den ene har fått fredspris, den andre avslag på kommuneovergang. Det som skulle være et skritt mot sammenslåing. Union.
Ett Agder. Det gikk ikke denne gangen.
Nå er vi mer: "Spredt Agder".
Jeg skuler bort på kaffetrakteren. Skal jeg reise meg og få den i gang, nå? Jeg stirrer ned i avisen igjen.
Hva mener jeg? Altså, både om Europa og Agder. Er vi europeere? Føler vi oss som europeere?
Er man selvopplevd egd, den som bor i en Agder-kommune? Bruker en ordet? Jeg smaker litt. Egd. Egd. Egd.
Ordet distribueres daglig gjennom avisa jeg har levd syv år på innsiden av. For oss journalister, for det er jeg jo ennå, bare at nå er jeg lykkelig frilans etter å søkt frivillig sluttpakke under høstens kuttrunde orkestrert av Schibsted, er det helt naturlig å bruke Agder.
Agder er selve oppdraget for en journalist i regionavis. Dekk Agder. Hva skjer på Agder. Eller, som en av vaktsjefene har terpet og terpet på: Vi sier ikke "på Agder". (Men det  gjør altså naboene mine heile tia).
Regionen.
Det avgrenser virkeområdet vårt som reportere; skjedde det et drap på fylkesgrensa var det viktig å få avklart; er dette i Telemark eller i Agder? Skulle vi dekke det hvis det ikke hadde skjedd i Agder? Er det noen egder involvert? Hvis ikke, var det Varden som fikk ta saken videre. Naturlig.
For sånn er det litt i lokalavis. Det er det lokale som gjelder.
Geografisk lokasjon eller tilhørighet blir en forutsetning for videre interesse, om enn ikke av og til selve nyhetskriteriet. Nesten litt oppblåst, nesten litt komisk viktig. "Egd på 4. plass i uoffisiell pokerturnering".
Det må jo være sånn, selvsagt.
"Åh, moro med internasjonal pris til N.N."
"Men: Er han fra Agder?"
Vi googler. Hm. Født i Stavanger.
Er tanta hans kanskje fra Farsund? Har han kanskje kjørt gjennom Agder en gang? Han studerte et halvt år her, sier du? Bodde på Lund? Nydelig. Da blir det sak.
Altså. Jobber du på margarinfabrikken, må du pakke margarin, ikke pirke og lime modellfly på en taburett ved siden av samlebåndet.
Men det er litt behagelig å kunne se verden igjen. Sveisebrillene er av. Resten av nasjonen kommer gradvis til syne som viktig og koselig og innbydende. Jeg er jo tross alt nordmann. Ikke bare egd.
Jeg puster ut, tenker på alle de hyggelige samtalene i går kveld, og gleder meg til resten av denne dagen.
Jeg skal ikke på jobb. Jeg får lov til å la tankerekkene forfølge meg, jeg skal altså ikke opp på fevennens lokaler - avkle meg privatpersonen - kle på meg agderjakka. Hjernen min tenker ikke så hardt lenger på at at det som skjer utenfor fylket er mindre viktig. Jeg er fri. Det løsner. Hodet mitt er ledig. Jeg sender en mail til britiske RAF, svarer en direktør i Canada på mail, kikker litt over filmmanuset jeg er involvert i.
Skal jeg reise til Rio i januar? Eller skrive på kafé i Grimstad? Gjerne Grimstad, synes nå jeg. Apotekergaarden og en varm kaffe og lun jazz.
Åh, det er koselig her i Agder. Eller, sier jeg nå egentlig det selv? Sånn privat? Føler jeg at Agder representerer meg og oss her i sør, er det Agder som er stedet vi bor? Jeg bor i Agder, jeg er fra Agder, jeg skal hjem til Agder. Hjem og feire jul i Agder. Eller er det heller gatenavnet, grenda eller bydelen som identifiserer meg?
Jeg bor i Nybyen. Alle vet hvor det er. Er jeg kvadraturmenneske? Jeg bor jo her, i Kvadraturen. Men føler ikke at jeg er en kvadrat. Og siden jeg er innflytter, er jeg vel heller ikke helt krestiansandår, selv om jeg er glad i byen min. Jeg bor i Kristiansand. Men er jeg egd? Er jeg vestegd? Smaker igjen. Egd, egd, egd. Nå vil jeg ha egg og bacon. Så kan Agder ligge der. Vi ser ikke den grense under vann.
I går: Jeg gikk klokelig tidlig hjem etter hyggelige passiarer med alt fra venner og kjente til byens lavadel, gründere og fjongt kledte frie yrkesutøvere med gullpenner og designerbriller. Fredag kveld var Kristiansand i kledelig avstand til hysteri, kanskje er vi midt i julebordstormens øye. Hjemturen ned en nydelig pyntet Markens gate ga meg en brummende følelse av førjul og harmoni, der jeg gikk, bærende på vadebuksene og bjørnelua jeg tusket til meg i loddtrekning og vågemot.
Og nå: Kaffe fra kvalitetsmaskin.
Noen hadde tjent seg rike hvis de hadde spilt inn en plate med kaffetrakterlyder. Jeg hadde kjøpt, for lite er så stemningsskapende en solrik lørdag formiddag, med unntak av gnistsol og snø på verandaen, lavmælte og kunnskapsrike NRK-kommentatorer fra ett eller annet skirenn der ute i verden, spiller ingen rolle hvor, bare Norge ligger an til pallplass, det er en koselig lyd.
Og nå har trakteren putret og pustet og knatret seg ferdig, et tilfeldig skirenn er valgt på lav lyd, og jeg skal senke skuldrene og lese Gregory Fernsteins artikkel om FN og Internett. Og så skal jeg behandle noen bilder fra Athen, der jeg var i sommer (hvis EU var en garasje, er Hellas den rustne Diamant-sykkelen som kjedet sitter helt fast rundt kransen på), og skrive videre på reportasjen herfra.
Her i Nybyen.
I Kristiansand.
På Agder (eller i Agder, men ærlig talt).
i Norge.
I EU. E og du. Egd og du.
Eg veit ikkje. Og nå er jeg veldig nysgjerrig, blitt. På hva naboen mener.

1 kommentar:

Skarptast sa...

(Hun var sørlending, sa hun. Men ikke européer.)