torsdag, oktober 15, 2009

Ååh, det er så vondt. Har du plaster?


En kan forledes til å trekke slutningen at vi alle som én går og bærer på hemmelig og ennå ikke oppblomstret panikkangst, etter å ha bivånt Ola og Kari (og Amund) gjennom godt over 30 bevisste år på kloden.

Kontoen er tom. En venn har falt deg i ryggen. Du har fått kjeft på jobb (big deal). Kjærligheten er 40 mil unna. Hva gjør hun nå? Du fortæres av lengsel. Du blir baksnakket. Ledd av.
O smerte.
Smerte er som måkedritt på jakkeslaget. Det vemmer oss, irriterer oss, og vi må jo for helvete se til å få dette vekk med en gang. Men det gjør jo vondt også. Og det lammer oss.

Jeg kommer ikke på jobb i dag. Jeg er litt (rote i ordforrådet)... kvalm i dag. Føler meg ikke så bra. Best å ikke ta noen sjanser.

Men smerte er en venn.
Smerte er en venn med et stort flagg, ropert og nødraketter i frakkelommen.
Hvis det ikke var sånn, ville du ha svidd av deg halve hånda på kokeplater du ikke husket at sto på full gnu.

Oi, se det, ja. Der smelter fingrene mine, gitt.

Jeg tror vi er livredde for at livet skal inneholde smerte, at vi gjør alt for å behandle oss selv vekk fra det som kunne vært en venn.

Det er jo ikke smerten vi skal behandle, det er det som smerte sier i fra om. Skyt ikke postbudet. (Eller pianisten)

Hver gang du og jeg har det vondt, føler at verden er urettferdig eller at ting er kjipt, etablerer vi straks en aldri så liten krisetilstand i livet vårt.

Plaster? Hvor har jeg plaster? Uæh, jeg har hogd av meg armen (rift i fingeren).

Men plaster helbreder ikke dype kutt. Lindrer knapt, og beskytter mest.
Hva bruker du som sjeleplaster når du har det vondt? Rømmer du? Klassisk nevroshopping? Trøstespiser du? Ringer du en venn? Ringer du ti venner? Kom bare ikke og fortell meg at du setter deg rolig ned og kjenner på smerten, nikker og sier "hm. interessant. hva gjør jeg nå?"
Selv om jeg tror det er det man bør gjøre. Når du punkterer med bilen, kan du jo ikke bare kjøre videre i trass. Eller gå fra bilen og late som den ikke har punktert. Hva så med ditt indre?

Nei, nå skal jeg være litt god mot meg selv, det har jeg fortjent.

Tsju, vekk med dette ugreie, da. Bort med seg. Oi, der var det et teppe. Kanskje det har litt lagringsplass under seg?
Ordet "Krise" på kinesisk er satt sammen av uttrykkene "fare" og "endring". Noen mener at "endring" også betyr "mulighet", og argumenterer for at kineserne skal være så uendelig mye klokere enn oss, og se muligheter i enhver krise. Men jeg tror man overtolker ordet, og overvurderer tilblivelsen av det. For når en fare endrer seg til å bli mer enn bare en fare, men noe som reelt skader oss, så er jo krisen et faktum.

Fuck! Det er krise. Jeg setter meg inni hjørnet her og drar et pledd over meg. Kanskje det bare går over. Har jeg noe godis i skapet, tro? Whoa, Mythbusters går på Discovery. Nei nå skal jeg kose meg.

Nevrologer forteller oss at vi har to typer smertesystemer: Den "raske" veien, tykke nervetråder som straks sier fra om umiddelbar smerte, for at vi skal kunne trekke en hånd tilbake fra en varm kokeplate, f.eks. Den "langsomme" smerten beveger seg langs langt tynnere nervetråder, og hjernen husker denne informasjonen lenge etter at sykdom eller skade er lindret.
Kroniske smertelidelser trenger dermed ikke lenger å være en reell fysisk lidelse. Vi husker bare smerten fortsatt, og har adoptert den.
I tillegg har vi et filter i hjernen, den såkalte linsekjernen, som kan trenes opp til å filtrere vekk mengdevis av smertesignaler.

I morgon skal eg byrja eit nytt og betre liv. Trur eg.

Kanskje er det slik, og bare kanskje, siden jeg verken er nevrolog eller skapermakt, at vi trener oss opp til å evakuere åstedet straks det ljomer av mellommenneskelig smerte, savn, sorg, kjipe ting og annet sutreri?
Hjernen vår har brannøvelse flere ganger om dagen, tror jeg. For å holde seg i trim slik at ikke eventuelle småvonde ting rekker å nå frem til lykkefølelsen i oss. Som er så viktig å holde i live.

Ukebladlykken. Slik blir du glad. Slik får du det bedre. Dette gjør deg happy clappy. Tryll bort magen med stripete klær.

Hva om man gjorde det man gjør når man punkterer? Tar fram en jekk og verktøy og får skiftet dette hjulet. Og kjører til verksted og får ordna skadene. Big deal.
Og hvis bilen totalhavarerer, og du må gjøre noe mer drastisk? Du får jo gjort noe med det. Ubehag, joda. Men du trenger jo en bil, så da løser man ting.

Oi, der brenner visst huset mitt ned. Jeg later som det ikke har skjedd. Tar en tur på café, jeg, hjemme i ti-tida.

Jo mer markant smerten er, desto sterkere signal er det på at noe er i endring. Det er en grunn til ting er kjipt, kan det løses med jekk og verktøy, eller må du gå kraftigere til verks?
Kjipt på jobb? Drittlei av jobben din? Hvem sier at det ikke går an å gjøre noe med det, eller kanskje et jobbskifte er overmodent for deg?
Er hjertet brennmerket av lengsel? Og det går ikke over?
Kanskje det betyr at noen andre valg er overmodne.

Uæææh. Livet er så teit. Jeg skulle ha gjort masse, hadde det bare ikke vært for A, B og Å.

Du er ikke et offer. Virkelig ikke. Og noen ganger vet smerten best, den er som en seismograf.

Men hva om vi satte oss ned og pustet dypt. Hilste på smerten og spurte hvorfor hun har kommet på besøk. Forsøker å foreta en grundig tilstandsrapport.
Må jeg skifte hjul? Ut med hele motoren? Skifte bil? Eller er det krise? Virkelig full krise? Ny bil? Oppvaskmøte med en kamerat? Ny jobb? Ny by?

Planlegg smerte. Så går du gjennom den. Og kommer sterk ut av krisen. Og forandret. Og kanskje lykkeligere enn om du fulgte "Slik sminker du deg happy"-rådene på side 35.

Enten går det bra, eller så dør du. Big deal. Vi skal jo alle dø. Men så lenge man er i live, er det fint å være tilstede i sitt eget.

Ingen kommentarer: