tirsdag, september 29, 2009

Røtter


Jeg står ute på jordet, noen hundre meter fra låven. Solen er i ferd med å gli ned bak åsen, og jeg får det travelt med å ta bilder rundt meg. Puste inn støvet, tillate meg å kjenne på følelsene.

Det er ikke hvilken som helst dag. Det er den siste, ihvertfall for min del. Jeg har skjøvet og løftet og stablet inn de siste møblene fra gårdsbruket inn i en varebil. Nå står jeg midt ute på åkeren der mine forfedre har pløyd og sådd i flere hundre år, fordi det har vært deres lodd her i livet. Kanskje ikke fordi de alltid har villet, men fordi de ikke har kunnet gjøre annet. De ble født til dette livet. Og de døde her.

Om noen uker eies alt dette av en annen. Ingen i min slekt, og slettes ikke meg. Jeg ble født som odelsgutt til dette bruket, og lurer i mørke stunder på om jeg burde ha gjort mer for å bli værende her. Ikke for forfedrenes skyld, men min egen. Men jeg lander hver gang på at det ikke er mitt lodd. Her i dette livet. Jeg ble ikke født i en tid der den eneste muligheten for overlevelse var knyttet til jorda under føttene våre.

Men likevel, mens jeg står her ute, slynger usynlige røtter seg omkring anklene mine og holder meg fast. De kommer smygende opp mellom leireklumper, sand og halm. De lar meg flytte føttene, men forteller meg for hvert skritt at dette er mitt land. Uansett hvem som måtte ha kjøpt retten til å dyrke jorda her. Mine forfedre, mitt kjøtt og blod har brutt opp hver meter av dette enorme åkerhavet, og det er mitt.

Jeg går videre, ned til åkerkanten, og hopper over bekken. Med ett står jeg i skogbrynet, der mine forfedre mange ganger har stått før meg i solnedgang. Skal jeg gå inn i skogen og ta farvel?
Over meg sitter de gamle, høyt der oppe i skyene. På en balkong. De kikker ned på meg og lar grantrærne hviske ord i sjelen min.
"Du er alltid herfra. Vi er alltid dine. Dette er ikke farvel, dette er på gjensyn."

En høy, gammel gran jeg godt husker fra barndommen, er helt grå og svart i toppen. Den er døende, råte og sykdom har krevd sitt. Jeg hilser ærbødig til pannen med flat hånd. Aner ikke hvorfor jeg gjør det.

Det er den siste dagen. Den siste dagen gården og jeg er sammen før gårdsbruket skifter eier. Ut av familien. For første gang siden 1600-tallet. Men når disse gamle der oppe i skyene sier det på denne måten, skjønner jeg mer, og blir mindre melankolsk. Røttene rundt anklene mine blir med meg, uansett hvem som kjøper skjøtene og snart skal gå rundt her og kalle det for sin skog.

"Vi er dine. Alltid," sier de majestetiske, eldgamle grantrærne i toppen av åskammen.
Jeg smiler mot dem. De siste streifene av solvarme forlater tretoppene, og jeg står alene igjen i mørket der inne i skogen.

Det er helt stille her, og jeg ser ikke rundt meg eller bak meg. Det er ingenting å være redd for. Det er mine forfedres skog, og den er min. Og alle andre som kjenner tilhørighet hit sin. Vår. Og kanskje eier skogen, åkrene og jorda meg og oss, og ikke omvendt.

Det er røttene mine, og de blir med meg. Uansett hvor jeg skulle befinne meg.
Jeg går stille langs skogkanten og tusler opp til varebilen med møblene i. Og snur meg ikke tilbake.

søndag, september 27, 2009

Røykepause



På vei til journalistkonferanse i Stavanger. Tre timer og litt på et tog er en krevende disiplin for nikotinøse journalister uten selvkontroll. Vi ber en avstiger om å knipse bilde av oss før han går hjem til sine. Vi rekker to trekk til, så hører vi fløyta, og tar motvillige skritt inn igjen i det sterile kammeret noen har kalt togvogn.

søndag, september 20, 2009

Utfor

Mange tusen lastebiler, trailere, vogntog og digre kjøretøyer smeller dundrende avgårde langs åtte felt betong, asfalt og stål. Sånn er det på motorveien. Ingen stopper plutselig opp for å vurdere veien videre. Man kjører AV en motorvei, på avkjørsler, og alle har sin avkjørsel de er på vei mot.

Selvsikkert lar sjåførene gassfoten hvile trygt mot pedalene selv rundt uoversiktlige svinger.
Vi er da på motorveien. Det er jo ikke akkurat som om den tok slutt, plutselig. En vegg, eller ingenting. Vi stoler ikke en gang aktivt på at det er sånn, vi tar det jo for gitt.

Men hva om den gjorde det? Motorveien. Tok slutt, plutselig. Uten forvarsel. Ville du ha merket det inni deg som sjåfør? Nå, rundt neste krappe kurve, er det slutt. Veien er ikke lenger, det er et brått stup. Og det bærer utfor?

Kan du se det for deg? Som et Niagarafall av tungtransport utfor et enormt juv. Vannmassene stanser ikke opp og vegrer seg rett foran et fossestup. De glir utfor uten å utfordre seg selv på tanken om de kanskje skulle ha snudd eller bremset opp.

Jeg bare lurer. Ville noen som helst ha stanset? Alle som åkte utfor ville jo ha vært ute av stand til å melde i fra om faren. Alle ville bare ha knallet utfor i 120 kilometer i timen.

Jeg er kanskje grotesk i fantasien, men jeg synes nesten det ser vakkert ut.

onsdag, september 16, 2009

Terra obscura

mandag, september 14, 2009

Selvsagt

- Jeg gjør jo mitt ytterste for å forsikre deg om at du forstår at jeg liker deg godt. Jeg tar det ikke som en selvfølge at du sitter her med meg, sa han.
Han var betatt av henne. Vi kunne alle se det herfra.
Brune barstoler og mennesker på utsiden av vinduet.
Vipping med nestentomt ølglass før han igjen så på henne og smilte.
- Morsomt at du fortsatt tror du trenger å gjøre noe for å vinne meg, sa hun.
Så tok hun ham i hånden og gikk mot oransje stjerner.

lørdag, september 12, 2009

Die Moldau

Alle tonene og lydene er pakket ned.
Gresset er mykt. Og de venter begge på varmen.
- Fryser du?
- Snart ikke.
Det er kanskje smilehullene han fascineres av. Kanskje pausene.
Verdens største lyskaster gjør entré.
Dugget på gresstråene kleber seg til jakker og klær, i håp om å ikke fordampe.
Og så kommer den.
Varmen.
Og noen pakker all musikken ut igjen.

onsdag, september 09, 2009

Tom Tåketriller

Ingen dager er kjedelige for Tom. Han er seks år, og har akkurat begynt på skolen. På skolen er det aller meste helt ok, synes Tom, men han synes kanskje lærerne kunne vært litt mer fantasifulle. I friminuttene leker Tom med de andre barna, og han har to bestevenner i klassen, Truls og Kim.

Men etter skoletid småløper Tom alene hjem så ranselen nesten hopper av ham. Alle barna på skolen lurer veldig på hva som haster sånn, men Tom har ikke tid til å forklare. Han har et lurt smil rundt munnen.

- Ingenting spesielt, pleier Tom å svare når læreren spør hva han skal gjøre etter skolen.
Så løper han hjem.
Tom bor i et digert, hvitt hus med grønn plen foran og en diger hage bak. Bak huset er det en liten fjelltopp, og det går en liten sti opp til toppen som begynner helt innerst i hagen bak bringerbærbuskene.

Når han kommer inn, slenger Tom skolesekken inn i gangen og roper til mamma at han er hjemme, men venter ikke på svar. Han drar med seg en bunt med gulrøtter fra kjøleskapet, styrter en kvart liter melk, setter glasset fra seg på kjøkkenbenken og løper ut igjen.

Tom tar med seg en grønn håv fra entreen, styrter ned trappa fra utgangsdøra og freser rundt huset så singelen spruter bak joggeskoene hans. Bak huset venter hans beste venn på ham, Geita.
Tom og Geita er uatskillelige. Siden familien bare har en geit, og ingen katt og ingen hund, var det ikke noe vits i å gi henne enda et navn, mente Tom, og derfor heter bare geita Geita.

Tom løsner tauet som Geita står bundet i, og så trasker de to i vei oppover mot den hemmelige bakketoppen bak huset som bare de to vet om. Begge ler og smiler på vei opp bakken, og Tom forteller om skolen. Geita hører på.

Endelig nærmer de seg toppen, og de har nesten måttet klatre den siste lille biten, så bratt er det. Geita går først og trekker Tom etter seg opp skrenten. Så er de oppe. Tom børster gress og jord av buksebena og hendene.
De to ser seg rundt.
Det ligger tåke rundt hele toppen, og bare enkelte steder kan Tom skimte trær og hus langt der nede. Hvite og ulne tåkedotter er nesten det eneste Tom og Geita kan se.

De veksler et kjapt blikk, og begge vet. Tom går et stykke bort mot en diger tåkedott, og så griper han tak i den med begge armene og løfter den opp så den løsner fra resten av tåka.

Tom pakker den sammen i kantene og triller den bortover den grønne gressbakken der oppe på toppen. Geita står og ser spent på mens Tom triller. Til slutt har Tom trillet den hvite tåkedotten tett og fin til den er på størrelse med en litt rufsete ball. Han går bort til Geita.

- Gap opp, Geita, sier Tom. Geita gaper opp. Tom skyver tåkedotten inn i munnen hennes, og hun gumler og spiser og tygger, helt til hele tåkedotten er forsvunnet ned i magen. Så svelger Geita den siste biten av tåkedotten, og begge to blir stående og vente.

Så rumler det i magen til Geita. Hun ser på Tom og Tom ser tilbake på henne. De klarer nesten ikke å holde seg. Det er nesten som om de står i kø til en berg- og dalbane.

Det rumler igjen. Geita holder munnen tett sammenbitt mens det kommer et ordentlig rabalder nede fra magen hennes.

Så klarer hun ikke å holde tilbake lenger, og hun må åpne munnen og rape. En ordentlig tåkerap. Ut av gapet kommer det digre sommerfugler, og de fleste er lilla og hvite. Tom og Geita blir stående og se oppover i luften på alle de flotte sommerfuglene som Geita har rapt ut.

- Se på den digre gule og lilla, roper Tom, og hopper opp og ned i henrykkelse. Geita logrer med halen. Tom løper etter sommerfuglen og klarer til slutt å fange den med håven. Den er nesten like lang som en skolelinjal, og har vakre tegninger på vingene.

- Er du klar, sier Tom.
Geita nikker.
Så rister han forsiktig på sommerfuglen over nesa til Geita, og det drysser gullfarget pulver ut av den fine sommerfuglen. Geita nyser, og blåser noe av gullstøvet i ansiktet på Tom også.
Sekundet etter gjesper de begge to, og Tom strekker hele kroppen sin med armene rett til værs.
Geita glipper med øynene. De legger seg begge ned på den myke gressmatta, og så sovner de begge to. Og drømmer eventyrdrømmer der de begge er heltene. Noen ganger er de på sjørøvertokt i Indiahavet, av og til er de på tokt i det ytre rom, og atter andre ganger på skattejakt i Brasils jungel.

Denne dagen er både Tom og Geita førere av et luftskip på ekspedisjon over Himalaya, på jakt etter den avskyelige snømannen. Det blåser kraftig, og de blir ført oppover mot snøkledte fjell. Det er iskaldt, og de fryser begge to. Tom varmer seg inntil Geita, og de ser begge opp. Det har festet seg is på den store ballongen.
De må nødlande på verdens høyeste fjell, og kun ved hjelp av Geitas utrolig gode flykunnskaper, klarer de å sette luftskipet trygt ned uten at det skades.
- Du er flink, sier Tom.
- Takk, jeg vet, sier Geita.
I drømmene kan Geita både snakke og fly store flymaskiner, og av og til er hun og Tom hemmelige agenter. Tom er agent 007 og heter James Tom. Geita heter bare Geita.
- Jeg trenger ikke noe fancy navn, jeg fokuserer på oppgavene, pleier Geita å si. Hun kan karate også.
Etter å ha gravet en snøhule og fyrt opp bål, dukker den avskyelige snømannen opp på besøk.
Han får servert te og småkaker, og de spiser tåkedotter som Tom triller til dessert.
Så raper de sommerfugler, drysser gullstøv på nesetippen og drømmer videre, alle tre, både Tom, den avskyelige snømannen og Geita.
De tre drømmer at de er avgårde på fisketur i Skottland, og de slår leir ved et lite, koselig vann og spiser marshmallows og lager et nytt bål. Den avskyelige snømannen har aldri fisket før, så Geita lærer ham hvordan han skal dra inn snøret. De drar inn over 30 store fisker på en time, og så spiser de.
Den avskyelige snømannen viser seg også å kunne verdens morsomste vitser, og han forteller vitser til Tom og Geita ligger og vrir seg i latter på bakken ved vannet. Geita ler så hardt og lenge at hun raper en diger, blå sommerfugl, og den rister de på, alle tre.
De nyser av gullstøvet, og sovner ved fiskevannet.
Med ett er de i et enormt romskip, og Geita er kaptein. De svipper ned i skolegården der barna spiller fotball etter skolen, og henter Truls og Kim, vennene til Tom. Så reiser de til Jupiter og triller verdens største tåkedotter, og geita spiser til hun får vondt i magen og raper dinosaurer.
Alle ler. Den avskyelige snømannen rister på Geita så alle dinosaurene faller ut av henne, og så er hun frisk og rask igjen.

Etter en time våkner de, og da er tåka borte.
- For en utrolig gøyal drøm, sier Tom. Geita nikker og napper til seg noen gresstrå.

- Tom! roper en stemme langt der nede fra. Det er mamma som har ropt på ham en liten stund nå. Det er visst kveldsmat. Tom legger pekefingeren over munnen og sier hysj til Geita, og så lister de seg stille ned fra bakketoppen på fjellet.

Plutselig står de der ved bringebærbuskene og spiser små, røde og deilige bringebær, Tom og Geita, som om ingenting hadde skjedd.
- Åh, der var dere, sier mamma.
- Ja, her er vi. Vi kom akkurat hjem fra Himalaya, sier Tom og blunker til Geita.
- Nå er det kveldsmat, kom og vask hendene dine, sier hun til Tom, og binder Geita fast til epletreet.

- Vi ses i morgen, roper Tom tilbake til Geita. Hun raper en siste, liten sommerfugl som flyr oppover mot fjelltoppen igjen.