mandag, oktober 26, 2009

Rotvelt



Som en skakk tallerken
av brunsvart mold og nakne røtter
står ho der
rotvelta

Rusten stein og oppfliste armer
spriker
Holdes oppe av det som felte ho

Grove stammen seilte i bakken
alt er åpent nå

Så høgt vokste ho,
furua,
så ivrig strakk ho seg til værs

Så fort ho makta,
til stormen reiv krona
og bikka ho ner

Ikke alltid er røttene så sterke
som du har trudd
jo høgere du vil
dess djupere må du


fredag, oktober 23, 2009

Glødelys












Når ikke en gang
sjelen puster

men holder seg
stille fast

for å ikke gå
glipp av en
eneste millimeter

av deg

er hjertet mitt
en gnistrende by
av lys i natten


tirsdag, oktober 20, 2009

Gras




Katta tygger og sliter i seg
Grasstrå på grasstrå

Blunker og vrir på huet

Nyslått og ekstra grønn
Er plenen
du spiler opp nesebora
for å kjenne

- Nå blir det regn
sier mormor
står på tråkka og sier husj til kattepus
men kattepus gnager og napper
og kniper att aua
- Når katta iter gras blir det regn
sier mormor
og lokker døra innte

- Husj, hører vi der inne

Dagen etter blir det
å leite etter paraplyen

torsdag, oktober 15, 2009

Ååh, det er så vondt. Har du plaster?


En kan forledes til å trekke slutningen at vi alle som én går og bærer på hemmelig og ennå ikke oppblomstret panikkangst, etter å ha bivånt Ola og Kari (og Amund) gjennom godt over 30 bevisste år på kloden.

Kontoen er tom. En venn har falt deg i ryggen. Du har fått kjeft på jobb (big deal). Kjærligheten er 40 mil unna. Hva gjør hun nå? Du fortæres av lengsel. Du blir baksnakket. Ledd av.
O smerte.
Smerte er som måkedritt på jakkeslaget. Det vemmer oss, irriterer oss, og vi må jo for helvete se til å få dette vekk med en gang. Men det gjør jo vondt også. Og det lammer oss.

Jeg kommer ikke på jobb i dag. Jeg er litt (rote i ordforrådet)... kvalm i dag. Føler meg ikke så bra. Best å ikke ta noen sjanser.

Men smerte er en venn.
Smerte er en venn med et stort flagg, ropert og nødraketter i frakkelommen.
Hvis det ikke var sånn, ville du ha svidd av deg halve hånda på kokeplater du ikke husket at sto på full gnu.

Oi, se det, ja. Der smelter fingrene mine, gitt.

Jeg tror vi er livredde for at livet skal inneholde smerte, at vi gjør alt for å behandle oss selv vekk fra det som kunne vært en venn.

Det er jo ikke smerten vi skal behandle, det er det som smerte sier i fra om. Skyt ikke postbudet. (Eller pianisten)

Hver gang du og jeg har det vondt, føler at verden er urettferdig eller at ting er kjipt, etablerer vi straks en aldri så liten krisetilstand i livet vårt.

Plaster? Hvor har jeg plaster? Uæh, jeg har hogd av meg armen (rift i fingeren).

Men plaster helbreder ikke dype kutt. Lindrer knapt, og beskytter mest.
Hva bruker du som sjeleplaster når du har det vondt? Rømmer du? Klassisk nevroshopping? Trøstespiser du? Ringer du en venn? Ringer du ti venner? Kom bare ikke og fortell meg at du setter deg rolig ned og kjenner på smerten, nikker og sier "hm. interessant. hva gjør jeg nå?"
Selv om jeg tror det er det man bør gjøre. Når du punkterer med bilen, kan du jo ikke bare kjøre videre i trass. Eller gå fra bilen og late som den ikke har punktert. Hva så med ditt indre?

Nei, nå skal jeg være litt god mot meg selv, det har jeg fortjent.

Tsju, vekk med dette ugreie, da. Bort med seg. Oi, der var det et teppe. Kanskje det har litt lagringsplass under seg?
Ordet "Krise" på kinesisk er satt sammen av uttrykkene "fare" og "endring". Noen mener at "endring" også betyr "mulighet", og argumenterer for at kineserne skal være så uendelig mye klokere enn oss, og se muligheter i enhver krise. Men jeg tror man overtolker ordet, og overvurderer tilblivelsen av det. For når en fare endrer seg til å bli mer enn bare en fare, men noe som reelt skader oss, så er jo krisen et faktum.

Fuck! Det er krise. Jeg setter meg inni hjørnet her og drar et pledd over meg. Kanskje det bare går over. Har jeg noe godis i skapet, tro? Whoa, Mythbusters går på Discovery. Nei nå skal jeg kose meg.

Nevrologer forteller oss at vi har to typer smertesystemer: Den "raske" veien, tykke nervetråder som straks sier fra om umiddelbar smerte, for at vi skal kunne trekke en hånd tilbake fra en varm kokeplate, f.eks. Den "langsomme" smerten beveger seg langs langt tynnere nervetråder, og hjernen husker denne informasjonen lenge etter at sykdom eller skade er lindret.
Kroniske smertelidelser trenger dermed ikke lenger å være en reell fysisk lidelse. Vi husker bare smerten fortsatt, og har adoptert den.
I tillegg har vi et filter i hjernen, den såkalte linsekjernen, som kan trenes opp til å filtrere vekk mengdevis av smertesignaler.

I morgon skal eg byrja eit nytt og betre liv. Trur eg.

Kanskje er det slik, og bare kanskje, siden jeg verken er nevrolog eller skapermakt, at vi trener oss opp til å evakuere åstedet straks det ljomer av mellommenneskelig smerte, savn, sorg, kjipe ting og annet sutreri?
Hjernen vår har brannøvelse flere ganger om dagen, tror jeg. For å holde seg i trim slik at ikke eventuelle småvonde ting rekker å nå frem til lykkefølelsen i oss. Som er så viktig å holde i live.

Ukebladlykken. Slik blir du glad. Slik får du det bedre. Dette gjør deg happy clappy. Tryll bort magen med stripete klær.

Hva om man gjorde det man gjør når man punkterer? Tar fram en jekk og verktøy og får skiftet dette hjulet. Og kjører til verksted og får ordna skadene. Big deal.
Og hvis bilen totalhavarerer, og du må gjøre noe mer drastisk? Du får jo gjort noe med det. Ubehag, joda. Men du trenger jo en bil, så da løser man ting.

Oi, der brenner visst huset mitt ned. Jeg later som det ikke har skjedd. Tar en tur på café, jeg, hjemme i ti-tida.

Jo mer markant smerten er, desto sterkere signal er det på at noe er i endring. Det er en grunn til ting er kjipt, kan det løses med jekk og verktøy, eller må du gå kraftigere til verks?
Kjipt på jobb? Drittlei av jobben din? Hvem sier at det ikke går an å gjøre noe med det, eller kanskje et jobbskifte er overmodent for deg?
Er hjertet brennmerket av lengsel? Og det går ikke over?
Kanskje det betyr at noen andre valg er overmodne.

Uæææh. Livet er så teit. Jeg skulle ha gjort masse, hadde det bare ikke vært for A, B og Å.

Du er ikke et offer. Virkelig ikke. Og noen ganger vet smerten best, den er som en seismograf.

Men hva om vi satte oss ned og pustet dypt. Hilste på smerten og spurte hvorfor hun har kommet på besøk. Forsøker å foreta en grundig tilstandsrapport.
Må jeg skifte hjul? Ut med hele motoren? Skifte bil? Eller er det krise? Virkelig full krise? Ny bil? Oppvaskmøte med en kamerat? Ny jobb? Ny by?

Planlegg smerte. Så går du gjennom den. Og kommer sterk ut av krisen. Og forandret. Og kanskje lykkeligere enn om du fulgte "Slik sminker du deg happy"-rådene på side 35.

Enten går det bra, eller så dør du. Big deal. Vi skal jo alle dø. Men så lenge man er i live, er det fint å være tilstede i sitt eget.

tirsdag, september 29, 2009

Røtter


Jeg står ute på jordet, noen hundre meter fra låven. Solen er i ferd med å gli ned bak åsen, og jeg får det travelt med å ta bilder rundt meg. Puste inn støvet, tillate meg å kjenne på følelsene.

Det er ikke hvilken som helst dag. Det er den siste, ihvertfall for min del. Jeg har skjøvet og løftet og stablet inn de siste møblene fra gårdsbruket inn i en varebil. Nå står jeg midt ute på åkeren der mine forfedre har pløyd og sådd i flere hundre år, fordi det har vært deres lodd her i livet. Kanskje ikke fordi de alltid har villet, men fordi de ikke har kunnet gjøre annet. De ble født til dette livet. Og de døde her.

Om noen uker eies alt dette av en annen. Ingen i min slekt, og slettes ikke meg. Jeg ble født som odelsgutt til dette bruket, og lurer i mørke stunder på om jeg burde ha gjort mer for å bli værende her. Ikke for forfedrenes skyld, men min egen. Men jeg lander hver gang på at det ikke er mitt lodd. Her i dette livet. Jeg ble ikke født i en tid der den eneste muligheten for overlevelse var knyttet til jorda under føttene våre.

Men likevel, mens jeg står her ute, slynger usynlige røtter seg omkring anklene mine og holder meg fast. De kommer smygende opp mellom leireklumper, sand og halm. De lar meg flytte føttene, men forteller meg for hvert skritt at dette er mitt land. Uansett hvem som måtte ha kjøpt retten til å dyrke jorda her. Mine forfedre, mitt kjøtt og blod har brutt opp hver meter av dette enorme åkerhavet, og det er mitt.

Jeg går videre, ned til åkerkanten, og hopper over bekken. Med ett står jeg i skogbrynet, der mine forfedre mange ganger har stått før meg i solnedgang. Skal jeg gå inn i skogen og ta farvel?
Over meg sitter de gamle, høyt der oppe i skyene. På en balkong. De kikker ned på meg og lar grantrærne hviske ord i sjelen min.
"Du er alltid herfra. Vi er alltid dine. Dette er ikke farvel, dette er på gjensyn."

En høy, gammel gran jeg godt husker fra barndommen, er helt grå og svart i toppen. Den er døende, råte og sykdom har krevd sitt. Jeg hilser ærbødig til pannen med flat hånd. Aner ikke hvorfor jeg gjør det.

Det er den siste dagen. Den siste dagen gården og jeg er sammen før gårdsbruket skifter eier. Ut av familien. For første gang siden 1600-tallet. Men når disse gamle der oppe i skyene sier det på denne måten, skjønner jeg mer, og blir mindre melankolsk. Røttene rundt anklene mine blir med meg, uansett hvem som kjøper skjøtene og snart skal gå rundt her og kalle det for sin skog.

"Vi er dine. Alltid," sier de majestetiske, eldgamle grantrærne i toppen av åskammen.
Jeg smiler mot dem. De siste streifene av solvarme forlater tretoppene, og jeg står alene igjen i mørket der inne i skogen.

Det er helt stille her, og jeg ser ikke rundt meg eller bak meg. Det er ingenting å være redd for. Det er mine forfedres skog, og den er min. Og alle andre som kjenner tilhørighet hit sin. Vår. Og kanskje eier skogen, åkrene og jorda meg og oss, og ikke omvendt.

Det er røttene mine, og de blir med meg. Uansett hvor jeg skulle befinne meg.
Jeg går stille langs skogkanten og tusler opp til varebilen med møblene i. Og snur meg ikke tilbake.

søndag, september 27, 2009

Røykepause



På vei til journalistkonferanse i Stavanger. Tre timer og litt på et tog er en krevende disiplin for nikotinøse journalister uten selvkontroll. Vi ber en avstiger om å knipse bilde av oss før han går hjem til sine. Vi rekker to trekk til, så hører vi fløyta, og tar motvillige skritt inn igjen i det sterile kammeret noen har kalt togvogn.

søndag, september 20, 2009

Utfor

Mange tusen lastebiler, trailere, vogntog og digre kjøretøyer smeller dundrende avgårde langs åtte felt betong, asfalt og stål. Sånn er det på motorveien. Ingen stopper plutselig opp for å vurdere veien videre. Man kjører AV en motorvei, på avkjørsler, og alle har sin avkjørsel de er på vei mot.

Selvsikkert lar sjåførene gassfoten hvile trygt mot pedalene selv rundt uoversiktlige svinger.
Vi er da på motorveien. Det er jo ikke akkurat som om den tok slutt, plutselig. En vegg, eller ingenting. Vi stoler ikke en gang aktivt på at det er sånn, vi tar det jo for gitt.

Men hva om den gjorde det? Motorveien. Tok slutt, plutselig. Uten forvarsel. Ville du ha merket det inni deg som sjåfør? Nå, rundt neste krappe kurve, er det slutt. Veien er ikke lenger, det er et brått stup. Og det bærer utfor?

Kan du se det for deg? Som et Niagarafall av tungtransport utfor et enormt juv. Vannmassene stanser ikke opp og vegrer seg rett foran et fossestup. De glir utfor uten å utfordre seg selv på tanken om de kanskje skulle ha snudd eller bremset opp.

Jeg bare lurer. Ville noen som helst ha stanset? Alle som åkte utfor ville jo ha vært ute av stand til å melde i fra om faren. Alle ville bare ha knallet utfor i 120 kilometer i timen.

Jeg er kanskje grotesk i fantasien, men jeg synes nesten det ser vakkert ut.

onsdag, september 16, 2009

Terra obscura

mandag, september 14, 2009

Selvsagt

- Jeg gjør jo mitt ytterste for å forsikre deg om at du forstår at jeg liker deg godt. Jeg tar det ikke som en selvfølge at du sitter her med meg, sa han.
Han var betatt av henne. Vi kunne alle se det herfra.
Brune barstoler og mennesker på utsiden av vinduet.
Vipping med nestentomt ølglass før han igjen så på henne og smilte.
- Morsomt at du fortsatt tror du trenger å gjøre noe for å vinne meg, sa hun.
Så tok hun ham i hånden og gikk mot oransje stjerner.

lørdag, september 12, 2009

Die Moldau

Alle tonene og lydene er pakket ned.
Gresset er mykt. Og de venter begge på varmen.
- Fryser du?
- Snart ikke.
Det er kanskje smilehullene han fascineres av. Kanskje pausene.
Verdens største lyskaster gjør entré.
Dugget på gresstråene kleber seg til jakker og klær, i håp om å ikke fordampe.
Og så kommer den.
Varmen.
Og noen pakker all musikken ut igjen.

onsdag, september 09, 2009

Tom Tåketriller

Ingen dager er kjedelige for Tom. Han er seks år, og har akkurat begynt på skolen. På skolen er det aller meste helt ok, synes Tom, men han synes kanskje lærerne kunne vært litt mer fantasifulle. I friminuttene leker Tom med de andre barna, og han har to bestevenner i klassen, Truls og Kim.

Men etter skoletid småløper Tom alene hjem så ranselen nesten hopper av ham. Alle barna på skolen lurer veldig på hva som haster sånn, men Tom har ikke tid til å forklare. Han har et lurt smil rundt munnen.

- Ingenting spesielt, pleier Tom å svare når læreren spør hva han skal gjøre etter skolen.
Så løper han hjem.
Tom bor i et digert, hvitt hus med grønn plen foran og en diger hage bak. Bak huset er det en liten fjelltopp, og det går en liten sti opp til toppen som begynner helt innerst i hagen bak bringerbærbuskene.

Når han kommer inn, slenger Tom skolesekken inn i gangen og roper til mamma at han er hjemme, men venter ikke på svar. Han drar med seg en bunt med gulrøtter fra kjøleskapet, styrter en kvart liter melk, setter glasset fra seg på kjøkkenbenken og løper ut igjen.

Tom tar med seg en grønn håv fra entreen, styrter ned trappa fra utgangsdøra og freser rundt huset så singelen spruter bak joggeskoene hans. Bak huset venter hans beste venn på ham, Geita.
Tom og Geita er uatskillelige. Siden familien bare har en geit, og ingen katt og ingen hund, var det ikke noe vits i å gi henne enda et navn, mente Tom, og derfor heter bare geita Geita.

Tom løsner tauet som Geita står bundet i, og så trasker de to i vei oppover mot den hemmelige bakketoppen bak huset som bare de to vet om. Begge ler og smiler på vei opp bakken, og Tom forteller om skolen. Geita hører på.

Endelig nærmer de seg toppen, og de har nesten måttet klatre den siste lille biten, så bratt er det. Geita går først og trekker Tom etter seg opp skrenten. Så er de oppe. Tom børster gress og jord av buksebena og hendene.
De to ser seg rundt.
Det ligger tåke rundt hele toppen, og bare enkelte steder kan Tom skimte trær og hus langt der nede. Hvite og ulne tåkedotter er nesten det eneste Tom og Geita kan se.

De veksler et kjapt blikk, og begge vet. Tom går et stykke bort mot en diger tåkedott, og så griper han tak i den med begge armene og løfter den opp så den løsner fra resten av tåka.

Tom pakker den sammen i kantene og triller den bortover den grønne gressbakken der oppe på toppen. Geita står og ser spent på mens Tom triller. Til slutt har Tom trillet den hvite tåkedotten tett og fin til den er på størrelse med en litt rufsete ball. Han går bort til Geita.

- Gap opp, Geita, sier Tom. Geita gaper opp. Tom skyver tåkedotten inn i munnen hennes, og hun gumler og spiser og tygger, helt til hele tåkedotten er forsvunnet ned i magen. Så svelger Geita den siste biten av tåkedotten, og begge to blir stående og vente.

Så rumler det i magen til Geita. Hun ser på Tom og Tom ser tilbake på henne. De klarer nesten ikke å holde seg. Det er nesten som om de står i kø til en berg- og dalbane.

Det rumler igjen. Geita holder munnen tett sammenbitt mens det kommer et ordentlig rabalder nede fra magen hennes.

Så klarer hun ikke å holde tilbake lenger, og hun må åpne munnen og rape. En ordentlig tåkerap. Ut av gapet kommer det digre sommerfugler, og de fleste er lilla og hvite. Tom og Geita blir stående og se oppover i luften på alle de flotte sommerfuglene som Geita har rapt ut.

- Se på den digre gule og lilla, roper Tom, og hopper opp og ned i henrykkelse. Geita logrer med halen. Tom løper etter sommerfuglen og klarer til slutt å fange den med håven. Den er nesten like lang som en skolelinjal, og har vakre tegninger på vingene.

- Er du klar, sier Tom.
Geita nikker.
Så rister han forsiktig på sommerfuglen over nesa til Geita, og det drysser gullfarget pulver ut av den fine sommerfuglen. Geita nyser, og blåser noe av gullstøvet i ansiktet på Tom også.
Sekundet etter gjesper de begge to, og Tom strekker hele kroppen sin med armene rett til værs.
Geita glipper med øynene. De legger seg begge ned på den myke gressmatta, og så sovner de begge to. Og drømmer eventyrdrømmer der de begge er heltene. Noen ganger er de på sjørøvertokt i Indiahavet, av og til er de på tokt i det ytre rom, og atter andre ganger på skattejakt i Brasils jungel.

Denne dagen er både Tom og Geita førere av et luftskip på ekspedisjon over Himalaya, på jakt etter den avskyelige snømannen. Det blåser kraftig, og de blir ført oppover mot snøkledte fjell. Det er iskaldt, og de fryser begge to. Tom varmer seg inntil Geita, og de ser begge opp. Det har festet seg is på den store ballongen.
De må nødlande på verdens høyeste fjell, og kun ved hjelp av Geitas utrolig gode flykunnskaper, klarer de å sette luftskipet trygt ned uten at det skades.
- Du er flink, sier Tom.
- Takk, jeg vet, sier Geita.
I drømmene kan Geita både snakke og fly store flymaskiner, og av og til er hun og Tom hemmelige agenter. Tom er agent 007 og heter James Tom. Geita heter bare Geita.
- Jeg trenger ikke noe fancy navn, jeg fokuserer på oppgavene, pleier Geita å si. Hun kan karate også.
Etter å ha gravet en snøhule og fyrt opp bål, dukker den avskyelige snømannen opp på besøk.
Han får servert te og småkaker, og de spiser tåkedotter som Tom triller til dessert.
Så raper de sommerfugler, drysser gullstøv på nesetippen og drømmer videre, alle tre, både Tom, den avskyelige snømannen og Geita.
De tre drømmer at de er avgårde på fisketur i Skottland, og de slår leir ved et lite, koselig vann og spiser marshmallows og lager et nytt bål. Den avskyelige snømannen har aldri fisket før, så Geita lærer ham hvordan han skal dra inn snøret. De drar inn over 30 store fisker på en time, og så spiser de.
Den avskyelige snømannen viser seg også å kunne verdens morsomste vitser, og han forteller vitser til Tom og Geita ligger og vrir seg i latter på bakken ved vannet. Geita ler så hardt og lenge at hun raper en diger, blå sommerfugl, og den rister de på, alle tre.
De nyser av gullstøvet, og sovner ved fiskevannet.
Med ett er de i et enormt romskip, og Geita er kaptein. De svipper ned i skolegården der barna spiller fotball etter skolen, og henter Truls og Kim, vennene til Tom. Så reiser de til Jupiter og triller verdens største tåkedotter, og geita spiser til hun får vondt i magen og raper dinosaurer.
Alle ler. Den avskyelige snømannen rister på Geita så alle dinosaurene faller ut av henne, og så er hun frisk og rask igjen.

Etter en time våkner de, og da er tåka borte.
- For en utrolig gøyal drøm, sier Tom. Geita nikker og napper til seg noen gresstrå.

- Tom! roper en stemme langt der nede fra. Det er mamma som har ropt på ham en liten stund nå. Det er visst kveldsmat. Tom legger pekefingeren over munnen og sier hysj til Geita, og så lister de seg stille ned fra bakketoppen på fjellet.

Plutselig står de der ved bringebærbuskene og spiser små, røde og deilige bringebær, Tom og Geita, som om ingenting hadde skjedd.
- Åh, der var dere, sier mamma.
- Ja, her er vi. Vi kom akkurat hjem fra Himalaya, sier Tom og blunker til Geita.
- Nå er det kveldsmat, kom og vask hendene dine, sier hun til Tom, og binder Geita fast til epletreet.

- Vi ses i morgen, roper Tom tilbake til Geita. Hun raper en siste, liten sommerfugl som flyr oppover mot fjelltoppen igjen.

søndag, august 16, 2009

GPP

- Kroppen hennes får alle timeglass til å ligne lysstoffrør, sa Martin entusiastisk til meg.
- Så kroppen er alt du er ute etter? sa jeg.
- Hæ, hva mener du? Jeg liker jo selvsagt personligheten hennes. Hun er jo… eh…
- Vær nå ærlig, sa jeg. Du er bare fascinert fordi hormonene dine oppfører seg som to elleveåringer med gratiskort på Liseberg.
- Ser jeg bra ut?
- Sukk. Jada. Blikket ditt kan smadre granitt.
- Ok, jeg må ut til henne igjen.
- Gå.

Martin blunket til meg, og gikk styrket tilbake til stua, der Cloe uten h satt og nippet champagne i en liten krok for seg selv på vorspielet hos Annika og Jørgen. Jørgen hadde fått antatt en diktsamling forrige uke, og nå var alle venner og bekjente invitert på champagnefest for å feire den forestående utgivelsen.

Musikken slepte seg av gårde ut av monstrøse høyttalere, og dresskledde menn uten slips konverserte høflig med små kjolevesener som kniste og knikset under velfriserte høysåter.

Cloe rettet på den lille sorte, og danderte smykket i halsen. Hun sjekket neglene sine.
- Hei igjen, jeg slenger meg ned, sa Martin, og forsøkte å se ubesværet ut.
- Sleng i vei, sa hun, og kastet på hodet for å gi ham reklamefilmsvosj med balsamerte lokker.
Så la hun det ene benet over det andre. Martin så seg umett.
Foten på benet hennes vippet mot benet hans.
”Oi,” tenkte han, og satt urørlig inni seg selv. Han kjente skotuppen hennes gli lekent mot undersiden av leggen, og han forsøkte å late som ingenting.
Kampen Janitsjar spilte ”The Lion sleeps tonight” i hodet hans.
Han innkasserte skotuppen som et sikkert tegn på at hun likte ham. Mer enn bare sånn rent vennskapelig. Man beinflørter jo ikke med noen man ikke kunne tenke seg å…

- Du. Jeg holdt på å rive ned hele hylla med leppestift på H&M i går. Du skulle ha sett meg da, det var sååå flaut. Den begynte å skli, ikke sant, da jeg skulle ta ut en stift for å prøve, og så holdt alt på å rase ut, sa hun, la en hånd feminint på benet hans, lo og drakk champagne og mer champagne. Martin sørget for å fylle etter idet hun kikket til siden.
- Hahaha, lo han høyt, og lente seg forover og ristet på hodet.
- Det er jo UTROLIG flaut hvis du river ned en slik hylle, da, sa han.
- Ja, ikke sant! Herligfred, jeg vet ikke hva jeg hadde gjort hvis alt hadde gått i bakken.
- Nei, hva i all verden skal man gjøre hvis man river ned en hylle med leppestift?
- Det er jo det verste som kan skje, sa hun.
- Ja visst. Det er jo pinlig.
- Veldig pinlig.
- Helt UTROLIG pinlig, gjentok Martin. Han likte øynene hennes. De var så… så… Hun hadde virkelig helt sinnssykt lange vipper. Og de var veldig svarte og fine, kunne hun ha litt spansk blod i seg?
- Jeg hadde lyst til å forsvinne. Sånn på et BONK, sa hun.
- Det hadde jeg også hatt. Jeg hadde definitivt sunket i jorden, sa han, og la trykket på finn i definitivt.
- Meeen, det gikk jo bra, da. Hehe. Jeg har jo litt kontroll, lo hun og drakk champagne.
- Det er utrolig bra at det gikk bra, da, sa Martin, blunket til henne og klinket champagneglasset inn i hennes.
- Veldig glad for det, sa hun.
- Shit så vilt hvis den hylla hadde rast, liksom, sa Martin, og rettet på sveisen.
- I know. Og all den leppestiften som hadde blitt ødelagt, da.
- Det er jo bare IKKE lurt å rive en hel hylle, alle ser på deg, liksom. Martin kjente lingoen var på plass.
- Jeg bare HAAH, liksom, og så skjøv jeg hylla på plass og tenkte at WHOAA sa hun og ga ham et ”skjønner du, eller”-blikk.
- Kunne jo gått RETT i bakken, liksom. Leppestift overalt. Martin dristet seg til å la blikket sondere terrenget nede ved utringningen. Kunne det være vatt i bh-en hennes, eller var de virkelig så naturlig digre? De så i hvertfall svært velformede ut. Han begynte å fantasere om hvordan det ville se ut når hun nappet av seg bh-en og de bare skjøt ut som airbager og danset opp og ned som bakenden på en bil med litt slitte støtdempere under en bråstopp for rødt lys.
- Gud, så flaut, sa hun. Hun var fortsatt i leppestiftland.
- Mhm. Dødsflaut, sa Martin, og dro blikket opp igjen så ankerkjettingen klakket lynkjapt.
- Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort, sa hun og trakk øyenbrynene opp mens hun ristet langsomt på hodet.
Hun stirret ut av vinduet og mønstret potteplantene i vinduskarmen. Det ble stille. Hadde hun lagt merke til at han stirret på brystene hennes? Han fant det best å vende tilbake til samtalen.
- Nei, jeg hadde virkelig ikke visst hva jeg skulle gjort, sa Martin, og dro hånden gjennom nakkehåret. Han hadde ikke noe annet sted å gjøre av hånden akkurat nå. ”Nå må hun vel snart være ferdig med dette temaet,” tenkte han i brøkdelen av et sekund, og skulle til å spørre henne om hva hun syntes om et band han skulle på konsert med.

Men hun fortsatte sine beretninger fra leppestiftenes rike.

- Jeg mener, TENK hvis det hadde rast ned, da. Ka-dunk i bakken liksom! Hun veivet med armen for å vise hvordan en leppestifthylle ville ha deiset i gulvet.
Martin lo og lo, og så lo han enda litt mer, for sikkerhets skyld.
- Ka-dunk, liksom. Og så hadde du vel blitt stående som en saltstøtte, sa Martin og supet i seg musserende likvider.
- Haha. Jeg hadde blitt SÅ rød. Men nei, jeg ville ikke blitt stående, jeg ville jeg ha løpt, tror jeg, tippet Cloe.
- Hehehe. Ja, det tror jeg også, egentlig. At du mer er typen som løper.
- Tror du det? Tror du jeg er sånn som løper fra ansvaret? hun gransket ham.
- Nei, altså jeg mener jo ikke at du…
- Jeg ville sikkert ha blitt stående bom fast, og så ville jeg ha tatt på meg skylden med en gang, sa hun.
- Det tror jeg også du ville ha gjort. Du er typen til å bli stående og ta ansvaret mens andre løper, tror jeg, prøvde Martin seg.
Hun stirret på ham.
- Tror du jeg er så dum at jeg bare blir stående? Jeg hadde jo løpt.
- Ja, jeg mente det rent metaforisk, da. Selvsagt løper du. Men inni deg blir du stående rakrygget og tenke at shit, dette er min feil, jeg må betale.
- Eh. Jeg hadde aldri tenkt sånn.
- Nei, altså du hadde sikkert ikke det. Man hadde jo nektet for at det var en selv. Man gjør jo det, skylder på at hylla sto for dårlig montert. Så du hadde jo sikkert bare sagt at det ikke var din feil, ikke sant? sa Martin og kikket på bena hennes.
- Halloo! Det hadde jeg vel ikke. Selvsagt hadde jeg tenkt sånn. At det var min feil og sånn. Og blitt stående.
- Jo. Ja, ikke sant. Men jeg mente jo egentlig at…Altså, JO. Du er jo smart og ærlig. Jeg mener jo ikke at du faktisk VILLE ha løpt. Man får jo lyst til å synke i jorden, men man må jo ta ansvaret liksom. Og jeg tror du hadde sagt klart fra at det var deg. For det er typen du er.
- Særlig, sa hun, og blunket langsomt med høyre øye så øyevippen gikk ned som en sortmalt garasjeport.
- Hahahaha. Han lo høyt. Satte en perle med champagnebobler i nesa. Kjente svetten komme snikende som små geriljasoldater i tett, vietnamesisk 70-tallsvegetasjon. Kamphandlinger kunne høres så vidt i det fjerne, og han følte mer enn hørte lyden av blader som langsomt ble tvunget til side av geværmunningen. Flere svetteperler meldte seg i skogbrynet oppe i pannen. Hjertet dunket som en helikopterrotor i det fjerne.
Hadde han kunnet le enda mer støyende, ville han ha gjort det. Men han hadde alltid hatt en veldig stille latter, nærmest lydløs, så det var grenser for hvor høyt han kunne le uten å avsløre at han gjorde seg til.

Benet hennes presset seg tettere mot leggen hans nå.
”Shit. Hun flørter virkelig med meg,” tenkte han, og kjente han steg fra sersjants grad til oberst. Martin sjekket jevnlig om de andre gutta fulgte med. Han satt jo her med den lekreste dama på hele partyet, for seg selv, og nå hadde hun lagt inn annet gir. Stilig.

- Det er jo så utrolig flaut, fortsatte Cloe, og hikstet av latter.
- Hehehe, sa Martin.
- Du vet hva jeg snakker om, ikke sant, sa hun.
- Jeg vet hva du snakker om, sa han.
- Gjør du? Har du også veltet leppestifthyllene på senteret?
- Nei da, jeg vet jo ikke HVA du snakker om, men jeg kjenner meg igjen, sa Martin.
- Hvordan gjør du det?
- Nei, altså, jeg kan bare forestille meg hvordan det må være å rive ned et helt brett med leppestifter…
- Hallo! Det var ikke et BRETT. Det var en hel hylle.
- Ok, men jeg kan forestille meg hvor flaut det må være.
- Ja, haha. Ka-dunk, rett i bakken, lo Cloe.
- Ka-dunk, liksom, sa Martin, og gjentok armbevegelsen hennes.
- Også jeg, da, som bruker så mye tid der inne, jeg kunne jo ikke ha vist meg på et år. Og det er synd, for de har den beste sminkeavdelingen på hele senteret, sa hun.
- Ja, jeg hører de sier det, sa Martin og sippet champis.
- Hvem sier det? sa hun.
- Nei, venninner og sånt. Når de snakker om sminke og alt, løy Martin. Han hadde aldri hatt en eneste samtale om leppestift i sitt liv. Dette var den første.
- Diskuterer du sminke og sånt med venninnene dine? sa Cloe.
- Njaei. Av og til?
- Hehe, du er søt, da, sa hun til ham.

”Puh,” reddet av gongongen, tenkte han, og hevet champisglasset til en skål i retning av Jørgen og noen kamerater borte ved spisestuemøblementet. Martin og Cloe tok begge en sipp av champagneglassene sine igjen, og han fikk en sjanse til å betrakte henne.
”Hun er virkelig noe for seg selv, tenkte han. Denne kvelden skulle han så visst ikke tusle slukøret hjem alene fra byen etter håpløse kvart over to-forsøk på å dra meg seg et tilfeldig varmesøkende, udetonert missil hjem fra et barhjørne.
Han skulle hjem med Cloe.
Denne high class-rypa som bare hadde valset rett inn på vorspielet og bergtatt alle seende mennesker i rommet. Kvinner så vel som menn. Hun var ikke utpreget picture perfect, men hun hadde en sterk aura av selvsikkerhet over seg, og trekkene i ansiktet var markerte og vakre.

- Jeg må bare en liten tur tilbake på badet, sa Martin unnskyldende.
- Alt i orden. Jeg venter her, smilte Cloe, og tok opp en lipgloss fra vesken sin.

Martin kom inn på badet og virket svært opprømt. Jeg hang over servanten og ventet til han var ferdig med å vaske hendene sine.
- Speil, speil på veggen der. Hvem har draget på den fineste dama i rommet, sa han og blunket til meg..
Jeg svarte umiddelbart. Som speil er jeg vant til å se mennesker utenfra, og til meg viser mennesker gjerne sider de ikke våger å vise andre. Slik er det også med Martin. Han sto keitete og beundret seg selv i profil, hevet brystkassen og satte blikket i meg så utstudert at jeg nesten rødmet selv.
- Du har ikke draget, Martin. Eller jo, kanskje du har det på kort sikt. Men du er i ferd med å gjøre deg til latter, sa jeg.
- Hva mener du? Hun viser jo tydelig at hun liker meg, sa Martin, og tenkte ikke over at han snakket til et speil. Han var for full av seg selv, antagelig.
- Hun leker bare katt og mus med deg. Du har tydeligvis gått rett i fella, sa jeg.
- Du har jo ikke hørt et ord av hva vi snakker om, du henger jo bare her på veggen, sa Martin indignert.
- Jeg speiler deg, Martin.
- Jo, du gjør jo det.
Det banket på døren og en stemme utenfra spurte om han snart var ferdig der inne.
- Et øyeblikk, ropte Martin tilbake.
Så kikket han på seg selv igjen. Og samtidig rett på meg.

- Leker med meg? Katt og mus? Vi sitter jo og skravler og har funnet tonen og…
- Hva snakker dere om?
- Eh. Leppestift.

Jeg sa ingenting. Lot ham heller stå der og betrakte seg selv litt.
- Martin, sa jeg.
- Ja, sa han prøvende.
- Sitter du faktisk der og snakker henne etter munnen? Etter leppene, så å si?
- Hva mener du? Han smalnet øynene, og sjekket samtidig om han så bra ut med skjorta halvåpen.
- Jeg mener, henger du bare på slep etter henne og jatter med? Snakker henne etter MUNNEN. Er du helt solblind av platina i dag? Jeg har møtt deg før, da har du sittet her fordypet i sjelegranskende og fine samtaler. Andre ganger har du vært verdensmester i pisspreik og fått alle til å le, og det er jo gøy, det og. Men nå synes jeg at jeg kan se i blikket ditt noe…
- Noe? Martin var utålmodig. Det banket på døren igjen.
- Du tør ikke å si at temaet dere snakker om er kjedelig. Du holder ut dette leppestiftvåset for å få henne til sengs, våget jeg meg.
- Hallo. Vi snakker jo om at hun nesten veltet en hel hylle med leppestift på…
- Leppestift?! Så nå er du dypt inne i sminke?
- Nei, men hallo, sa Martin, og forsvarte seg selv. Det er jo interessant da. Hva du gjør når du river ned en hylle i butikken og…
- Martin. Hør på meg.
- Ja? Han tok et skritt tilbake og la armene i kors.
- Hvordan skulle det gått dersom voksne mennesker klistret seg opp etter ryggen til andre, kun for å vinne deres gunst? sa jeg til ham.

- Æsj, kom igjen. Dette er ikke så alvorlig, jeg mener jo ikke noe business med denne dama, det er jo bare for å…
… For å? Jeg ga meg ikke, og Martin merket det. Jeg satt fast som en klegg midt på ryggen, og han fikk meg ikke av.
- Hun er fin. Lekker. Jeg kunne tenkt meg å ta henne med meg hjem.
- Ok. Det er i hvert fall et ærlig svar.
- Takk.
- Men så, da, Martin. Skal dere bare ha sex, og så skal du hive henne ut i morgen tidlig?
- Ja?
- Verdig, sa jeg.
- Hallo. Jeg tar da ikke skade av et lite eventyr, sa Martin og gjorde seg klar til å gå fra badet. Han var tydelig irritert over å få moral slengt i ansiktet på en kveld med fest og champagne.

- Nei, kanskje ikke, sa jeg. Men du er til salgs, sa jeg.
- Er jeg vel ikke.
- Tenk bare over hvordan du går over lik for å skaffe deg et billig nummer. Og hun er sikkert med på notene. Men hva med neste gang du ønsker å oppnå noe, Martin? Har du tenkt på det?
- Nei. Jeg er full. Jeg drikker champagne. Jeg sitter ikke og planlegger resten av livet mitt.
- På sett og vis.

Martin tok et dypt pust, og så vred han nøkkelen om i døren. Grep dørklinken og presset den ned. Han så på meg en siste gang.

- Nå er du teit. Du er bare et speil, sa han.
- Jeg viser deg bare hvem du er, svarte jeg.

søndag, juli 12, 2009

Alfa Romeo

- Javel, folkens! Nå er vi her! Dere får unnskylde oss, Turid må ha skiftet antrekk fire-fem ganger mens jeg satt klar med bilen i gang, ropte Geir fra entreen. Han hang frakken på en stumtjener, og stirret på armbåndsuret sitt mens han kom valsende inn i rommet med klakkende lakksko og satte seg ned ved enden av bordet. Han kikket ned i fanget sitt.
- Sett sånt, der har jeg allerede fått noe smuss fra bilen på dressbuksene, sa han, og børstet løs på de koksgrå.
Geir hadde kommet først inn i stuen der de andre fire allerede satt i munter passiar ved et festdekket spisebord.
De andre nikket til ham.
Geir slengte dressjakken nonchalant over stolryggen og stirret utålmodig over skulderen.
- Kommer du, Turid? Geir ristet på hodet og fisket frem en sigarettpakke med Blue Master fra lommen. Han knipset i bunnen av pakken og tok tak i et filter.
- Ja, vi røyker vel fortsatt ved …bordene? sa han med teaterstemme og strøk hånden gjennom det mørke, krøllete håret.
Jonas, som satt ved midten av bordet, nikket, hostet forsiktig og skjøv et askebeger med fire sneiper i bort mot Geir. Jonas så opp mot døråpningen.

Turid kom trippende inn fra entreen, holdt på å miste vesken, men fikk fatt i den igjen før den deiset i terrakottaflisene på gulvet, satte seg på den andre siden og smilte unnskyldende.
- Hei, alle sammen. Beklager ventetiden!
- De begynner vel å bli vant til deg, sa Geir tørt, og fyrte opp en sigarett.
Ingen kommenterte Geirs bemerkning, men så forventningsfullt mot kjøkkenet.
- Da var vi alle, sa Birgitte. Hun kom svingende inn med et sausenebb, satte det fra seg og dro stolen inntil bordet.
- Så fin du er, hvisket hun til Turid. Turid smilte til takk.

- Hyggelig, hyggelig! Godt at dere alle hadde tid til å komme i kveld, sa Jonas, og hevet vinglasset til en skål rundt bordet. De tre parene satt nå benket rundt det lange spisestuebordet i eik. Høye, hvite stearinlys kastet et behagelig lysskinn mot alles ansikter, og det duftet deilig fra kjøkkenet.
- Unnskyld, Jonas, vil du skru ned musikken litt?
Jonas reiste seg med et selvfølgelig, elskling-trekk i munnvikene, satte fra seg vinglasset igjen og gikk bort til stereobenken, dreide på volumkontrollen, og Chet Baker dempet seg bak store, grønne monstera deliciosa og flamingoblomster i hjørnet av stuen.

- Nå, da skåler vi, skal vi ikke? sa Jonas, tilbake på en av de behagelige spisestuestolene med høy, sort rygg.
Jonas og Birgitte satt på hver sin side midt på bordet, og alle skålte. Endelig skulle de få en avslappet og koselig kveld sammen, alle seks. De tre venneparene hadde holdt sammen helt siden de hadde fått barn samtidig for mange år siden.
- Det er lenge siden nå, kan det være tre måneder? sa Birgitte prøvende, og så på mannen sin.
- Noe sånt, smilte Jonas, og tok en prøvesmak av rødvinen han hadde spart på siden han og Birgitte hadde kommet hjem fra sommeren i Verona.
- Mm. Utsøkt, sa han, og fikk anerkjennende nikk fra de andre.
- Hvem ville trodd at vi fortsatt holder ut med hverandre, gliste Keith, og ga kona si, Cheryl, et beundrende blikk over bordet, der de satt på den andre enden.
- Kanskje ingen andre vil ha oss, og så er vi stuck med hverandre, sa Geir, og blåste sigarettrøyken rett opp mot prismene i lysekronen.
- Så flott lysekrone. Er det rokokko? sa Turid.
- Herregud, som om hun skulle ha peiling på det. En lærer fra Fredrikstad, sa Geir.
- Det er tidlig rokokko. Fantastisk, Turid. Du har virkelig nese for interiør, sa Jonas.
Alle kremtet.
- Du mangler en glassbit, sa Geir til Jonas, og pekte.
- Vi får slipt en ny. En av guttene traff lysekrona med sprettball her i august, forklarte Jonas.
- Ingen baller inne heretter, sa Birgitte til Turid og viste med flate hender til hver sin side at den slags fra nå av var finito.
- Visste ikke du hadde baller i det hele tatt, jeg, sa Geir og hostet hest mot Jonas.
Jonas ga kameraten sin et krigersk blikk.

- Han har krutt i ballene sine. Derfor kan han ikke ha dem for nærme åpen flamme, sa Birgitte, og pekte på stearinlysene.
- Takk, baby. Du har krutt så det duger selv, sa Jonas, og ga kona si et slengkyss.
- Åh, du er en engel. Vet dere, Jonas har gitt meg verdens mest fantastiske gave, sa Birgitte til de andre.
- Nei, nei, prøvde han seg.
- Jo, nå skal dere høre, rett over nyttår en dag kom jeg hjem og skulle pante flasker. Og gjett hva som sto i garasjen?
- Poser med flasker? sa Geir.
- Haha. Nei, gjett, sa Birgitte, og blomstret som en junibakke.
Alle ventet. Jonas så flau ut, men klarte ikke helt å skjule stoltheten.
- En splitter ny og knall rød Alfa Romeo cabriolet. Pakket inn med rødt gavepapir og verdens største sløyfe, sa hun.
Cheryl og Turid gapte, Keith gliste, han visste om gaven, han hadde nemlig vært med Jonas og hentet bilen i Italia. I all hemmelighet.
- Du kunne jo fått en billigere cab hos meg, gliste Geir.
Turid kikket misbilligende på ham.
- Du er den beste, baby, sa Jonas, og ga Birgitte et smellkyss over bordet.
- Wow. Keith, når skal du begynne å kjøpe biler til meg? sa Cheryl ertende.
- Vi don’t need any penisforlenger hjemme, vet du, sa Keith rolig og blunket til Turid.
- En liten bonus fra en av kundene våre, sa Jonas, og gliste til Geir.
- Fint med bonus, vi pleier å få en tur med Color Line, svarte Geir.

Cheryl, Birgitte og Turid hadde alle tre født den samme helgen, og de tre mennene deres hadde funnet tonen på venterommet på fødeavdelingen. Tolv år var gått nå, og de tre parene hadde delt gleder og sorger, reist på hytteturer og ferier sammen. Den halvårlige middagen hjemme hos Jonas og Birgitte var blitt en trygg og fin tradisjon, og pleide å vare til de små timer.

Keith og Jonas jobbet begge som analytikere i hver sin bank, og hadde blitt kjent den første dagen den helgen konene deres fødte. Birgitte og Cheryl hadde blitt liggende på det samme rommet, og tilfeldighetene ville det slik at begge var litteraturstudenter. Dermed var de fires skjebne beseglet, de måtte jo bare treffes etter at fødslene var over.
I det de to unge meglerne hadde sittet bøyd over historier om felles kjente og vitser fra børsmiljø og nylig tilbakelagt studietid, hadde Geir kommet ramlende inn sent på natten, tydelig ute av seg. Geir hadde blitt sittende stille i et hjørne med hodet i hendene, og Keith hadde vært den første som tok kontakt.
- Hva er i veien, kamerat, er det noe I kan help you with? hadde han sagt, og gått bort til mannen som så ut til å være på gråten.
- Det er tvillinger. Jeg skal ha tvillinger, hadde Geir sagt.
- Wow, that’s a double one for you, hadde Keith svart, og vinket Jonas bort til hjørnet.
- Tvillinger! Men du må jo ha visst det en stund, hadde Jonas sagt på vei bort til hjørnebordet med DN under armen.
- Eh, hadde Geir svart.
- Ja, ultralyd og sånt. Eller har dere bodd i en jordhytte i Spansk Polynesia frem til nå?
- Hallo, give the man litt space, hadde Keith sagt beskyttende.
- Dessuten, it’s Fransk.
- Fransk? Jonas stusset.
- Ja, det heter Fransk Polynesia. Men drit nå i det. Let’s hear hva mannen har å si.

I løpet av natten fikk Geir fortalt sin historie. Han hadde truffet Turid på en dansegalla i Fredrikstad, de to hadde fått seg litt for mye i kroppen, og så hadde de endt til køys hjemme hos Turids foreldre, som var bortreist på cruise den helgen.
Deretter hadde de begge flyttet til Oslo og vært kjærester en kort periode, før Geir hadde brutt av hele forholdet rett før han skulle reise på jordomseiling.
I mellomtiden hadde Turid gjort ferdig sin eksamen i historie, og blitt lektor ved en videregående skole i Bærum.
Vel tilbake fra turen hadde Geir fått jobb som salgsleder ved en bilforretning, og traff bare Turid av og til, mest på byen. Og en natt hadde hun tydeligvis unnfanget, uten at Geir hadde fått vite noe om følgene.
Geir hadde ikke fått høre noe om at Turid var gravid før uka rett før hun skulle føde. Han hadde truffet Turids venninner på byen og fått nyheten servert i fanget over Bloody Mary nummer åtte. Noen telefoner senere hadde han trasset seg til å komme og være med på fødselen, siden han åpenbart var faren.
- Men er dere ikke sammen, nå da, hadde Jonas spurt den natten på fødeavdelingen.
- Nei. Ikke i det hele tatt. Og nå skal jeg ha tvillinger, sa Geir og storgråt.
- Men du skal jo bli en father! Elsker du henne ikke? sa Keith.
- Elsker og elsker…sa Geir. Og så hulket han igjen.
- Så, så, man. Take it rolig, sa Keith, og holdt rundt bilselgeren fra Fredrikstad.

Slik var de tre karene blitt venner, og tingene flasket seg mellom Turid og Geir i tiden etter fødselen. Etter et par måneder flyttet Geir inn hos Turid, og siden hadde de vært samboere.

- Jeg måtte bare snakke litt ekstra med barnevakten vår, hun er litt bekymret over å overnatte alene sammen med tvillingene, sa Turid.
- Hvor gammel er hun? spurte Cheryl over bordet, og satte glasset forsiktig ned på den sorte duken. En rødvinsperle forsøkte å rømme fra kanten av glasset og nedover på utsiden, men Cheryl fanget den med tøyservietten. Turid studerte rødvinsflasken med interesse mens hun svarte.
- Åh, hun er nitten, og klarer seg fint. Hun er bare litt mørkeredd av og til, så jeg sa hun kunne ha besøk av kjæresten….Verona, er det ikke, sa Turid, pekte på vinflasken og så spørrende på verten. Jonas nikket, laget en klikkelyd i munnviken og pekte på henne med pistolfinger.
- Helt riktig, Turid. Du er skarp.
- Håper dere har låst the door til the soverom, lo Keith på gebrokken anglo-norsk.
- Ingen fare, sa Turid, og blunket lurt til Keith.
- Tja, det kunne kanskje skje noe spennende der inne i natt, for en gangs skyld, repliserte Geir, og søkte bekreftelse for spøken i Jonas sitt blikk.
Keith kom til unnsetning.
- Det er da mange andre rooms in the hus man kan ha litt …excitement i, hvis du skjønner what I mean, sa Keith lurt, hevet det ene øyebrynet og lot pekefingeren gli opp og ned langs gaffelen som han hadde lagt på høyre side av tallerken. Keith var både keivhendt og slepphendt med kommentarene. Han blunket tilbake til Turid.
I samme sekund skar han en lydløs smertegrimase og laget ordet ”au” med leppene. Cheryl hadde sparket ham på skinnleggen med spisse sko.

Geir kikket bort til Keith forbi Birgitte. Han hadde fått med seg blunket, og var en anelse smårød i kinnene.
- Du må gjerne komme en tur hjem til oss en helg, Keith. Så kan du jo vise henne hva du mener med excitement.
- Ah, come on. I was bare making a vits.
Geir pekte på Turid mens han beholdt blikket festet på Keith.
- Men jeg mæiker ikke en vits. Jeg får i hvert fall ikke noe excitement utover hver fjortende dag med lyset av. Jeg tror ikke engang elektrosjokk gjennom fjorten timer hadde gjort noe annet med henne enn å brenne ut elektrodene, sa Geir.
- Tja. Kanskje det heller er du og Keith som trenger en tur i badstua, sa Turid syrlig, og smilte forførersk til sin samboer.

- Nei, skal vi spise, da? Jonas dro servietten opp fra tallerkenen og virvlet den ut med en pizzabakers presisjon.
- Synes jeg absolutt vi skal. Det lukter helt himmelsk der inne fra laboratoriet, sa Cheryl.
Birgitte bukserte seg opp fra stolen igjen, satte vinglasset godt inn på bordet og satte kursen inn mot kjøkkenet.
- Whoo, litt mye ventepjolter i den kroppen, og der er det svinger nok fra før, kommenterte Geir, og siktet til slalåmløypa Birgitte la ut på. Han ble sittende og betrakte Birgitte der hun ålte seg av gårde i trangt skjørt.

Middagen foregikk i delvis stille partier, da maten Birgitte og Jonas hadde svingt opp med var av det sjeldent velsmakende slaget. Kun en og annen oppdatering omkring jobb, barn og felles venner og enkelte slektningers krumpspring ble delt mellom munnfullene.
Til slutt satt de der stappmette og en anelse brisne, alle mann.

- Ah, Birgitte. This var helt fantastisk, sa Keith, og tok sin kjære Cheryl i hånden, det var tydelig at de brygget på en nyhet.
- Vi må fortelle noe, sa Cheryl. Det funklet i øynene hennes.
- Et lite øyeblikk, vi tar av bordet først, foreslo Birgitte.
Jonas og Birgitte løp frem og tilbake for å rydde av bordet, og ville at alle bare måtte sitte stille. Turid insisterte likevel på å hjelpe til, mens Geir strakte benene ut og tok seg en blås.
- Hun flyr sånn hjemme også, klarer ikke å kose seg, sa Geir. Han hadde henvendt seg til Keith og Cheryl.
Jonas sørget for at alle hadde et realt påfyll i vinglassene, og forsikret alle om at kaffen snart var på vei.
- Klarer jeg ikke å kose meg? sa Turid med ett. Hun sto foran Geir med hendene i siden.
- Jo visst, Florence. Jeg tror oppriktig du koser deg. Du er jo Norsk Folkehjelp in person, sa Geir, og blåste røyken rett i lysekrona.

- Ærlig talt, Geir, sa Keith. Han hadde fått nok.
- Ærlig talt hva, Keith, sa Geir tilbake.
- Nå har vi sittet her i et par timer og hørt på deg sitte og bruke deg på Turid, og vet du hva. Hun fortjener det ikke, sa Keith.
Turid ga Keith en advarende hånd opp.
- Keith, ikke…
Geir reiste seg raskt fra stolen og gikk de to skrittende bort til Keith med røyken i hånda.
- Hva har du med dette å gjøre, sa Geir truende.
- Eh. Everything. Jeg har kjent deg for twelwe years, og du blir bare mer og mer cheap mot din kone i full offentlighet.
- Samboer.
- Whatever. Du behandler henne dårlig, and you are destroying the good stemning nå.
- Herregud. Vi har det jo bare koselig.
- You think? Alle vi andre sitter her, listening to hvordan du disser Turid, sa Keith.
Geir slo ut med armene.
Turid satt med bøyd hode og forsøkte å stanse Keith.
- Geir, sett deg ned, sa hun bestemt.
Men Geir satte seg ikke ned. Han gikk enda nærmere Keith, og gjorde tegn til at han skulle reise seg. Dyttet ham i skulderen.
- Kom igjen, hva mer har du mot meg, din feite børsmegler. Jeg vet at jeg ikke tjener like mye som deg og at du ser ned på meg fordi jeg bare selger bruktbiler. Men hva er greia di. Er du egentlig ute etter Turid? Jeg har sett hvordan dere to ser på hverandre, sa Geir.
Keith reiste seg brått.
- Okay, det var nok. Jeg lurer på om du bare skal gå nå, Geir, sa Keith.
- Det er ikke ditt hus, din aksjefjomp.
- Jeg skal gi deg aksjefjomp, sa Keith, og brettet opp ermene.
- Kom igjen, da, pengemann. Skal du skrape meg opp med Mastercardet ditt? sa Geir og yppet tydelig til et slag.
- Bruktbilgjøk. Alt du kan er å lyve og lure, let’s see om du can fight, sa Keith, og begynte å gynge frem og tilbake som en litt komisk variant av Muhammed Ali.
- Hurra, slåsskamp, sa Cheryl ironisk, og lette etter pudderet i vesken sin.

- Nå setter vi oss ned, sa Birgitte. Hun hadde kommet styrtende ut fra kjøkkenet og tatt tak i Geirs skuldre for å geleide ham tilbake til stolen sin.
Han strittet imot som en okse, men føyde seg til slutt.
- Du har rett. Han er ikke verdt det, fnyste Geir, og satte seg ned igjen.
- Takk, sa Turid forsiktig til henne.
Keith ble stående igjen i ringen, og pekte på Geir.
- Det er greit for now. Men man snakker ikke slik om sin woman, sa Keith.
- Keith! Dette har du ikke noe med, sa Turid.
- Jo.
- Nei.
- Se på deg selv, da, Turid. Du er en beautiful kvinne. Du kan få hvem du vil. Hvorfor gidder du egentlig å finne deg i å bli slandered in public?
- Ingen er perfekt, sa Turid.
- Nei, men hallo. Der jeg kommer fra, behandler vi våre women med respekt.
- Han er en tulling, men jeg elsker ham, sa Turid.
- Er jeg en tulling? sa Geir.
- Nehei?
- Jo.
- Nei, vet du hva. Jeg er mye, men ingen tulling, vel?
- Jo, Geir. Du er en tulling. Og ikke særlig høflig. Men du har vært trofast hos meg i tolv år, og du er en god far. Du lager frokost til meg på senga, du masserer føttene mine når jeg er sliten. Du sier alltid så mye fine ting til meg. Eh. I hvert fall når vi har sex. Og du går alltid med meg i klesforretninger og går aldri lei før vi har funnet det jeg vil ha. Dessuten er du ganske kjekk når du står ute i hagen og murer utepeis bare fordi du har overhørt en telefonsamtale med Birgitte der jeg snakker om at jeg kunne tenke meg en slik. Jeg elsker deg.
Geir ble stille.
- Wow, Oscar! sa Keith, og kastet en serviett i bordet og begynte å klappe tydelig og langsomt.
Birgitte fikte til ham så det klasket.
- Au!
- Ja, AU. Dere ville ha slåsskamp, nå fikk du bank. For dette var romantisk, sa Birgitte.
- Jeg masserer da ikke føttene dine, hvisket Geir til Turid.
- Hysj, sa Turid.

- Nå, hva var egentlig nyhetene dere hadde, sa Jonas. Han hadde ikke orket å bry seg om den årlige slåsskampen mellom Keith og Geir, så han hadde blitt værende på kjøkkenet og drukket kaffe og gjort i stand desserten.

Cheryl og Keith reiste seg begge to, og ba de andre sette seg ned.
- Vi er gravide. Vi skal ha nummer tre i slutten av september, sa de begge to.
- Wow! Det må jeg si! Gratulerer, sa Birgitte, og hevet glasset til en skål.
- September, det vil si at nyttårsraketten funket, sa Geir og lo. Han var kommet over forsmedelsen nå, og gikk bort til Keith for å gratulere ham og gi ham en god klem.

I det samme øyeblikket som Geir hadde nevnt nyttårsrakett, sprutet Jonas ut alt innholdet i munnen så rødvinen traff Birgittes hvite skjorte.
- Jonas? Hva i all verden går det av deg, sa Birgitte?
- Æh, jeg ble bare så utrolig overrasket, sa Jonas, og kjente han hadde fått rødvin i bihulene.
Han gjenvant fatningen raskt, og hevet hele flasken til en skål.
- Hurra, dere skal ha barn, sa han.
- Dette er vidunderlige nyheter. Skal vi ikke åpne champagnen vi kjøpte i Frankrike nå, Jonas, sa Birgitte.
Jonas hostet og nikket.
- Jeg synes vi skal open all the champagne dere har, sa Keith, og kysset Cheryl på kinnet.
Alle skrålte og skålte. Keith danset fugledansen. Geir gikk for å hente en sigar i frakken.

Det var bare Turid som la merke til at Cheryl og Jonas vekslet et lynraskt, stille blikk.