onsdag, august 29, 2007

Arbeidshanskene


Jeg husker arbeidshanskene til min far. De lå overalt, og var gode å ha på seg. Særlig hvis de var helt nye.

"Du får ta på deg hansker," sa fattern. Og så bar det ut i skauen, eller ned bak låven til en eller annen innretning jeg måtte stå og holde litt i mens han sveisa.

Noen ganger skjønte jeg ikke helt hva vi gjorde, men jeg forsto at min far hadde behov for en "holder", så da sto jeg der og holdt.

Med hanskene på. De lukta så godt også. Jeg beholdt dem på lenge etter at selve sveisinga var over.

Det lå noen i traktoren alltid. Og noen i den andre traktoren. I den tredje traktoren vi hadde, derimot, den store, fine grønne som var så dyr og svær at den kanskje var den største traktoren i hele grenda, trengte man ikke hansker.

Der satt jeg som i et tempel. Det var stille og rolig selv om motoren brumla som et treskeverk, for førerhytta var polstra, og stereoanlegget hadde nok hatt DVD hvis det hadde vært i dag.

Ptsjjjt. Sa det i døra på den digre, luksuriøse traktoren idet jeg hoppa ut igjen. Ned på låvegolvet, og heisan, der lå det visst noen hansker igjen. På ei tønne med spillolje. Jeg måtte prøve dem.

Klatra opp trappa helt oppunder låvetaket i fjerde etasje og kikka imponert ned i de store kornsiloene. Det var godt å ha hansker på der oppe, så fikk jeg ordentlig tak i rekkverket. Alt støvet fra korntørka gjorde nemlig trappetrinnene så glatte at det var greit å ha noe å holde seg i.

Den dag i dag har jeg fortsatt alltid arbeidshansker i bøtter og spann liggende omkring. Noen i bilen, andre på verkstedet. Noen i gangen.

Det er oppvekst. Barndom. Og trygt.

søndag, august 12, 2007

Kosovo-babe i sin onkels Geländewagen smadrer bilen min


Den vevre jenta brukte antagelig en halv dag på å klatre inn i det digre misfosteret av en terrengbil. Hun så sikkert ingenting bak rattet, annet enn mercedesstjerna og sminkepungen på setet ved siden av. Det gikk som det måtte gå.

Jeg hadde parkert ved Youngstorvet i Oslo nå i sommer, og var borte i en halvtime fra bilen. Da jeg kom tilbake var grillen på bilen min helt svart, skiltet var vekk, og det lå en liten, rød lapp i frontruta.

Et vitne hadde nemlig observert en besynderlig manøver: En liten dame hadde forsøkt å bakkestarte en eldgammel Mercedes Geländewagen i Youngs gate, rett foran passaten min.

Tre ganger hadde forsøket på å komme seg avgårde gått galt, og resultatet var at det monstrøse kjøretøyet deiset tre ganger inn i grillen og støtfangeren på min bil.

Likevel, vedkommende sjåfør stikker bare freidig av fra the crime scene, mens vitnet samvittighetsfullt skriver ned bilnummeret og går bort til min bil for å redde skiltet - som har falt av.

Jeg bruker deretter fem timer på å spore opp sjåføren, via eieren, som visstnok var på ferie i Kosovo, derfor snakker jeg med hans tyske fetter, som nå bor i huset hans på Kløfta. Eieren av bilen er registrert med ni mobiltelefoner, så det er jo bare å begynne å ringe. Til slutt får jeg tak i en jente, som har lånt bilen av onkel.

Hun nekter å treffes for å skrive skademelding, og hun mener bestemt at hun ikke har merket at hun har dundret baklengs inn i bilen min tre ganger.

Jeg forteller henne at jeg kommer til å anmelde dette hvis hun ikke vil treffe meg med en gang, men hun svarer: "Hvor store skader er det da? Det kan da ikke gjøre så mye?"

Dermed ender jeg opp på sentrum politistasjon, klar for å anmelde det hele. Men til slutt tar Kosovo-baben til fornuft, og jeg kjører til Strømmen for å treffe henne og skrive skademelding.

Hun tar for sikkerhets skyld med seg fire fettere (I shit you not), men de sitter alle pent i bilen mens vi blir enige om skadeomfanget.

Jenta som har kjørt på meg, ordner for sikkerhets skyld hår og sminke et par ganger før hun er klar til å skrive skademelding på panseret mitt. "Kan ikke fetteren min heller skrive, dette er jeg ikke så flink til," prøver hun seg, mens hun retter på det korte skjørtet.

"Nå skriver vi, og så blir vi ferdige med dette," sier jeg. Litt småirritert nå.

"Dette er bare eksos," påstår hun, og gnir fingeren mot grillen. "Det vasker du raskt vekk."

"Ja, kanskje du vil vaske det vekk, da, siden det er du som har kjørt på meg?" svarer jeg.

Hun ser på meg og skjønner ikke spørsmålet.

"Er vi ferdige nå, det er kaldt ute," sier hun og vil hjem for å se "Frustrerte fruer".

"Ja, beklager at jeg måtte trekke deg ut i dette været," lyver jeg, og er temmelig glad for at jeg har vitner.

Fetterene ruser den lille Micraen de alle sammen mirakuløst har fått plass i, og så er seansen over.

lørdag, august 04, 2007

Hvis det ikke finnes i arkivet, eksisterer det ikke




Obi-Wan Kenobi leter etter planeten Kamino i registeret ved Jedi-arkivet, men finner den ikke. Konklusjonen fra bibliotekaren er klar. "Da eksisterer den ikke".
Det er utenkelig at systemet kan inneholde feil og mangler.

"If an item is not in our records, it does not exist."
Madame Jocasta Nu,
Jedi Library

Den virkelige verden må vike for registeret og opptegningene.
Slik er den herskende tankengangen til erkebyråkrater, mennesker jeg jevnlig forsøker å få i tale på vegne av den lille mann. Noen ganger stiller jeg spørsmål om det ikke hadde gått an å bruke skjønn.
Men de snakker svært sjelden norsk, bare paragrafsk.

Allerede de gamle romerne sa:
"qued non est in actis, non est in mundo"
("det som ikke finnes i dokumentene, finnes ikke i verden").

En liten padawan (Jedi-lærling) finner likevel svaret på hvorfor Obi-Wan ikke finner spor av planeten i arkivet:

"someone has erased it from the records"

Hvorpå Yoda repliserer:
"How truly wonderful the thoughts of a child..."

Noen ganger er man nemlig ikke avhenglig av å finne nøyaktig det som noen har gjemt vekk, med den hensikt å hindre rettens gang.
Det holder ofte å ta en kikk på omgivelsene. Indisiene.

Jeg har ofte lurt på hvordan politietterforskere klarer å finne et drapsvåpen som er kastet i et øde skogsvann. Det burde jo være tilnærmet umulig å finne igjen en innpakket, nedveid gjenstand? Men de går ikke etter gjenstanden.

Etterforskerne analyserer omstendighetene, kartlegger morderens øvrige mønstre. Til de til slutt tenker som ham.

I stjernearkivet peker Obi-Wan på en uvanlig ansamlig med solsystemer omkring et punkt der det tilsynelatende ikke finnes noe. Bibliotekaren ser ikke selv at det er et hull i arkivet. Hun tror arkivet er perfekt, og derfor slår det henne ikke at det kan ha blitt tuklet med.

Tyngdekraften fra dette punktet trekker likevel systemene til seg, og utgjør et glimrende veiskilt.

"Go to the centre of gravity, and find your planet you will," sier Yoda.

Joda. Right, he is.