fredag, september 21, 2007

Brødrene Karamasov


Jeg kan ingenting om brødrene Karamasov av Dostojevski. Eller husker ingenting om dem, som det er politisk korrekt å si. Bare at vi leste litt om dem på skolen, og at da jeg studerte på universitetet var det livsviktig at man ikke gjorde noen feil her.

Man innrømmer ikke at man ikke kan noe. Man sier bare at det er litt lenge siden man leste akkurat den eller den tungvekteren.

En henvisning til brødrene Karamasov i intellektuell lunsjpreik skulle man le høflig og kort av, som om man forsto den. Selv om man ikke hadde lest om dem.

Nå føler jeg imidlertid at det er på høy tid å finne ut akkurat det jeg MÅ vite om disse hersens brødrene. Så derfor googler jeg dem mens jeg skriver denne bloggposten i en forrykende fart.

For alle sier at Brødrene Karamasov, oh, det er den største og beste roman noensinne skrevet.

Ja, sier jeg og kremter. (Jeg har kjøpt den en gang, sammen med forbrytelse og straff, elller Raskolnikov, som mitt eksemplar heter, og jeg leste den første boka. Men da jeg kom til brødrene Karamasov, sovna jeg. Den var så himla tung og lang).

Så nå har jeg lært litt allerede av danske wikipedia:

Brødrene Karamazov er den sidste og fysisk største roman af Fjodor Mikhajlovitj Dostojevskij.

Hovedpersonerne er de tre brødre Karamazov, der er meget forskellige, men forbundet i en inderlig kærlighed. Derudover er der et væld af livfuldt skildrede mennesker, hvoraf flere folder sig tilstrækkeligt ud til selv at være hovedpersoner.

En episode i romanen, legenden om storinkvisitoren, har vundet selvstændig berømmelse. Her berettes om, hvordan Jesus under den spanske inkvisition kommer tilbage til jorden og møder storinkvisitoren.


Dette høres litt ut som Ole, Dole og Doffen som pinsevenner.

Jeg må ta et lite søk til i Google.

Nå havner jeg plutselig på bokklubben.no - her fortsetter de pene beskrivelsene:

Dostojevskij bruker de fire brødrene og karakterene rundt dem til å belyse og diskutere store spørsmål uten at noen av karakterene mister sin komplekse personlighet. Samtidig er handlingen godt forankret i en sosial virkelighet: et svært fargerikt russisk miljø. Ryggesløse kvinner, hellige menn, onde godseiere og sågar djevelen selv befolker persongalleriet.

Du store. Nå er det blitt fire av dem. Jeg er plutselig littebittegranne forvirra. Er det tre elle fire brødre Karamasov?

Nytt søk.

OK. Det er visst fire. Men den fjerde er en halvbror. Litt som nevøen til Klodrik da. Uten at jeg helt husker hva han heter. Halvbroren er epileptiker til alt overmål. Og visstnok en liten jævel.

Her er det jeg føler jeg trenger å vite for å kunne nikke enda mer troverdig til anekdotemesteren neste gang noen vikler brødrene Karamasov inn i samtalen under et cocktailparty av nogen viktighet:

Den amoralske vellystingen Fjodor Karamasov avler fire sønner med tre ulike kvinner, men tar ikke noe ansvar for dem. De blir heldigvis tatt vare på av andre, og deres svært forskjellig lynne blir også preget av miljøene de vokser opp i. Den eldste, Dmitrij, er pasjonert og krangler med sin far både om penger og etter hvert den samme kvinnen, Gruschenka. Den nest eldste, Ivan, representerer rasjonaliteten, og klarer ikke tro på det gode i verden, slik hans yngre bror, Aljosja, gjør. Han er kristuslignende figur, som ikke vil noen vondt, og velger et liv i kloster. Den yngste halvbroren, Smerdjakov, er en ondsinnet epileptiker født utenfor ekteskap. Da faren blir myrdet, peker bevisene mot Dmitrij, men hvem av brødrene har egentlig skylden? Dostojevskij bruker mordintrigen til å utforske store og evige spørsmål om skyld, ansvar og det ondes problem.

Sånn. Der sparte jeg også deg for atten timer med gjesping og tungtlesning.

onsdag, september 12, 2007

Rabulist

Hva er nå rabulist igjen? Sånn på ordentlig. Slå opp i ordboka, kanskje.

av lat. rabula 'dårlig, skrikende sakfører') person med opprørske, farlige meninger, oppvigler.

Hm. Ikke dårlig. (jeg ble nemlig kalt rabulist her om dagen, og så hadde jeg glemt hva som lå i ordet. men ok. farlig mann. oppvigler.

Jeg kan leve med det.

onsdag, august 29, 2007

Arbeidshanskene


Jeg husker arbeidshanskene til min far. De lå overalt, og var gode å ha på seg. Særlig hvis de var helt nye.

"Du får ta på deg hansker," sa fattern. Og så bar det ut i skauen, eller ned bak låven til en eller annen innretning jeg måtte stå og holde litt i mens han sveisa.

Noen ganger skjønte jeg ikke helt hva vi gjorde, men jeg forsto at min far hadde behov for en "holder", så da sto jeg der og holdt.

Med hanskene på. De lukta så godt også. Jeg beholdt dem på lenge etter at selve sveisinga var over.

Det lå noen i traktoren alltid. Og noen i den andre traktoren. I den tredje traktoren vi hadde, derimot, den store, fine grønne som var så dyr og svær at den kanskje var den største traktoren i hele grenda, trengte man ikke hansker.

Der satt jeg som i et tempel. Det var stille og rolig selv om motoren brumla som et treskeverk, for førerhytta var polstra, og stereoanlegget hadde nok hatt DVD hvis det hadde vært i dag.

Ptsjjjt. Sa det i døra på den digre, luksuriøse traktoren idet jeg hoppa ut igjen. Ned på låvegolvet, og heisan, der lå det visst noen hansker igjen. På ei tønne med spillolje. Jeg måtte prøve dem.

Klatra opp trappa helt oppunder låvetaket i fjerde etasje og kikka imponert ned i de store kornsiloene. Det var godt å ha hansker på der oppe, så fikk jeg ordentlig tak i rekkverket. Alt støvet fra korntørka gjorde nemlig trappetrinnene så glatte at det var greit å ha noe å holde seg i.

Den dag i dag har jeg fortsatt alltid arbeidshansker i bøtter og spann liggende omkring. Noen i bilen, andre på verkstedet. Noen i gangen.

Det er oppvekst. Barndom. Og trygt.

søndag, august 12, 2007

Kosovo-babe i sin onkels Geländewagen smadrer bilen min


Den vevre jenta brukte antagelig en halv dag på å klatre inn i det digre misfosteret av en terrengbil. Hun så sikkert ingenting bak rattet, annet enn mercedesstjerna og sminkepungen på setet ved siden av. Det gikk som det måtte gå.

Jeg hadde parkert ved Youngstorvet i Oslo nå i sommer, og var borte i en halvtime fra bilen. Da jeg kom tilbake var grillen på bilen min helt svart, skiltet var vekk, og det lå en liten, rød lapp i frontruta.

Et vitne hadde nemlig observert en besynderlig manøver: En liten dame hadde forsøkt å bakkestarte en eldgammel Mercedes Geländewagen i Youngs gate, rett foran passaten min.

Tre ganger hadde forsøket på å komme seg avgårde gått galt, og resultatet var at det monstrøse kjøretøyet deiset tre ganger inn i grillen og støtfangeren på min bil.

Likevel, vedkommende sjåfør stikker bare freidig av fra the crime scene, mens vitnet samvittighetsfullt skriver ned bilnummeret og går bort til min bil for å redde skiltet - som har falt av.

Jeg bruker deretter fem timer på å spore opp sjåføren, via eieren, som visstnok var på ferie i Kosovo, derfor snakker jeg med hans tyske fetter, som nå bor i huset hans på Kløfta. Eieren av bilen er registrert med ni mobiltelefoner, så det er jo bare å begynne å ringe. Til slutt får jeg tak i en jente, som har lånt bilen av onkel.

Hun nekter å treffes for å skrive skademelding, og hun mener bestemt at hun ikke har merket at hun har dundret baklengs inn i bilen min tre ganger.

Jeg forteller henne at jeg kommer til å anmelde dette hvis hun ikke vil treffe meg med en gang, men hun svarer: "Hvor store skader er det da? Det kan da ikke gjøre så mye?"

Dermed ender jeg opp på sentrum politistasjon, klar for å anmelde det hele. Men til slutt tar Kosovo-baben til fornuft, og jeg kjører til Strømmen for å treffe henne og skrive skademelding.

Hun tar for sikkerhets skyld med seg fire fettere (I shit you not), men de sitter alle pent i bilen mens vi blir enige om skadeomfanget.

Jenta som har kjørt på meg, ordner for sikkerhets skyld hår og sminke et par ganger før hun er klar til å skrive skademelding på panseret mitt. "Kan ikke fetteren min heller skrive, dette er jeg ikke så flink til," prøver hun seg, mens hun retter på det korte skjørtet.

"Nå skriver vi, og så blir vi ferdige med dette," sier jeg. Litt småirritert nå.

"Dette er bare eksos," påstår hun, og gnir fingeren mot grillen. "Det vasker du raskt vekk."

"Ja, kanskje du vil vaske det vekk, da, siden det er du som har kjørt på meg?" svarer jeg.

Hun ser på meg og skjønner ikke spørsmålet.

"Er vi ferdige nå, det er kaldt ute," sier hun og vil hjem for å se "Frustrerte fruer".

"Ja, beklager at jeg måtte trekke deg ut i dette været," lyver jeg, og er temmelig glad for at jeg har vitner.

Fetterene ruser den lille Micraen de alle sammen mirakuløst har fått plass i, og så er seansen over.

lørdag, august 04, 2007

Hvis det ikke finnes i arkivet, eksisterer det ikke




Obi-Wan Kenobi leter etter planeten Kamino i registeret ved Jedi-arkivet, men finner den ikke. Konklusjonen fra bibliotekaren er klar. "Da eksisterer den ikke".
Det er utenkelig at systemet kan inneholde feil og mangler.

"If an item is not in our records, it does not exist."
Madame Jocasta Nu,
Jedi Library

Den virkelige verden må vike for registeret og opptegningene.
Slik er den herskende tankengangen til erkebyråkrater, mennesker jeg jevnlig forsøker å få i tale på vegne av den lille mann. Noen ganger stiller jeg spørsmål om det ikke hadde gått an å bruke skjønn.
Men de snakker svært sjelden norsk, bare paragrafsk.

Allerede de gamle romerne sa:
"qued non est in actis, non est in mundo"
("det som ikke finnes i dokumentene, finnes ikke i verden").

En liten padawan (Jedi-lærling) finner likevel svaret på hvorfor Obi-Wan ikke finner spor av planeten i arkivet:

"someone has erased it from the records"

Hvorpå Yoda repliserer:
"How truly wonderful the thoughts of a child..."

Noen ganger er man nemlig ikke avhenglig av å finne nøyaktig det som noen har gjemt vekk, med den hensikt å hindre rettens gang.
Det holder ofte å ta en kikk på omgivelsene. Indisiene.

Jeg har ofte lurt på hvordan politietterforskere klarer å finne et drapsvåpen som er kastet i et øde skogsvann. Det burde jo være tilnærmet umulig å finne igjen en innpakket, nedveid gjenstand? Men de går ikke etter gjenstanden.

Etterforskerne analyserer omstendighetene, kartlegger morderens øvrige mønstre. Til de til slutt tenker som ham.

I stjernearkivet peker Obi-Wan på en uvanlig ansamlig med solsystemer omkring et punkt der det tilsynelatende ikke finnes noe. Bibliotekaren ser ikke selv at det er et hull i arkivet. Hun tror arkivet er perfekt, og derfor slår det henne ikke at det kan ha blitt tuklet med.

Tyngdekraften fra dette punktet trekker likevel systemene til seg, og utgjør et glimrende veiskilt.

"Go to the centre of gravity, and find your planet you will," sier Yoda.

Joda. Right, he is.

onsdag, juli 25, 2007

Krigsromaner og sånt


Hvor vanskelig er det egentlig å skrive krigsromaner? Jeg tror vel ikke det skulle vært så himla vanskelig. La meg prøve å rable ned noe på fem minutter:

Det skrek panisk gjennom lufta av metall som vred seg etter at granaten gikk av inne i stridsvognen.

Det hadde allerede begynt å lukte svovel, bensin og jernspon i hukommelsen hans idet løytnant Andersson bykset bak en jordvoll like etter at han heiv granaten. Midt oppi luka hadde han truffet.

Han visste at splintene ville komme.

I det fjerne hørte han dumpe drønn fra kompani Delta. Så kom smellet her også.

"Kameratene ligger ikke på latsiden," gliste han for seg selv idet metallbiter kom propellerende like over hjelmen hans. Jord og småsteiner kom sprutende.
Så stillhet. Død. Han visste allerede at ingen kunne ha overlevd. Som et dyr gled han videre gjennom den tette vegetasjonen. Mot Ridley, som hele tiden hadde sittet klar med maskinpistolen i tilfelle japsene hadde kommet kravlende ut av hermetikkboksen som solsvidde maur.

Men ingen av dem kom. De var stekt levende. Andersson fisket opp en røyk. "Hm?" sa han stille. Ridley nikket. Tok imot tobakkspakka uten å fortrekke en mine.

"Vi tok de jævlene," sa Andersson.
Stillhet.
"Jeg tror det blir regn," mente Ridley.

lørdag, mai 12, 2007

Anything more for your ... friend?

Tidenes flaueste opplevelse hadde jeg på Exxon Tiger Mart i Santa Ana, Los Angeles.

Jeg var underveis til Venice Beach for å knipse bilder i solnedgangen, og skulle bare svinge innom bensinstasjonen for å putte en tiger på tanken.

På vei til kassa stoppa jeg forbløffet foran en av sjokoladehyllene. Der lå det tyggegummi, godteri, sjokolade .... og potensmiddel i alle regnbuens farger.

Straks kom jeg til å tenke på et vennepar av meg som i noen år hadde forsøkt å få barn, uten hell, og nå skulle de undersøke mulighetene for kunstig befruktning.

Det var dette jeg begynte å tenke på her jeg sto foran denne bugnende hyllen med ulike hjelpemidler. Hvorfor ikke være en god venn, og hjelpe mine venner med produksjonsfremstøtene?

"Jeg tar med en real kruttgave tilbake fra California," tenkte jeg, og rasket med meg to små esker det sto "Top Gun" på. "Garantert effekt i fire timer".

Men vel fremme ved kassa begynte produktene å brenne i hånda på meg. For der sto det en mørk, søt jente og kikket nysgjerrig på det jeg skulle kjøpe.

"So, big night tonite, huh?" sa hun ertende.

"Nei, nei, jeg skal .. ehh.. det skal være en gave til... altså.. *kremt* ... det er til en VENN," sa jeg, uten å høres særlig tillitsvekkende ut.

"Sure!" sa hun, og blunket og smilte veldig bredt.

Jeg har aldri kommet meg så raskt ut av en bensinstasjon noen gang, og selv om jeg var solbrent av kalifornisk sommersol, må jeg ha sett ut som en rødhud på flukt fra blåjakkene.

Jeg kjørte til Venice og tenkte ikke så mye mer over opplevelsen. Santa Monica, Hollywood, Rodeo Drive og downtown LA sto på kjørelista, og jeg tømte nesten tanken på leiebilen.

Dagen etter var jeg atter på veien, denne gangen skulle jeg kjøre helt til Bakersfield i innlandet, så hva er mer naturlig enn å bunkre drivstoff først?

Jeg svingte av highwayen og peilet meg inn på første og beste gas station.

Inne foran disken gikk det for sent opp for meg hvor jeg hadde havnet. Jeg sto på samme bensinstasjon som i går, og der sto jammen meg den samme jenta og.

"Hi there," ropte hun og vinket til meg. "Åh nei," tenkte jeg, og sank gjennom gulvet.

Hun vinket ikke bare til meg, men også til venninna si som drev og ryddet på plass blader og annet rask inne i butikken.

Jentene kniste og lo. Jeg slang noen dollar på disken og håpte transaksjonen snart var i boks så jeg kunne komme meg vekk fra både Exxon, California og jordens overflate.

"So, do you want anything more for your... friend?" sa hun langsomt.

"Neida, du skjønner ... eh.. det er sånn at vennen min ikke... æh... altså..."

"I see. Of course, sweetheart. Have a .... nice day," sa hun med tungt blikk.

Jeg følte ungjentelatteren hang fast i nakken min som et klistremerke da jeg gikk derfra.

Men tanken var heldigvis full.