onsdag, april 19, 2006

I samlet flokk

null Flokkdyr, er vi. Og dilter etter hverandre. Vi tør ikke annet.

Kveldssola lyser gyllent mot granbar og lyng mens jeg snegler meg i andre gir oppover hytteveien. Snart er det bare usnobbete pulverkaffe, gamle Sølvpilen-blader og peisknitring som gjelder. Det knaser lystig i småstein under hjulene.
Rundt en sving på den smale grusveien sperres med ett framkommeligheten av en brekende saueflokk. De er på sommerbeite, og bryr seg ikke om at vei er vei.
Bjellesauen tar til slutt ansvar, og i et lettere anfall av panikk, henger de andre ulldottene på. De tør jo ikke annet. Det er bare det at bjellemor har valgt den desidert vanskeligste traseen vekk fra faremomentet. Opp den bratteste lia bærer det, i bæ-slalåm gjennom kjerr og kratt. De andre følger på som i en skiheis, kaver med glipptak på berget, og til slutt har de alle forduftet. Sammen.
Var det så nødvendig, da? De kunne jo bare ha diltet litt ut mot myra til venstre, og hver for seg funnet et trygt sted å filosofere over livet mens jeg trillet forbi.

Trendnisser?
En time senere har jeg lagt litt tørr bjørkeved på peisen og tent opp, bare for kosens skyld. Månestråle, Sølvpilen og Falk forsøker å forhindre at Siouxene går til krig. Valdresradioen spiller køntri, og suset fra gasslampa hvisker minner fra barndommens hyttesomre.
Jeg skjenker sauene en vennlig tanke. Da slår det meg at vi sannelig ikke er veldig annerledes, vi på to føtter. Flokkdyr, er vi. Og dilter etter hverandre. Vi tør ikke annet. Ofte blir jeg så bedrevitende indignert når jeg ser hvordan Ola nordmann ukritisk hiver seg på den ene trenden etter den andre, og lar seg lure til å bedrive øyeblikkets «riktige» aktivitet. Plutselig skal alle ha de samme samleplatene av gamle artister, gå i hvite piratbukser med snøring nederst, reise til Thailand for å gå i flokk med svensker og andre solsvidde backpackere, gafle i seg sushi og bestille månedens «riktige» drink på bar. Alle skal spise tapas. Alle skal vi elske rørleggeren Idol-Kurt.
Vi er så konforme og forutsigbare at det å være PR-ansvarlig i et plateselskap her til lands, må være verdens enkleste jobb.

Brems litt
Men hva gjør nå jeg? Er det kanskje meg selv jeg sitter her og øser blåsyre utover? Er det ikke veldig «riktig» å gremme seg over både trender og hodeløst medløperi? Er jeg ikke påtatt intellektuell og skråsikker på at jeg er den eneste i universet som er begunstiget med evnen til å tenke selv?
Er det nå så galt at mennesker finner noe å gjøre sammen som alle liker? Kan ikke kommersiell musikk være god underholdning? Er det jeg som er ullhuet, her jeg politisk korrekt kaster stein på de mønstrene som mennesker tross alt finner både trygghet og ro i? Er det sushi som er in, ja vel. Det kan vel smake godt likevel? Og her jeg sitter på hytta for å «unnslippe hverdagens mas,» bedriver jeg ikke selv nordmenns fritidssyssel nummer én?

Meningsdannelse
Vi skvetter vel alle opp og durer av gårde etter sauen med bjella fra tid til annen når det gjelder hva vi mener i samfunnsaktuelle saker også.
– Bææ, sier vi ofte, når det over middagsbordet blir snakk om politikere eller internasjonale konflikter. Så mener vi mye, nikker tvungent til hverandre og mener litt til. Men grubler vi egentlig så mye over hvordan disse meningene fant veien fram til taleorganene? Og hvordan kom nå egentlig informasjonen inn i smalahovet vårt?
Å dytte tekst på plass i spaltene kalles på fagspråket for ombrekking. Av og til føles det mer som om avisene bedriver «ombreking». Andre ganger er det heller leserne som ikke tar seg tid til å fordøye, veie og vurdere den informasjonen de blir servert. Noen aviser og tv-programmer burde kanskje skiftet navn til «Dette mener du i dag». Man tillater media å bli meningsdiktator hvis man ikke gjør som Trond Viggo, og «tenker sjæl». I motsatt fall sendes man bevisstløst travende av gårde opp skråningen etter bjellesauen.

2 kommentarer:

Grubleline sa...

Det er ikke greit!

Anlemoad sa...

Ulv i fåreklær er det overalt..