mandag, mars 06, 2006

En bekjennelse

AGGRESSIV PARKLEDELSE: Er dette en trussel?
Jeg liker å være negativ. Kritiserende. Krigersk. Maltrakterende. Men bare som en øvelse. Ikke av natur.
Av natur er jeg veldig godhjertet og romslig.

Men dersom du inviterer meg på kafé, så orker jeg ikke å sitte og lovprise musikk, filmer, fotballag, moter, biler, kjendiser og annet surr i timesvis, uten refleksjoner. Jeg lover deg at jeg ikke kommer til å bringe videre énkildejournalistikk fra Hollywood (det er egentlig løgn, jeg elsker Hollywood) og at du aldri vil høre meg gyte Dagbladet-påstander à la "har du forresten hørt at nå kan legene helbrede kreft ved hjelp av LEGO?"

Det er ikke meg. Ikke i nærheten av et nøtteskall. Faktisk ikke i nærheten av et nøtteskall på mange riksgrensers avstand.

Sjansene er selvsagt store for at dersom du havner på et utested eller en kafé der jeg befinner meg, kun vil støte på en totalt useriøs, gøyal, støyende og fleipende versjon av undertegnede. Men du kan være heldig.

Jeg er interessert i fenomener. Gjentagelser. Mønstre. De lange linjene. Hvorfor en kunstart dør ut og en ny overtar. Hvorfor en sivilisasjon faller. Hvorfor Ola Nordmann ikke snakker med artsfrender på bussen. Som om det skulle være noe hinder at man ikke kjenner hverandre fra før.

Kritikk og negative betraktninger er ikke negativt i seg selv. Det er en egenskap. Hevder jeg. Egnet til å belyse en situasjon eller et hendelsesforløp, for å kunne studere det nærmere, eller diskutere det.

På samme måte som en sterk lyspære vil hjelpe øyet og hjernen til å avdekke flere detaljer i et rom, enn det en enslig avrevet fyrstikk vil, kan en kritisk holdning være både avslørende og oppklarende. Et kritisk blikk er nettopp - avdekkende.

Det er jo mer romantisk med lyset fra en fyrstikk. Men det er flakkende, avledende og dessverre ikke en type lyssetting som vil fortelle sannheten om rommet. Men alt til sin tid. Så jada. Og så videre. Bla bla. Men tilbake til poenget.

Nemlig: Ja, jeg bekjenner at jeg liker å være negativ til det ytterst vriene og vrange, om nødvendig. Men ikke fordi jeg er så sur.
Jeg er tvert imot veldig blid.
Men som analytiker og observatør har jeg sjelden funnet ut så mye ved å smile og være entusiastisk på vegne av det første jeg ser. Jeg drives hele tiden av vissheten om at det må være mer man kan finne ut.

Og DA blir jeg entusiastisk. Euforisk, til og med. Når jeg lykkes i utgravningene.

Ingen kommentarer: