fredag, mars 17, 2006

Bare gutter, selvsagt

Da jeg var student, jobba jeg som lampereparatør (!) på Wira belysning på Majorstua.
Der skjedde alt på gamlemåten. Jeg ble ansatt på direkten etter at sjefen, en eldre, godslig kar med polert isse og pondusmage med vestkant-tillegg, hadde spurt meg om jeg kunne skru elektriske ting og sånt?
Jada, det kunne jeg.
"Fint, da kan du begynne i dag?" Jeg kunne det også, jeg, og så ble jeg satt til å brette pappesker i en time, før jeg fikk beskjed om å komme igjen dagen etter. Og så var jeg i gang på verkstedet.
Lønna fikk vi hver måned i små, brune poser, alltid cash, og talt opp til minste kronestykke.

Det var kona til sjefen som sto for økonomien, og hun skrev lønnsslipper med kulepenn og gammeldags løkkeskrift. Hun var forøvrig ikke alltid like blid på gubben sin.

Det skjønner jeg godt, egentlig. Han ansatte nemlig bare langbeinte, smekre berter til å jobbe for seg i lampebutikken. Og fru Lampebutikk gikk rundt med gnistrende vaktsomme øyne hver gang ektemannen var i nærheten av å klapse litt på den stramme baken til frøken Lampett eller Halogensnuppelure.

Jeg satt der i kjelleren og reparerte alt av elektrisk utstyr. Det ble mye superlim og Petter Smart-løsninger i begynnelsen. Men jeg ble flink etter hvert. Innbiller jeg meg.

En ettermiddag kom imidlertid en halogensnuppe ned til meg med en lampe som Wenche Foss skulle ha reparert. Vi kom i snakk om felles kjente, siden hun var fra tettstedet Ørsta, og jeg kjente noen fra Volda. Det er tross alt bare en halvtimes grisekjøring mellom de to metropolene.

Hun gav inntrykk av at hun kjente hver eneste jevnaldrende i hele Volda, så jeg spurte om hun kjente Unni N., en bekjent av meg.

"Ånei, e tjenne berre gutta, e," svarte hun lynraskt.
Wira er nedlagt nå.

1 kommentar:

Aasa sa...

Jeg vil bare påpeke noe: Det er bare 10 minutter å kjøre mellom Ørsta og Volda ;)