tirsdag, mars 21, 2006

Kettleby-markedet

En bitte, bitte, bitteliten by i Canada heter noe så sjarmerende som kjeleby. Eller Kettleby, da.

Her arrangerer de hvert år i september noe de kaller Kettleby Fair. "The greatest little fair in Ontario." Ikke:
"Best, men minst i verden", liksom - men minst i ...Ontario.

Da er det ganske lite.

Jeg sjekka ut hva som faktisk skjer under Kettleby Fair. En lørdag i september. De har blant annet 27 håndverkere som stiller ut verkene sine.
Det koster seks dollar for alle over 12 år hvis man vil komme inn. Og det vil man nok, hvis man først har reist helt til Kettleby in the middle of absoluteley nowhere.

Men altså - dette skjer:

Klokken ti ønsker Don Fenn velkommen. Han er Master of Ceremonies.
En halvtime senere (skal Don ønske velkommen i 30 minutter?!) spiller den lokale gruppa "D.A.M. Straight" frem til 11.30, da blir det "taped music" - eller musikk på kassett.

Så er det parade. Borgermesteren sier hei fra en plattform. Og så spiller Geoffrey og kompisane resten av ettermiddagen, kun avbrutt av en taekwondo-oppvisning.

Klokken halv fire er det utdeling av prisen for beste flapjack-kake - og så er det jammen meg slutt. Don Fenn skal bruke en halvtime til å si takk for i år, før alle begynner å rigge ned igjen.

Men jeg tror egentlig de må ha det skikkelig koselig der borte, denne septemberlørdagen. Jeg misunner dem faktisk akkurat det.

lørdag, mars 18, 2006

Mulighet til å øve inn flere feil

Vest-Agder Sosialistisk Ungdom har følgende annonsering på sine nettsider:

Medlemsmøte
klokken 18:00 i SU-kjelleren Eivind Werring kommer og snakker om storhetstida til AKP-(ml) på 60-70-tallet, og hvilke feil vi kan lære av den norske venstresidens historie!


Aha! Nå skjønner jeg mer av hvordan SV-politikk blir til.

fredag, mars 17, 2006

Bare gutter, selvsagt

Da jeg var student, jobba jeg som lampereparatør (!) på Wira belysning på Majorstua.
Der skjedde alt på gamlemåten. Jeg ble ansatt på direkten etter at sjefen, en eldre, godslig kar med polert isse og pondusmage med vestkant-tillegg, hadde spurt meg om jeg kunne skru elektriske ting og sånt?
Jada, det kunne jeg.
"Fint, da kan du begynne i dag?" Jeg kunne det også, jeg, og så ble jeg satt til å brette pappesker i en time, før jeg fikk beskjed om å komme igjen dagen etter. Og så var jeg i gang på verkstedet.
Lønna fikk vi hver måned i små, brune poser, alltid cash, og talt opp til minste kronestykke.

Det var kona til sjefen som sto for økonomien, og hun skrev lønnsslipper med kulepenn og gammeldags løkkeskrift. Hun var forøvrig ikke alltid like blid på gubben sin.

Det skjønner jeg godt, egentlig. Han ansatte nemlig bare langbeinte, smekre berter til å jobbe for seg i lampebutikken. Og fru Lampebutikk gikk rundt med gnistrende vaktsomme øyne hver gang ektemannen var i nærheten av å klapse litt på den stramme baken til frøken Lampett eller Halogensnuppelure.

Jeg satt der i kjelleren og reparerte alt av elektrisk utstyr. Det ble mye superlim og Petter Smart-løsninger i begynnelsen. Men jeg ble flink etter hvert. Innbiller jeg meg.

En ettermiddag kom imidlertid en halogensnuppe ned til meg med en lampe som Wenche Foss skulle ha reparert. Vi kom i snakk om felles kjente, siden hun var fra tettstedet Ørsta, og jeg kjente noen fra Volda. Det er tross alt bare en halvtimes grisekjøring mellom de to metropolene.

Hun gav inntrykk av at hun kjente hver eneste jevnaldrende i hele Volda, så jeg spurte om hun kjente Unni N., en bekjent av meg.

"Ånei, e tjenne berre gutta, e," svarte hun lynraskt.
Wira er nedlagt nå.

lørdag, mars 11, 2006

Kan de ikke ringe broren?

Dagbladet (yndet hoggestabbe red. anm.) er stadig ute med blekkpatronene.

Siamesisk tvilling truer eldre og syke er siste hogg på stammen. Men det er mye som skurrer i denne saken. For hør bare her:

En vanekriminell siamesisk tvilling har enda en gang stukket av fra institusjonen han bor på. Nå truer han igjen gamle og svake i Oslo. Politiet fortviler.

Nåvel. Det er vel ikke bare bare å stikke av med en bror hengende fast i kroppen? Dessuten er det bare den ene av dem som blir omtalt som kriminell. Dagbladet-fotograf Tor Bergsaker skriver videre i saken:

"Under dekke av å være teppeselger eller hjemmehjelp lurer han seg inn til gamle og forsvarsløse, som han så rundstjeler (...) Politiet tror han kan ha forsøkt å stjele fra enda flere personer på Trosterud tirsdag, og ber alle som har blitt oppsøkt av mannen om å melde seg.Han er 1,71 meter høy, mørkt krøllete hår og bart."

Jeg må jo si dette er et interessant signalement. Hvor mange siamesiske tvillinger er nå egentlig på rømmen? Kan de ikke bare ringe den antagelig noe kuede, men tydeligvis ikke mistenkte, broren?

fredag, mars 10, 2006

Dagen da bhargene kom

- Flodhester! Det er flodhester! ropte Emilie henrykt og gled ned fra pappas fang.
Den knapt fem år gamle jenta tok gulvet i kupéen med et jamsis nedslag. Sekunder senere hang hun som en strikk i det åpne togvinduet. Det korngule håret blafret livlig, og Emilie myste mot dragsuget.

Pappa Henrik beundret den lille skapningen sin, og puffet ut et lydløst hehe gjennom neseborene.
- Emiliemor, det er kuer. Vi har ikke flodhester i Norge.
Pappa smilte til henne. Hun skrattet tilbake, øynene hennes glimtet av sol, henrykkelse og et ”jo da, pappa!”
- Kyr, rettet mamma Line pedantisk, der hun satt med neser og hornbriller langt ned i et månedsgammelt Elle hun hadde funnet klemt ned mellom setet og den skjoldete, brune folieveggen i togkupéen.
- Dessuten, Henrik, i dyreparken, der har de vel flodhester? Finnes jo flodhester i Norge da, vet du. Skal du oppdra barn, kan du jo ikke sitte der og lyve?

Henrik hadde for mange år siden innsett at det var langt enklere å nikke stille, enn å begynne en håpløs diskusjon. Som han aldri ville vinne, uansett. I det minste var han innstilt på å bli værende trygt bak sandsekkene nede i skyttergraven. Oppe på slagmarken ble man bare meid ned av mitraljøsestillingen.
- Selvfølgelig, så dumt av meg, smilte han. Line smilte tilbake. Anstrengt høflig.

Mer rakk de ikke å snakke om denne juliformiddagen da ferien skulle ha startet. Det gnistskarpe lysglimtet som ble rapportert over hele Europa, mandag 3. juli klokken 09:34 GMT, fylte med ett hele kupéen der familien til Henrik satt.
Så fulgte en øredøvende stillhet.

- Det er bhargene, sa Line rolig.
- Bhargene? Henrik var et spørsmålstegn.
- Ja. De er her. Det er slutt nå.

Sekunder etter var kupéen fylt av villbringebær.

mandag, mars 06, 2006

En bekjennelse

AGGRESSIV PARKLEDELSE: Er dette en trussel?
Jeg liker å være negativ. Kritiserende. Krigersk. Maltrakterende. Men bare som en øvelse. Ikke av natur.
Av natur er jeg veldig godhjertet og romslig.

Men dersom du inviterer meg på kafé, så orker jeg ikke å sitte og lovprise musikk, filmer, fotballag, moter, biler, kjendiser og annet surr i timesvis, uten refleksjoner. Jeg lover deg at jeg ikke kommer til å bringe videre énkildejournalistikk fra Hollywood (det er egentlig løgn, jeg elsker Hollywood) og at du aldri vil høre meg gyte Dagbladet-påstander à la "har du forresten hørt at nå kan legene helbrede kreft ved hjelp av LEGO?"

Det er ikke meg. Ikke i nærheten av et nøtteskall. Faktisk ikke i nærheten av et nøtteskall på mange riksgrensers avstand.

Sjansene er selvsagt store for at dersom du havner på et utested eller en kafé der jeg befinner meg, kun vil støte på en totalt useriøs, gøyal, støyende og fleipende versjon av undertegnede. Men du kan være heldig.

Jeg er interessert i fenomener. Gjentagelser. Mønstre. De lange linjene. Hvorfor en kunstart dør ut og en ny overtar. Hvorfor en sivilisasjon faller. Hvorfor Ola Nordmann ikke snakker med artsfrender på bussen. Som om det skulle være noe hinder at man ikke kjenner hverandre fra før.

Kritikk og negative betraktninger er ikke negativt i seg selv. Det er en egenskap. Hevder jeg. Egnet til å belyse en situasjon eller et hendelsesforløp, for å kunne studere det nærmere, eller diskutere det.

På samme måte som en sterk lyspære vil hjelpe øyet og hjernen til å avdekke flere detaljer i et rom, enn det en enslig avrevet fyrstikk vil, kan en kritisk holdning være både avslørende og oppklarende. Et kritisk blikk er nettopp - avdekkende.

Det er jo mer romantisk med lyset fra en fyrstikk. Men det er flakkende, avledende og dessverre ikke en type lyssetting som vil fortelle sannheten om rommet. Men alt til sin tid. Så jada. Og så videre. Bla bla. Men tilbake til poenget.

Nemlig: Ja, jeg bekjenner at jeg liker å være negativ til det ytterst vriene og vrange, om nødvendig. Men ikke fordi jeg er så sur.
Jeg er tvert imot veldig blid.
Men som analytiker og observatør har jeg sjelden funnet ut så mye ved å smile og være entusiastisk på vegne av det første jeg ser. Jeg drives hele tiden av vissheten om at det må være mer man kan finne ut.

Og DA blir jeg entusiastisk. Euforisk, til og med. Når jeg lykkes i utgravningene.