søndag, februar 26, 2006

Nevronenes irrganger

I kjølvannet av noen ganske hyggelige nyheter og dertil tilhørende pusteøvelser av behagelig karakter, ser jeg nå tilbake på et par uker som stort sett har inneholdt venting, snøvær, et par fine telefonsamtaler og noen loddrette timer på carvingski.

Jeg skulle ønske at jeg hadde nerve nok til å skrive langt dristigere om de fire siste årene av mitt liv enn jeg har gjort, og mot til å publisere det. Samtidig er det noe beklemmende og nesten uvedkomment over det å dumpe tilfeldig borti et annet menneskes nitide beskrivelser av eget privatliv på nett.

Slik man jo kan risikere, når man svupper rundt på internett uten veldig klare meninger om hva man egentlig leter etter. Med ett sitter jeg og leser om Roald fra Hønefoss som har lagt ut nøyaktige beskrivelser av stereoanlegget sitt, med typebetegnelsen på alle de viktige og riktige komponentene. Eller Line fra Stjørdal, som forteller om problemene hun og typen har i senga, og hvordan det har ledet henne til å eksperimentere. For å si det forsiktig.

Andre ganger snubler jeg over trivielle hjemmesider der Prince Mild-røykende alenemødre fra Fredrikstad med tupert sveis iblandet blonde striper legger ut ALLE tilgjengelige bilder av puddelen sin, ungene sine OG festbilder som annenhver gang bærer tittelen: "KLAR FOR BYEN". (Men er byen klar for henne?)

Derfor er det vel forsåvidt med en ganske stor lettelse jeg kan konkludere med at det aldri vil bli snakk om en sosialpornografisk vrengning av min egen sfære. Jeg ser heller på livet mitt som råvarer til et godt stykke skjønnlitteratur, der ingen noensinne vil få vite helt hva som er sannhet, hva som er løgn og hva som er forbannet dikt.

mandag, februar 20, 2006

Manifestasjonen

Jeg så en dame på bensinstasjonen.
Hun kan umulig ha vært bare et menneske,
men en krysning mellom menneske og noe høyere.

Hun kom gående ut mot døren.
Jeg var på vei inn.
hun GLED på vei ut.
Jeg planla å tilfeldig møte blikket hennes, nonchalant,
og holdt meg så cool jeg kunne idet hun sveipet mitt,
passerte meg, og forsvant til venstre ut i universet.

Så gikk hun mot bilen sin, kikket seg litt rundt, låste opp og kjørte avgårde.
Jeg vet alt dette fordi jeg sto bøyd over isdisken og latet som jeg skulle kjøpe is.

Men jeg spionerte på henne.
Jeg skulle ikke ta kontakt.
Tenkte ikke på det.
Jeg ville bare nyte synet.

Etterpå sto jeg med huet inn i kjøleskapet for å finne en iskald cola.
Det var da jeg halvhøyt sa for meg selv: "Oh my G*d!"
"Mhm!" sa plutselig en fyr ved siden av meg.

Vi skjønte begge.
Og smilte litt lurt til hverandre.
Så gikk vi begge til disken for å betale bensinen vår - men uten is og cola.

Vi ville jo ikke kjøles NED.

tirsdag, februar 14, 2006

Kun ett tonefall på nett?

Litt tyt om manglene ved det grafiske uttrykk på nett - og mest om uran i iran.

Jeg tror vi har et tydelig problem i norske nettaviser. Det er at vi "leser opp nyhetene" med et monotont tonefall for alle som henter ned en forside på skjermen.
Vi har en variant av fonten å boltre oss med når overskrifter på forsidene skal skrives og presenteres, og kun ett uttrykk som må passe inn i en standardmodul som flyttes nedover på siden etterhvert som dagen skrider fram.
Det kommer skliende OL, kuriosa og hard news side om side, med samme typografering og samme bildeskalering.
Eksempler fra Dagbladet.no i dag:

Ok, hva er så forskjellen på disse fem sakene? To av dem (egentlig tre) er utenriksoverskrifter, mens en er sosialpornografi fra kjendisverdenen - og så har vi den typiske sex-saken, som skal sikre at hvis du ikke interesserer deg for noe annet, så klikker du i det minste på den.

Det store problemet er at alle sakene presenteres med lik forsidehenvisning, hulter til bulter etter hverandre, uavhengig av sakstype. Slikt er vi faktisk ikke helt vant til fra avisverdenen.

Men på nettavisenes forsider brukes kun ett tonefall hele veien, og da blir det tilnærmet burlesk å lese den sistnevnte overskriften "- Har begynt å anrike uran" - midt i håndjern, OL-nyheter og storstreik.

Emosjonelt er denne overskriften (siden den gir en følelse av noe umiddelbart) på linje med "Bjørndalen leder sprinten" eller "Møt Petter Stordalen på nett NÅ".

Det høres ut som en triviell hendelsesnyhet at Iran akkurat i dag har begynt å gjøre ettellerannet med uran - som om dette skjer ganske ofte:
"Anriker uran i Røros denne ettermiddagen" eller under et portrettintervju:
"Halvorsen smiler, anriker litt uran på kjøkkenbenken og retter blikket ut gjennom vinduet. Hun forteller videre om barndommen sin."

'Anrike' er liksom ikke et veldig vanlig norsk ord, så gitt det universelle "tonefallet" vi er vant til - må det være noe veldig dagligdags de har startet med -og gjør - akkurat nå.

Det blir ufrivillig komisk med slike overskrifter, som egentlig krever ganske mye av leseren, man bør vite at Iran står på beddingen til å snekre atombombe, man bør vite at uran er en av bestanddelene i en slik innretning, og man bør også helst kjenne til at det å anrike uran er et innledende, men direkte ledd i prosessen for å fremstille atombomber.

Det er ikke en overskrift, dette. Det er et sitat, en antydning som blir for teknisk.
Det er en viktig opplysning som egentlig burde stå som en forklaring i ingressen - som en støtte for selve overskriften. Slik ville det ha stått i en papiravis dersom alle på desk hadde vært våkne og klare i toppen:


Iran skal ha begynt produksjonsprosessen:
I gang med atombomben

Irans president Mahmoud Ahmadinejad gjør
som han vil. I dag kommer meldingene om at
Iran igjen har gjenopprettet prosessen for å
anrike uran.


Antagelig er det det kunstige kravet til at alle overskrifter må vris på slik at henvisningen på forsiden ikke har samme ordlyd som i selve saken som har ført til slike kryptiske setninger som "- har begynt å anrike uran".

(bildet av Irans president og overskriften "Med ryggen mot verden" er en langt mer ærlig sak, selv om den ikke forteller alt. Alle skjønner hva det vil si å vende noen ryggen, og så vil saken svare på hvorfor denne figuren gjør det, dersom man heller ikke vet hvem han er bare ved å se bildet av ham.)

Det ville aldri ha stått "- Har startet anaerobe kontraksjoner" ved siden av et bilde av Hilde Gjermundshaug Pedersen.
"Hilde varmer opp nå" ville Sporten ha skrevet. Og leseren ville ha følt seg anriket.




Post scriptum

Enda verre blir det når det politisk korrekte nettstedet document.no tyter en nyhetssak om dette:

"IRAN ANRIKER URAN

Iran har begynt konverteringen av yellowcake til hexafluourid-gass, det første steg mot å fremstille anriket uran. Det kan bare bety at Iran ikke bakker ut, men går til full konfrontasjon med verdenssamfunnet."

Alle skjønner jo at når noen begynner å konvertere den gule kaka, er det ikke lenge før dritten treffer vifta.

tirsdag, februar 07, 2006

Legg ned nettredaksjonen!

Jeg vil ta til orde for å legge ned Norges nettredaksjoner. La oss derimot starte noen nye.

  • Nettets egenart tillater dybdejournalistikk. Nei, ikke bare det, det favoriserer denne typen journalistikk.
    Nettpublisering på profesjonelt nivå kan bety et enormt kunnskapsløft for lesermassen.
    Avismakeriets nyhetsjournalistikk kan aldri bli særlig dybdepreget - kun en essens av langvarig journalistisk arbeid er det mulig å gjengi på papir.
  • Man bør legge ned nettredaksjonene som er drevet på mindreverdighetskomplekser og sparebluss i dette landet, for avisene er ikke tjent med at de utgir et b-produkt. Begge produkter må være førstesortert, kvistfritt trevirke hvis målet er å beholde leserne.

I lang tid er det hevdet fra styringshold i norske avishus at de "lengste og beste lesestykkene" kun skal publiseres i det trykte mediet, nemlig papiravisen. Den egentlige avisen. Ikke på tullenettet. Der skal det bare være videosnutter av direkte idiotisk og våsete karakter, morsomme vitser og ringetoner og alt annet vi nordmenn ellers forbinder med FJAS.
Nettet skal være forbeholdt det "kjappe, korte og overfladiske".

Jeg kunne altså ikke vært mer uenig.

Hva er i så fall vitsen med å bruke enorme summer på en nettavis, dersom man ikke ønsker å gi leserne sine mer enn kjapt, trygt og billig, kiwi-kiwi? Hvorfor skal man sløse vekk journalistiske ressurser på nettredaksjoner som kun sitter og kopierer det alle andre gjør? Lag heller en ny startsiden.no, sier jeg da.
Eller, forresten, den finnes jo allerede. Og er veldig bra.

Legg NED nettredaksjonen din, hvis du ikke har ambisjoner om å gi leserne dine dybde, innsikt, geleiding videre til ny kunnskap, valgmuligheter, aha-opplevelser, voksenopplæring - eller ren kjeft. For det trengs jo også av og til.

Hør nå virkelig her. La oss ta for oss kapasiteten til en tabloid avisside.
Hvor LANGT går det egentlig an å skrive i hovedsaken/A-saken på et slikt papirark, og fortsatt opprettholde kravet til iøyenfallende overskrift og bilde, billedtekst, fengende sitat og pen luft? Og B-sak, C-sak, faktaboks og notiser, må vite.
Veldig, veldig veldig kort må du skrive. Det vet jeg, for jeg har skrevet for tabloider i fjorten år. Et par-tre tusen tegn. Maksimum. Det holder til varedeklarasjonen på Prim eller Nugatti, pluss et par trønderskrøner. Bare den obligatoriske setningen "skriver Snillposten i et oppslag mandag" tar så mye plass at det er fristende å kutte kildehenvisningen.

"Men en kronikk," sier du kanskje, "...er jo veldig omfattende, selv på trykk - og en politisk analyse..." Joda. Det er kanskje langt å lese for vår generasjon, men det er egentlig bare såvidt skribenten får begynt på tankerekkene sine, før han må gi seg. Det er litt som å stoppe en meter før hoppkanten og si: "ja, dere skjønner sikkert tegninga". Og tilbake sitter jo til og med jeg, en halvstudert røver, og tørster etter mer begrunnelse, mer bakgrunn, flere vinkler og andre røster som hever seg i samme landskap. Men avissiden er taus i sitt skrik tilbake til meg. Jeg får heller bare bla meg frem til tegneseriene.

Denne bloggposten blir ikke ferdig før jeg føler meg ferdig. Kanskje går jeg gjennom teksten senere og modifiserer og strukturerer litt. Men det som er så greit med nettet, er at jeg kan systematisere stoff, bakgrunn og lenker i det uendelige. Det sitter ingen deskjournalist og ber meg kutte fire linjer i saken. Det er plass til saken, SAMT den kuriøse, lille historien som foregikk på sidelinjen mens jeg intervjuet Stoltenberg.

Det hele er et spørsmål om riktig layout, oversiktlige linksamlinger og kanskje ett og annet "Martin Engebretsen-tankekart" som kan hjelpe leserne til å plassere saken de leser om i riktig element. For teknologien er rasende enkel i sin html/database-baserte (!) verden. Problemet er jo bare at så få tar den i bruk riktig.

La oss si at jeg leser om noe så ufarlig som golf. Og der ser jeg en liten nyhetssak om Bjørnstad som ordnet fem birdies i siste runde. Hm. Hva er birdies? Hvorfor lenker ikke Dagbladet til en egen sak om slike uttrykk? Hvorfor får jeg ikke automatisk en hel mengde valgmuligheter til å studere enten Bjørnstads karriere, golf generelt, bare uttrykkene eller lese en morsom petit om livet på greenen. Av en eller annen festlig skråblikker. Latskap, mener nå jeg.
Late nettjournalister. Visjonsløse nettjournalister.

Og dette handlet bare om golf, en sport jeg selv ikke verken behersker særlig godt eller kan skrekkelig mye om. Men hadde ovennevnte rigg vært på plass, kunne jeg kanskje ha lest meg opp på golf på en time eller to?

Eller kanskje jeg kunne ha lest meg ordentlig godt og trygt inn i norsk litteraturhistorie, fordi en eller annen morsom nettjournalist tok seg bryet med å bryte ned materien for meg og presentere det i smakfulle, gøyale, lærerike og varierte publiseringsformer? På nett? Kanskje til og med gitt meg leselyst? Henta Kielland eller Bjørneboe, Ambjørnsen eller Vaage fra bokhylla?

Kanskje kunne jeg bli inspirert til å endelig knekke kodene bak hvordan man lager ordentlig GODE sauser til middagen? Dersom noen hadde gjort et seriøst journalistisk/researchmessig/redigerende/redaksjonelt utvelgende arbeid for meg?

Eller kanskje jeg til og med hadde klart å se sammenhenger og skaffe meg innsikt i årsakene til forrige verdenskrig, som kanskje er blitt litt vage med årene etter innpugginga på videregående?

For det er nemlig HER man tar FEIL.
Folk sitter ikke fem minutter på nett for å lese nyheter.

De sitter potensielt en TIME eller mer når de først får en laptop på fanget i stua, kobla til det trådløse internettet (til naboen, om du er like smart som min nabo, som snylter på meg).

Hvorfor skal du ikke som avisutgiver ta mål av deg å holde avisleseren i ånde innenfor rammene av din nettavis hvis han eller hun først ramler innom? Og hvem har påstått at det er underholdning og lettvint fjas folk vil ha? Det er feil. Veldig mange liker å lære noe nytt, fordi det ofte setter dem i stand til å begripe en større del av den verdenen som kommer stadig tettere på oss.

Hvorfor finner jeg ikke noen gode og godt redigerte multi-gjennomlinkede-tettpeprede seksjoner om islam/religionshistorie/billedkunst og annen gjengivelse av religiøse figurer gjennom historien/arabisk kultur/kristen tankegang/nyhetssaker om muhammed-tegningene verden over/bakgrunn/analyser/kåserier/gjøn/harselas etc omkring det tilnærmet eneste norske aviser skriver om nå om dagen?

Det er fordi det ikke sitter noen nettredaksjon med et slikt mandat her i landet. La oss snart få det, så dette mediet kan bli voksent, slik det snart fortjener.

mandag, februar 06, 2006

Pøh!

Det finnes mennesker som hele tiden lever for å sitte på det raskeste toget.
Så fort et som går litt kjappere kommer opp på siden, hopper de over.

Jeg tror jeg misliker slike mennesker.

lørdag, februar 04, 2006

Pollenabstinenser

You don't even have to try
It comes easy for you
The way you move is so appealing
It could make me cry
Go out driving with my friends
In Bobby's big old beat up car
I'm with a lot of people
thenI wonder where you are

Good times, bad times, give me some of it
Good times, bad times, give me some of it
Good times, bad times

don't wanna say goodbye
don't wanta walk ya to the door
I spent a little time with you, I want a little more

Edie Brickell - Good Times, fra albumet Picture Perfect Morning