tirsdag, november 21, 2006

The Amen Break

Kanskje verdens mest samplede trommebrekk? Fascinerende story.

søndag, november 19, 2006

Jeg vil bare...

...mens jeg husker det, rette en stor takk til Kristina Holtet for at hun indirekte bidro til at jeg lærte meg touchmetoden i 2. klasse på VGS.

Og takk til oppfinneren av blå øyenskygge, Levis 510-buksenes designers mor, som lot vedkommende få bli det han eller hun ønsket å bli, samt Jarle som dritings klinte med Kristina på en fest to uker etter at jeg byttet til maskinskriving fra spansk for om mulig å kunne bli kjent med henne.

"Kan'ke vinne hver gang vettu," gliste han med fylleflir, mens jenta sto litt usikker i armene hans. Tre uker senere ble det slutt fordi hun bare satt og leste TOPP og OKEJ mens de var sammen.

Jarle var motstander mot å kysse MED tunge. Det kan ha vært en medvirkende årsak til Kristinas sterke interesse for kulørte tenåringsblader.

Men, som Jarle sa: "Æsj, det er jo ekkelt!"

Med Kristina ute av bildet, var jeg fri til å vie mitt liv til touchmetodens irrganger. Veldig glad for det, sånn i retrospektiv.

Verden kan deles inn i to

Det finnes endel markante trekk ved befolkningen som stadig vekk deler oss i to. Det kan være noe så banalt som en film man har sett / ikke har sett, til om man noensinne har grublet over verdens tilblivelse.


Men dersom en person jeg møter ikke har sett "The Karate Kid", har vedkommende ugjenkallelig ikke gjort det. Da skiller det oss på ett eller annet nivå, og skaper en kløft i vårt felles referansegrunnlag. Stor kløft? Kanskje ikke. Men kløft. Kløft er kløft, med mindre du er kvinnelig turner fra Øst-Europa.

Her er en liste off the top of my head av obskure referansepunkter jeg selv er i besittelse av:

  • Fyllepenn. Har skrevet med
  • Har skiftet blekkpatron
  • Fascinasjon for gresk tempelarkitektur
  • Kan redegjøre for kapitelets utvikling i jonisk og dorisk orden
  • Bensinmotorens eksplosjonstakt
  • Persongalleriet i Andeby
  • Underliggende aggresjon mot fetter Anton
  • Karate Kid. Sett filmen. Vet hvem John G. Avildsen er
  • Har sittet på motorkasse i skolebuss
  • Vet at sekretær er et annet ord for skatoll
  • Har kjøpt hockeypulver på 80-tallet
  • Du setter deg ned for å skrive, og merker du har en litt for lang negl. Men du finner ingen neglsaks, og skrivingen avbrytes eller forringes av irritasjonen.
  • Som over, bare at du med ett blir pisstrengt rett før du får århundrets åpenbaring, og leter etter riktig formulering.
  • Forskjellen på ballblom og smørblomst
  • Hvordan fungerer not/fjærsystemet i trepanel
  • Kan demontere en lampe, sette inn ny holder og skru det sammen igjen uten at det blir forsikringsoppgjør og branntomt av det
  • Har sett ekte dispril
  • Blitt avvist av brasiliansk skjønnhet på Korfu
  • Gjenvunnet troen på deg selv ved å ikke bli avvist av israelsk skjønnhet i Fredrikstad
  • Har overnattet i combicamp
  • Kan bruke Ohms lov til å beregne hvilken motstand som skal loddes inn i en reiseradio
  • Har grublet over om andre oppfatter deg som skrytete
  • Har overdreven tro på egne ferdigheter innenfor et felt som ligger langt utenfor egen rekkevidde.

mandag, november 13, 2006

Leaving Las Vegas

Jeg spilte ikke for en eneste cent da jeg var i Las Vegas.
Ikke på automater, ikke ved spillebordene. Jeg besøkte alle casinoene, nattklubben Ra, bodde staselig midt på stripa på businessrom på The Excalibur og fikk med meg showet med de hvite tigrene.
Men jeg gamblet altså ikke i det hele tatt. Jeg var mer opptatt av en eikenøtt.

MEN DET BEGYNTE ikke der. Det begynte med bilturen fra California.
Jeg hadde akkurat gått til innkjøp av en pen og litt "moden" langkjøringsbil - en Buick Century 2003-modell.
Et strøkent kjøp, følte jeg. Uten store feil og mangler, uten fæle lyder når man skulle på langkjøring. Jeg har aldri likt lyder fra en bil. Det skal bare brumme fint.
Men etter noen få mil var det nettopp dette som forpurret freden.

En ulyd.

Hele den lange, strake veien fra Los Angeles satt jeg og ergret meg over en tiltagende enerverende, lav dunkelyd som syntes å komme fra dashbordet. Et sted.
"Pokkers møkka-Buick av en mandagsbil!" var budskapet mitt som skar gjennom den svært godt avkjølte kupéluften. Reisefølget mitt bisto så godt det var mulig i forsøket på å lokalisere ulydens episenter.
"Dette ødelegger hele kjøreopplevelsen min," remjet jeg. "Det er ikke dette jeg har betalt x dollar for. I morgen bytter jeg inn kjerra med en Pontiac GrandAm."
Men det mente jeg ikke. For hvis det finnes noen bil i den amerikanske delen av verden som er skrudd sammen for å kjøre endeløse motorveistrekninger, duvende i 150 kilometer i timen pluss, med cruisekontrollen innkoblet og obligatorisk køntri på anlegget, så er det Buick.

DET ER KANSKJE ikke en sportsbil av utseende. Det er heller ikke en direkte hvass bil sett med amerikanske øyne. Men alle amerikanere vil nikke og si "Highway Machine no. 1" til en Buick Century V6 med 3,8 liters motor og 240 hk - noe av det mest komfortable jeg har sittet i noensinne. Og da inkluderer jeg en del sofaer fra femstjerners hoteller rundt om i verden i sammenligningsbildet.
Så ville jeg da heller ikke ha noen boulevard cruiser. Ikke før jeg kom tilbake til Santa Monica, anyway. Nå var det snakk om å krysse den glohete ørkenen så behagelig som mulig. Uten motorstopp. Uten elendig AC som sugde all kraft ut av bilen. Uten ulyder. Men nå sto nesten hele USA-oppholdet mitt i fare for å bli rasert følelsesmessig.

ETTER ET KORT opphold ved en truckstop, entret jeg motorveien igjen med full kickdown og bassisten til Garth Brooks stødig på jobb i subwooferen. Lassoen virvlet, mitt "yihaa" satt i polyestertaket like tett som jeg satt godt klemt inn i Buickstolryggen (en sann Recaro-dødare) og jeg passerte en Mustang så kondensstripene sto etter de breie radialdekkene mine.
Godt oppe i 90 miles per hour, eller sånn cirka 144 km/t, trykket jeg inn cruisekontrollen. Jeg skulle til å lene meg bakover og nyte solnedgangen over Joshua-trær, kaktuser, møtende vogntog på størrelse med hotellfløyer og rastløse støvballer på vei ingensteds.
Da hørte jeg den igjen.

Lyden.

Det klikket. Dunket. Knirket. Så var det stille i to sekunder. Men der begynte det forsyne meg igjen. Et dumpt, men pirkete lite "knakk-knakk-knakk-knakk". Enda tydeligere nå.
"Aaargh!"
Fortvilelse og såre hårrøtter ble til slutt resultatet. Den deilige freden som hadde akkompagnert de mange "Kodak-moments" som Nevada-ørkenen presenterer deg for, ble brutalt avbrutt av noe som helt tydelig måtte være en produksjonssvikt fra Buick-fabrikken.
Den knakkende lyden fortsatte inne fra dashbordet et sted. Det ble med ett det eneste jeg klarte å tenke på. "Skulle resten av ferien tilbringes med denne lyden som følgesvenn?"
Jeg anla sak mot Buick der og da. Så for meg overskriftene i LA Times. Ble invitert til diverse talkshows for å fortelle om min horrible tur. David Letterman bøyer seg frem i stolen og spør:
"How the hell did you manage to keep up?"

SENT PÅ NATTEN trillet vi så inn i verdens største bule. Las Vegas. Elvis hoppet inn i baksetet på Buicken og forsøkte å muntre meg opp med å spille "Guitar Man" og "US Male". Men til ingen nytte. Jeg var i full oppløsning og trengte psykologene mine NÅ. Og kanskje en kinesisk hovmester som het Chang. Chang skulle ha de aller beste kontakter i undergrunnsmiljøet der i byen, og fikse en leiemorder til meg. Buicks sjefer - samtlige av dem - skulle stilles opp på rekke og rad ute i ørkenen og skytes. Først i bena, deretter på steder på kroppen der kulene ikke dreper, bare smerter, og så til slutt skulle de settes inn i min bankelyd-infiserte Buick. Der skulle de tvinges til å kjøre hele veien tilbake til Los Angeles. UTEN ørepropper.
"Wow, stilig" utbrøt reisefølget mitt. Det ene eventyrhotellet etter det andre skled forbi, Las Vegas sover aldri. Vi rullet ned vinduene og jeg inhalerte downtown nightlife så godt jeg kunne.

BILEN BLE STÅENDE på vip-parkeringen til Excalibur Hotel gjennom hele oppholdet i Las Vegas. Flere forsøk på å få bilverksteder til å gå gjennom dashbordet på jakt etter en bankelyd som "kanskje kom derfra" mislyktes:
"We don't do magic tricks around here, we just fix your car," sa en snusspyttende bilmekaniker som forsøkte å selge meg en nedslitt Toyota i stedet. Aldri i verden. Jeg kjører ikke Toyota i USA. Man har da visse standarder når man kommer fra Norge. Landet som har egne klubber for folk som foretrekker at fremkomstmiddelet deres er produsert i Amerika. Har du noensinne hørt om en JapCar-klubb? GermanCar-klubb? DeutschAutoVerein? Keine Schanze. Gar nicht einer Wahrscheinlichkeit in hell.
Jeg forsøkte å trøste meg med moroa på dette stedet, men bestemte meg kort og godt for ikke å legge igjen en eneste dollar i kasinoene. Familene til spilleavhengige i Norge burde faktisk ha takket meg, og spandert på meg leiebil fra øverste hylle tilbake til kysten. Sjekket for knirkelyder og bankelyder av et team på 14 uavhengige testsjåfører.

AVREISEDAGEN OPPRANT. Jeg var slukøret med tanke på den grusomme turen som ventet meg, etter planen skulle vi videre mot Grand Canyon. Men jeg hadde ikke lyst til å kjøre bil mer. Ikke i USA. Jeg ville heller ta trikken, toget, hestedrosje - heller bli syklet hele veien til Tucson, Arizona sittende på et gammelt bagasjebrett bak på en Diamantsykkel - tråkket av en utrent østfolding med dårlige vitser i sosiale lag som sin spesialitet.
Jeg glante stygt på Centuryen.
"Bankebankedunkdunkklikketiklikk" hørte jeg inn meg.
Jeg heiv inn kofferten og poppa panseret for å fylle spylervæske. Det var 40 varmegrader ute og jeg hadde hatt flere uker i deilig vestkystsol, men ansiktet mitt var like grått og dystert som revisorrapportene fra Finance Credit-affæren.
Da så jeg den.

Nøtta.

Helt øverst under panseret, til venstre oppe i hjørnet der motorfestet er sveisa fast, lå den. En liten, brun eikenøtt lå forskremt og kikket opp på meg nede fra et smalt, nedsenket trekantformet rom like ved der vindusviskerne også lå og hvilte seg.
Kunne det faktisk være kilden til bankelydene som lå akkurat her?
Teorier begynte å surre oppe i hodet mitt. Med nok fart og dragsug, begynte antagelig denne nøtta å trille rundt i små, usystematiske runder - og banke mot karosseriet. Lyden hørte vi som små dumpe bank inne i kupéen. Selvsagt. Jeg trengte egentlig ikke å teste det ut, jeg skjønte det instinktivt.
Men jeg ble stående i vantro og stirre på nøtta. Hvordan hadde den kommet seg dit?
Var det djevelen som hadde lagt den der?

JEG SATTE MEG fornøyd bak rattet og startet V6-eren. Spylte ruta fri for gamblerstøv. Trillet ut på stripa. Smilte til parkeringspersonalet. Enset ikke at de ikke smilte tilbake, men smilte videre selv, til Gud, hvermann, lyssignalene, hotellene og sjefene i Buick.
De satt imidlertid og kremtet svakt inne i hjernen min alle sammen.
Det var ikke Buick sin skyld, mente de. Jo, litt, mente jeg. Siden de har laget et slikt trekantrom oppe øverst under panseret. Med plass til nøtter.
Men Buick-sjefene smilte ikke. De ville ha oppreisning, og argumentet deres var en horde av mørkdressede advokater de hadde stående bak seg. Advokatene rettet på slipsene sine. Dokumentmapper av lær satt som lydige Dobermankjøtere ved anklene.
De kvinnelige advokatene glattet ut miniskjørtene og sjekket leppestiften i små lommespeil. Jeg ble sittende distrahert av synet av det gråmelerte, stramme miniskjørtet til en av Buick-advokatene da et rødt lys og min sidemanns noe utålmodige utrop med ett fikk meg til å bremse hardt.
Jeg kremtet.
Rødmet litt. Var tilbake bak rattet.
Nå var hun borte fra netthinnen, advokaten.

Men ulyden var også helt vekk.

Det var en sann fryd. Jeg elsket Buick. Elsket Buick-sjefene og ba dem om tilgivelse, alle sammen. Fortalte dem at det ikke gjorde noe med dette lille rommet, jeg ville ikke anmelde dem likevel. Lyden var jo ikke mer. Fløyel fylte pannelappene. Grenseløs fred og fornøyelse danset lydløst på sokkelesten i mitt polstrede tempel, en Buick med duvesofa og kosefjæring.
Lerka jublet og ABBA sang.
Arizona, Grand Canyon, The rest of the world - here I come.
Det var da jeg hørte den. Idet jeg svingte til høyre i krysset på vei ut mot highwayen.

Knitrelyden fra rattstammen.

onsdag, april 19, 2006

I samlet flokk

null Flokkdyr, er vi. Og dilter etter hverandre. Vi tør ikke annet.

Kveldssola lyser gyllent mot granbar og lyng mens jeg snegler meg i andre gir oppover hytteveien. Snart er det bare usnobbete pulverkaffe, gamle Sølvpilen-blader og peisknitring som gjelder. Det knaser lystig i småstein under hjulene.
Rundt en sving på den smale grusveien sperres med ett framkommeligheten av en brekende saueflokk. De er på sommerbeite, og bryr seg ikke om at vei er vei.
Bjellesauen tar til slutt ansvar, og i et lettere anfall av panikk, henger de andre ulldottene på. De tør jo ikke annet. Det er bare det at bjellemor har valgt den desidert vanskeligste traseen vekk fra faremomentet. Opp den bratteste lia bærer det, i bæ-slalåm gjennom kjerr og kratt. De andre følger på som i en skiheis, kaver med glipptak på berget, og til slutt har de alle forduftet. Sammen.
Var det så nødvendig, da? De kunne jo bare ha diltet litt ut mot myra til venstre, og hver for seg funnet et trygt sted å filosofere over livet mens jeg trillet forbi.

Trendnisser?
En time senere har jeg lagt litt tørr bjørkeved på peisen og tent opp, bare for kosens skyld. Månestråle, Sølvpilen og Falk forsøker å forhindre at Siouxene går til krig. Valdresradioen spiller køntri, og suset fra gasslampa hvisker minner fra barndommens hyttesomre.
Jeg skjenker sauene en vennlig tanke. Da slår det meg at vi sannelig ikke er veldig annerledes, vi på to føtter. Flokkdyr, er vi. Og dilter etter hverandre. Vi tør ikke annet. Ofte blir jeg så bedrevitende indignert når jeg ser hvordan Ola nordmann ukritisk hiver seg på den ene trenden etter den andre, og lar seg lure til å bedrive øyeblikkets «riktige» aktivitet. Plutselig skal alle ha de samme samleplatene av gamle artister, gå i hvite piratbukser med snøring nederst, reise til Thailand for å gå i flokk med svensker og andre solsvidde backpackere, gafle i seg sushi og bestille månedens «riktige» drink på bar. Alle skal spise tapas. Alle skal vi elske rørleggeren Idol-Kurt.
Vi er så konforme og forutsigbare at det å være PR-ansvarlig i et plateselskap her til lands, må være verdens enkleste jobb.

Brems litt
Men hva gjør nå jeg? Er det kanskje meg selv jeg sitter her og øser blåsyre utover? Er det ikke veldig «riktig» å gremme seg over både trender og hodeløst medløperi? Er jeg ikke påtatt intellektuell og skråsikker på at jeg er den eneste i universet som er begunstiget med evnen til å tenke selv?
Er det nå så galt at mennesker finner noe å gjøre sammen som alle liker? Kan ikke kommersiell musikk være god underholdning? Er det jeg som er ullhuet, her jeg politisk korrekt kaster stein på de mønstrene som mennesker tross alt finner både trygghet og ro i? Er det sushi som er in, ja vel. Det kan vel smake godt likevel? Og her jeg sitter på hytta for å «unnslippe hverdagens mas,» bedriver jeg ikke selv nordmenns fritidssyssel nummer én?

Meningsdannelse
Vi skvetter vel alle opp og durer av gårde etter sauen med bjella fra tid til annen når det gjelder hva vi mener i samfunnsaktuelle saker også.
– Bææ, sier vi ofte, når det over middagsbordet blir snakk om politikere eller internasjonale konflikter. Så mener vi mye, nikker tvungent til hverandre og mener litt til. Men grubler vi egentlig så mye over hvordan disse meningene fant veien fram til taleorganene? Og hvordan kom nå egentlig informasjonen inn i smalahovet vårt?
Å dytte tekst på plass i spaltene kalles på fagspråket for ombrekking. Av og til føles det mer som om avisene bedriver «ombreking». Andre ganger er det heller leserne som ikke tar seg tid til å fordøye, veie og vurdere den informasjonen de blir servert. Noen aviser og tv-programmer burde kanskje skiftet navn til «Dette mener du i dag». Man tillater media å bli meningsdiktator hvis man ikke gjør som Trond Viggo, og «tenker sjæl». I motsatt fall sendes man bevisstløst travende av gårde opp skråningen etter bjellesauen.

søndag, april 02, 2006

Den komiske republikk


Det finnes en million mennesker og vel så det, som jeg så godt som aldri har hørt snakk om. Det er et folk som til overmål bor relativt nær oss nordmenn.
Det er snakk om noe så festlig som Den komiske republikk.

Komi er en av de tretten medlemmene i Barents-regionen av det føderale Russland. Utrolig, tenker jeg, og leser videre i leksikonet om disse menneskene, som sjelden eller aldri når overskriftene i våre aviser.

Også jeg, som trodde jeg var relativt oppegående hva Russland og kunnskap om broderfolket i øst angikk.

Jeg husker muligens vagt fangeopprøret i Vorkuta i 1953, under Stalin. Det er den eneste byen i denne regionen jeg tidligere har HØRT om. Tror jeg. Men jeg vet ikke om jeg gidder å ljuge på meg noe mer kunnskap om Komi.
For det er så flaut å faktisk ikke vite om at de allerede har underskrevet en selvstendighetserklæring, og har støtte fra Putin & Co på å videreutvikle seg selv som en autonom republikk.

Altså - dette er noe veldig nær et helt nytt europeisk land vi snakker om. Og her sitter jeg og veit ingenting. Det er jo litt komisk.

Kanskje de deler ut komi-prisen hvert år?

  • Fotoalbum fra Komis offisielle hjemmesider

  • tirsdag, mars 21, 2006

    Kettleby-markedet

    En bitte, bitte, bitteliten by i Canada heter noe så sjarmerende som kjeleby. Eller Kettleby, da.

    Her arrangerer de hvert år i september noe de kaller Kettleby Fair. "The greatest little fair in Ontario." Ikke:
    "Best, men minst i verden", liksom - men minst i ...Ontario.

    Da er det ganske lite.

    Jeg sjekka ut hva som faktisk skjer under Kettleby Fair. En lørdag i september. De har blant annet 27 håndverkere som stiller ut verkene sine.
    Det koster seks dollar for alle over 12 år hvis man vil komme inn. Og det vil man nok, hvis man først har reist helt til Kettleby in the middle of absoluteley nowhere.

    Men altså - dette skjer:

    Klokken ti ønsker Don Fenn velkommen. Han er Master of Ceremonies.
    En halvtime senere (skal Don ønske velkommen i 30 minutter?!) spiller den lokale gruppa "D.A.M. Straight" frem til 11.30, da blir det "taped music" - eller musikk på kassett.

    Så er det parade. Borgermesteren sier hei fra en plattform. Og så spiller Geoffrey og kompisane resten av ettermiddagen, kun avbrutt av en taekwondo-oppvisning.

    Klokken halv fire er det utdeling av prisen for beste flapjack-kake - og så er det jammen meg slutt. Don Fenn skal bruke en halvtime til å si takk for i år, før alle begynner å rigge ned igjen.

    Men jeg tror egentlig de må ha det skikkelig koselig der borte, denne septemberlørdagen. Jeg misunner dem faktisk akkurat det.

    lørdag, mars 18, 2006

    Mulighet til å øve inn flere feil

    Vest-Agder Sosialistisk Ungdom har følgende annonsering på sine nettsider:

    Medlemsmøte
    klokken 18:00 i SU-kjelleren Eivind Werring kommer og snakker om storhetstida til AKP-(ml) på 60-70-tallet, og hvilke feil vi kan lære av den norske venstresidens historie!


    Aha! Nå skjønner jeg mer av hvordan SV-politikk blir til.

    fredag, mars 17, 2006

    Bare gutter, selvsagt

    Da jeg var student, jobba jeg som lampereparatør (!) på Wira belysning på Majorstua.
    Der skjedde alt på gamlemåten. Jeg ble ansatt på direkten etter at sjefen, en eldre, godslig kar med polert isse og pondusmage med vestkant-tillegg, hadde spurt meg om jeg kunne skru elektriske ting og sånt?
    Jada, det kunne jeg.
    "Fint, da kan du begynne i dag?" Jeg kunne det også, jeg, og så ble jeg satt til å brette pappesker i en time, før jeg fikk beskjed om å komme igjen dagen etter. Og så var jeg i gang på verkstedet.
    Lønna fikk vi hver måned i små, brune poser, alltid cash, og talt opp til minste kronestykke.

    Det var kona til sjefen som sto for økonomien, og hun skrev lønnsslipper med kulepenn og gammeldags løkkeskrift. Hun var forøvrig ikke alltid like blid på gubben sin.

    Det skjønner jeg godt, egentlig. Han ansatte nemlig bare langbeinte, smekre berter til å jobbe for seg i lampebutikken. Og fru Lampebutikk gikk rundt med gnistrende vaktsomme øyne hver gang ektemannen var i nærheten av å klapse litt på den stramme baken til frøken Lampett eller Halogensnuppelure.

    Jeg satt der i kjelleren og reparerte alt av elektrisk utstyr. Det ble mye superlim og Petter Smart-løsninger i begynnelsen. Men jeg ble flink etter hvert. Innbiller jeg meg.

    En ettermiddag kom imidlertid en halogensnuppe ned til meg med en lampe som Wenche Foss skulle ha reparert. Vi kom i snakk om felles kjente, siden hun var fra tettstedet Ørsta, og jeg kjente noen fra Volda. Det er tross alt bare en halvtimes grisekjøring mellom de to metropolene.

    Hun gav inntrykk av at hun kjente hver eneste jevnaldrende i hele Volda, så jeg spurte om hun kjente Unni N., en bekjent av meg.

    "Ånei, e tjenne berre gutta, e," svarte hun lynraskt.
    Wira er nedlagt nå.

    lørdag, mars 11, 2006

    Kan de ikke ringe broren?

    Dagbladet (yndet hoggestabbe red. anm.) er stadig ute med blekkpatronene.

    Siamesisk tvilling truer eldre og syke er siste hogg på stammen. Men det er mye som skurrer i denne saken. For hør bare her:

    En vanekriminell siamesisk tvilling har enda en gang stukket av fra institusjonen han bor på. Nå truer han igjen gamle og svake i Oslo. Politiet fortviler.

    Nåvel. Det er vel ikke bare bare å stikke av med en bror hengende fast i kroppen? Dessuten er det bare den ene av dem som blir omtalt som kriminell. Dagbladet-fotograf Tor Bergsaker skriver videre i saken:

    "Under dekke av å være teppeselger eller hjemmehjelp lurer han seg inn til gamle og forsvarsløse, som han så rundstjeler (...) Politiet tror han kan ha forsøkt å stjele fra enda flere personer på Trosterud tirsdag, og ber alle som har blitt oppsøkt av mannen om å melde seg.Han er 1,71 meter høy, mørkt krøllete hår og bart."

    Jeg må jo si dette er et interessant signalement. Hvor mange siamesiske tvillinger er nå egentlig på rømmen? Kan de ikke bare ringe den antagelig noe kuede, men tydeligvis ikke mistenkte, broren?

    fredag, mars 10, 2006

    Dagen da bhargene kom

    - Flodhester! Det er flodhester! ropte Emilie henrykt og gled ned fra pappas fang.
    Den knapt fem år gamle jenta tok gulvet i kupéen med et jamsis nedslag. Sekunder senere hang hun som en strikk i det åpne togvinduet. Det korngule håret blafret livlig, og Emilie myste mot dragsuget.

    Pappa Henrik beundret den lille skapningen sin, og puffet ut et lydløst hehe gjennom neseborene.
    - Emiliemor, det er kuer. Vi har ikke flodhester i Norge.
    Pappa smilte til henne. Hun skrattet tilbake, øynene hennes glimtet av sol, henrykkelse og et ”jo da, pappa!”
    - Kyr, rettet mamma Line pedantisk, der hun satt med neser og hornbriller langt ned i et månedsgammelt Elle hun hadde funnet klemt ned mellom setet og den skjoldete, brune folieveggen i togkupéen.
    - Dessuten, Henrik, i dyreparken, der har de vel flodhester? Finnes jo flodhester i Norge da, vet du. Skal du oppdra barn, kan du jo ikke sitte der og lyve?

    Henrik hadde for mange år siden innsett at det var langt enklere å nikke stille, enn å begynne en håpløs diskusjon. Som han aldri ville vinne, uansett. I det minste var han innstilt på å bli værende trygt bak sandsekkene nede i skyttergraven. Oppe på slagmarken ble man bare meid ned av mitraljøsestillingen.
    - Selvfølgelig, så dumt av meg, smilte han. Line smilte tilbake. Anstrengt høflig.

    Mer rakk de ikke å snakke om denne juliformiddagen da ferien skulle ha startet. Det gnistskarpe lysglimtet som ble rapportert over hele Europa, mandag 3. juli klokken 09:34 GMT, fylte med ett hele kupéen der familien til Henrik satt.
    Så fulgte en øredøvende stillhet.

    - Det er bhargene, sa Line rolig.
    - Bhargene? Henrik var et spørsmålstegn.
    - Ja. De er her. Det er slutt nå.

    Sekunder etter var kupéen fylt av villbringebær.

    mandag, mars 06, 2006

    En bekjennelse

    AGGRESSIV PARKLEDELSE: Er dette en trussel?
    Jeg liker å være negativ. Kritiserende. Krigersk. Maltrakterende. Men bare som en øvelse. Ikke av natur.
    Av natur er jeg veldig godhjertet og romslig.

    Men dersom du inviterer meg på kafé, så orker jeg ikke å sitte og lovprise musikk, filmer, fotballag, moter, biler, kjendiser og annet surr i timesvis, uten refleksjoner. Jeg lover deg at jeg ikke kommer til å bringe videre énkildejournalistikk fra Hollywood (det er egentlig løgn, jeg elsker Hollywood) og at du aldri vil høre meg gyte Dagbladet-påstander à la "har du forresten hørt at nå kan legene helbrede kreft ved hjelp av LEGO?"

    Det er ikke meg. Ikke i nærheten av et nøtteskall. Faktisk ikke i nærheten av et nøtteskall på mange riksgrensers avstand.

    Sjansene er selvsagt store for at dersom du havner på et utested eller en kafé der jeg befinner meg, kun vil støte på en totalt useriøs, gøyal, støyende og fleipende versjon av undertegnede. Men du kan være heldig.

    Jeg er interessert i fenomener. Gjentagelser. Mønstre. De lange linjene. Hvorfor en kunstart dør ut og en ny overtar. Hvorfor en sivilisasjon faller. Hvorfor Ola Nordmann ikke snakker med artsfrender på bussen. Som om det skulle være noe hinder at man ikke kjenner hverandre fra før.

    Kritikk og negative betraktninger er ikke negativt i seg selv. Det er en egenskap. Hevder jeg. Egnet til å belyse en situasjon eller et hendelsesforløp, for å kunne studere det nærmere, eller diskutere det.

    På samme måte som en sterk lyspære vil hjelpe øyet og hjernen til å avdekke flere detaljer i et rom, enn det en enslig avrevet fyrstikk vil, kan en kritisk holdning være både avslørende og oppklarende. Et kritisk blikk er nettopp - avdekkende.

    Det er jo mer romantisk med lyset fra en fyrstikk. Men det er flakkende, avledende og dessverre ikke en type lyssetting som vil fortelle sannheten om rommet. Men alt til sin tid. Så jada. Og så videre. Bla bla. Men tilbake til poenget.

    Nemlig: Ja, jeg bekjenner at jeg liker å være negativ til det ytterst vriene og vrange, om nødvendig. Men ikke fordi jeg er så sur.
    Jeg er tvert imot veldig blid.
    Men som analytiker og observatør har jeg sjelden funnet ut så mye ved å smile og være entusiastisk på vegne av det første jeg ser. Jeg drives hele tiden av vissheten om at det må være mer man kan finne ut.

    Og DA blir jeg entusiastisk. Euforisk, til og med. Når jeg lykkes i utgravningene.

    søndag, februar 26, 2006

    Nevronenes irrganger

    I kjølvannet av noen ganske hyggelige nyheter og dertil tilhørende pusteøvelser av behagelig karakter, ser jeg nå tilbake på et par uker som stort sett har inneholdt venting, snøvær, et par fine telefonsamtaler og noen loddrette timer på carvingski.

    Jeg skulle ønske at jeg hadde nerve nok til å skrive langt dristigere om de fire siste årene av mitt liv enn jeg har gjort, og mot til å publisere det. Samtidig er det noe beklemmende og nesten uvedkomment over det å dumpe tilfeldig borti et annet menneskes nitide beskrivelser av eget privatliv på nett.

    Slik man jo kan risikere, når man svupper rundt på internett uten veldig klare meninger om hva man egentlig leter etter. Med ett sitter jeg og leser om Roald fra Hønefoss som har lagt ut nøyaktige beskrivelser av stereoanlegget sitt, med typebetegnelsen på alle de viktige og riktige komponentene. Eller Line fra Stjørdal, som forteller om problemene hun og typen har i senga, og hvordan det har ledet henne til å eksperimentere. For å si det forsiktig.

    Andre ganger snubler jeg over trivielle hjemmesider der Prince Mild-røykende alenemødre fra Fredrikstad med tupert sveis iblandet blonde striper legger ut ALLE tilgjengelige bilder av puddelen sin, ungene sine OG festbilder som annenhver gang bærer tittelen: "KLAR FOR BYEN". (Men er byen klar for henne?)

    Derfor er det vel forsåvidt med en ganske stor lettelse jeg kan konkludere med at det aldri vil bli snakk om en sosialpornografisk vrengning av min egen sfære. Jeg ser heller på livet mitt som råvarer til et godt stykke skjønnlitteratur, der ingen noensinne vil få vite helt hva som er sannhet, hva som er løgn og hva som er forbannet dikt.

    mandag, februar 20, 2006

    Manifestasjonen

    Jeg så en dame på bensinstasjonen.
    Hun kan umulig ha vært bare et menneske,
    men en krysning mellom menneske og noe høyere.

    Hun kom gående ut mot døren.
    Jeg var på vei inn.
    hun GLED på vei ut.
    Jeg planla å tilfeldig møte blikket hennes, nonchalant,
    og holdt meg så cool jeg kunne idet hun sveipet mitt,
    passerte meg, og forsvant til venstre ut i universet.

    Så gikk hun mot bilen sin, kikket seg litt rundt, låste opp og kjørte avgårde.
    Jeg vet alt dette fordi jeg sto bøyd over isdisken og latet som jeg skulle kjøpe is.

    Men jeg spionerte på henne.
    Jeg skulle ikke ta kontakt.
    Tenkte ikke på det.
    Jeg ville bare nyte synet.

    Etterpå sto jeg med huet inn i kjøleskapet for å finne en iskald cola.
    Det var da jeg halvhøyt sa for meg selv: "Oh my G*d!"
    "Mhm!" sa plutselig en fyr ved siden av meg.

    Vi skjønte begge.
    Og smilte litt lurt til hverandre.
    Så gikk vi begge til disken for å betale bensinen vår - men uten is og cola.

    Vi ville jo ikke kjøles NED.

    tirsdag, februar 14, 2006

    Kun ett tonefall på nett?

    Litt tyt om manglene ved det grafiske uttrykk på nett - og mest om uran i iran.

    Jeg tror vi har et tydelig problem i norske nettaviser. Det er at vi "leser opp nyhetene" med et monotont tonefall for alle som henter ned en forside på skjermen.
    Vi har en variant av fonten å boltre oss med når overskrifter på forsidene skal skrives og presenteres, og kun ett uttrykk som må passe inn i en standardmodul som flyttes nedover på siden etterhvert som dagen skrider fram.
    Det kommer skliende OL, kuriosa og hard news side om side, med samme typografering og samme bildeskalering.
    Eksempler fra Dagbladet.no i dag:

    Ok, hva er så forskjellen på disse fem sakene? To av dem (egentlig tre) er utenriksoverskrifter, mens en er sosialpornografi fra kjendisverdenen - og så har vi den typiske sex-saken, som skal sikre at hvis du ikke interesserer deg for noe annet, så klikker du i det minste på den.

    Det store problemet er at alle sakene presenteres med lik forsidehenvisning, hulter til bulter etter hverandre, uavhengig av sakstype. Slikt er vi faktisk ikke helt vant til fra avisverdenen.

    Men på nettavisenes forsider brukes kun ett tonefall hele veien, og da blir det tilnærmet burlesk å lese den sistnevnte overskriften "- Har begynt å anrike uran" - midt i håndjern, OL-nyheter og storstreik.

    Emosjonelt er denne overskriften (siden den gir en følelse av noe umiddelbart) på linje med "Bjørndalen leder sprinten" eller "Møt Petter Stordalen på nett NÅ".

    Det høres ut som en triviell hendelsesnyhet at Iran akkurat i dag har begynt å gjøre ettellerannet med uran - som om dette skjer ganske ofte:
    "Anriker uran i Røros denne ettermiddagen" eller under et portrettintervju:
    "Halvorsen smiler, anriker litt uran på kjøkkenbenken og retter blikket ut gjennom vinduet. Hun forteller videre om barndommen sin."

    'Anrike' er liksom ikke et veldig vanlig norsk ord, så gitt det universelle "tonefallet" vi er vant til - må det være noe veldig dagligdags de har startet med -og gjør - akkurat nå.

    Det blir ufrivillig komisk med slike overskrifter, som egentlig krever ganske mye av leseren, man bør vite at Iran står på beddingen til å snekre atombombe, man bør vite at uran er en av bestanddelene i en slik innretning, og man bør også helst kjenne til at det å anrike uran er et innledende, men direkte ledd i prosessen for å fremstille atombomber.

    Det er ikke en overskrift, dette. Det er et sitat, en antydning som blir for teknisk.
    Det er en viktig opplysning som egentlig burde stå som en forklaring i ingressen - som en støtte for selve overskriften. Slik ville det ha stått i en papiravis dersom alle på desk hadde vært våkne og klare i toppen:


    Iran skal ha begynt produksjonsprosessen:
    I gang med atombomben

    Irans president Mahmoud Ahmadinejad gjør
    som han vil. I dag kommer meldingene om at
    Iran igjen har gjenopprettet prosessen for å
    anrike uran.


    Antagelig er det det kunstige kravet til at alle overskrifter må vris på slik at henvisningen på forsiden ikke har samme ordlyd som i selve saken som har ført til slike kryptiske setninger som "- har begynt å anrike uran".

    (bildet av Irans president og overskriften "Med ryggen mot verden" er en langt mer ærlig sak, selv om den ikke forteller alt. Alle skjønner hva det vil si å vende noen ryggen, og så vil saken svare på hvorfor denne figuren gjør det, dersom man heller ikke vet hvem han er bare ved å se bildet av ham.)

    Det ville aldri ha stått "- Har startet anaerobe kontraksjoner" ved siden av et bilde av Hilde Gjermundshaug Pedersen.
    "Hilde varmer opp nå" ville Sporten ha skrevet. Og leseren ville ha følt seg anriket.




    Post scriptum

    Enda verre blir det når det politisk korrekte nettstedet document.no tyter en nyhetssak om dette:

    "IRAN ANRIKER URAN

    Iran har begynt konverteringen av yellowcake til hexafluourid-gass, det første steg mot å fremstille anriket uran. Det kan bare bety at Iran ikke bakker ut, men går til full konfrontasjon med verdenssamfunnet."

    Alle skjønner jo at når noen begynner å konvertere den gule kaka, er det ikke lenge før dritten treffer vifta.

    tirsdag, februar 07, 2006

    Legg ned nettredaksjonen!

    Jeg vil ta til orde for å legge ned Norges nettredaksjoner. La oss derimot starte noen nye.

    • Nettets egenart tillater dybdejournalistikk. Nei, ikke bare det, det favoriserer denne typen journalistikk.
      Nettpublisering på profesjonelt nivå kan bety et enormt kunnskapsløft for lesermassen.
      Avismakeriets nyhetsjournalistikk kan aldri bli særlig dybdepreget - kun en essens av langvarig journalistisk arbeid er det mulig å gjengi på papir.
    • Man bør legge ned nettredaksjonene som er drevet på mindreverdighetskomplekser og sparebluss i dette landet, for avisene er ikke tjent med at de utgir et b-produkt. Begge produkter må være førstesortert, kvistfritt trevirke hvis målet er å beholde leserne.

    I lang tid er det hevdet fra styringshold i norske avishus at de "lengste og beste lesestykkene" kun skal publiseres i det trykte mediet, nemlig papiravisen. Den egentlige avisen. Ikke på tullenettet. Der skal det bare være videosnutter av direkte idiotisk og våsete karakter, morsomme vitser og ringetoner og alt annet vi nordmenn ellers forbinder med FJAS.
    Nettet skal være forbeholdt det "kjappe, korte og overfladiske".

    Jeg kunne altså ikke vært mer uenig.

    Hva er i så fall vitsen med å bruke enorme summer på en nettavis, dersom man ikke ønsker å gi leserne sine mer enn kjapt, trygt og billig, kiwi-kiwi? Hvorfor skal man sløse vekk journalistiske ressurser på nettredaksjoner som kun sitter og kopierer det alle andre gjør? Lag heller en ny startsiden.no, sier jeg da.
    Eller, forresten, den finnes jo allerede. Og er veldig bra.

    Legg NED nettredaksjonen din, hvis du ikke har ambisjoner om å gi leserne dine dybde, innsikt, geleiding videre til ny kunnskap, valgmuligheter, aha-opplevelser, voksenopplæring - eller ren kjeft. For det trengs jo også av og til.

    Hør nå virkelig her. La oss ta for oss kapasiteten til en tabloid avisside.
    Hvor LANGT går det egentlig an å skrive i hovedsaken/A-saken på et slikt papirark, og fortsatt opprettholde kravet til iøyenfallende overskrift og bilde, billedtekst, fengende sitat og pen luft? Og B-sak, C-sak, faktaboks og notiser, må vite.
    Veldig, veldig veldig kort må du skrive. Det vet jeg, for jeg har skrevet for tabloider i fjorten år. Et par-tre tusen tegn. Maksimum. Det holder til varedeklarasjonen på Prim eller Nugatti, pluss et par trønderskrøner. Bare den obligatoriske setningen "skriver Snillposten i et oppslag mandag" tar så mye plass at det er fristende å kutte kildehenvisningen.

    "Men en kronikk," sier du kanskje, "...er jo veldig omfattende, selv på trykk - og en politisk analyse..." Joda. Det er kanskje langt å lese for vår generasjon, men det er egentlig bare såvidt skribenten får begynt på tankerekkene sine, før han må gi seg. Det er litt som å stoppe en meter før hoppkanten og si: "ja, dere skjønner sikkert tegninga". Og tilbake sitter jo til og med jeg, en halvstudert røver, og tørster etter mer begrunnelse, mer bakgrunn, flere vinkler og andre røster som hever seg i samme landskap. Men avissiden er taus i sitt skrik tilbake til meg. Jeg får heller bare bla meg frem til tegneseriene.

    Denne bloggposten blir ikke ferdig før jeg føler meg ferdig. Kanskje går jeg gjennom teksten senere og modifiserer og strukturerer litt. Men det som er så greit med nettet, er at jeg kan systematisere stoff, bakgrunn og lenker i det uendelige. Det sitter ingen deskjournalist og ber meg kutte fire linjer i saken. Det er plass til saken, SAMT den kuriøse, lille historien som foregikk på sidelinjen mens jeg intervjuet Stoltenberg.

    Det hele er et spørsmål om riktig layout, oversiktlige linksamlinger og kanskje ett og annet "Martin Engebretsen-tankekart" som kan hjelpe leserne til å plassere saken de leser om i riktig element. For teknologien er rasende enkel i sin html/database-baserte (!) verden. Problemet er jo bare at så få tar den i bruk riktig.

    La oss si at jeg leser om noe så ufarlig som golf. Og der ser jeg en liten nyhetssak om Bjørnstad som ordnet fem birdies i siste runde. Hm. Hva er birdies? Hvorfor lenker ikke Dagbladet til en egen sak om slike uttrykk? Hvorfor får jeg ikke automatisk en hel mengde valgmuligheter til å studere enten Bjørnstads karriere, golf generelt, bare uttrykkene eller lese en morsom petit om livet på greenen. Av en eller annen festlig skråblikker. Latskap, mener nå jeg.
    Late nettjournalister. Visjonsløse nettjournalister.

    Og dette handlet bare om golf, en sport jeg selv ikke verken behersker særlig godt eller kan skrekkelig mye om. Men hadde ovennevnte rigg vært på plass, kunne jeg kanskje ha lest meg opp på golf på en time eller to?

    Eller kanskje jeg kunne ha lest meg ordentlig godt og trygt inn i norsk litteraturhistorie, fordi en eller annen morsom nettjournalist tok seg bryet med å bryte ned materien for meg og presentere det i smakfulle, gøyale, lærerike og varierte publiseringsformer? På nett? Kanskje til og med gitt meg leselyst? Henta Kielland eller Bjørneboe, Ambjørnsen eller Vaage fra bokhylla?

    Kanskje kunne jeg bli inspirert til å endelig knekke kodene bak hvordan man lager ordentlig GODE sauser til middagen? Dersom noen hadde gjort et seriøst journalistisk/researchmessig/redigerende/redaksjonelt utvelgende arbeid for meg?

    Eller kanskje jeg til og med hadde klart å se sammenhenger og skaffe meg innsikt i årsakene til forrige verdenskrig, som kanskje er blitt litt vage med årene etter innpugginga på videregående?

    For det er nemlig HER man tar FEIL.
    Folk sitter ikke fem minutter på nett for å lese nyheter.

    De sitter potensielt en TIME eller mer når de først får en laptop på fanget i stua, kobla til det trådløse internettet (til naboen, om du er like smart som min nabo, som snylter på meg).

    Hvorfor skal du ikke som avisutgiver ta mål av deg å holde avisleseren i ånde innenfor rammene av din nettavis hvis han eller hun først ramler innom? Og hvem har påstått at det er underholdning og lettvint fjas folk vil ha? Det er feil. Veldig mange liker å lære noe nytt, fordi det ofte setter dem i stand til å begripe en større del av den verdenen som kommer stadig tettere på oss.

    Hvorfor finner jeg ikke noen gode og godt redigerte multi-gjennomlinkede-tettpeprede seksjoner om islam/religionshistorie/billedkunst og annen gjengivelse av religiøse figurer gjennom historien/arabisk kultur/kristen tankegang/nyhetssaker om muhammed-tegningene verden over/bakgrunn/analyser/kåserier/gjøn/harselas etc omkring det tilnærmet eneste norske aviser skriver om nå om dagen?

    Det er fordi det ikke sitter noen nettredaksjon med et slikt mandat her i landet. La oss snart få det, så dette mediet kan bli voksent, slik det snart fortjener.

    mandag, februar 06, 2006

    Pøh!

    Det finnes mennesker som hele tiden lever for å sitte på det raskeste toget.
    Så fort et som går litt kjappere kommer opp på siden, hopper de over.

    Jeg tror jeg misliker slike mennesker.

    lørdag, februar 04, 2006

    Pollenabstinenser

    You don't even have to try
    It comes easy for you
    The way you move is so appealing
    It could make me cry
    Go out driving with my friends
    In Bobby's big old beat up car
    I'm with a lot of people
    thenI wonder where you are

    Good times, bad times, give me some of it
    Good times, bad times, give me some of it
    Good times, bad times

    don't wanna say goodbye
    don't wanta walk ya to the door
    I spent a little time with you, I want a little more

    Edie Brickell - Good Times, fra albumet Picture Perfect Morning

    mandag, januar 30, 2006

    Lomma full av planker?

    KONTANTER: Glenn på handletur.
    En venn av meg fortalte at han for en stund tilbake hadde hatt ansvaret for undervisningen på søndagsskolen, og fått i oppgave å illustrere historien om "Jesus og den rike mannen". Jesus ber ham om å selge alt han eier og gi pengene til de fattige - så kunne han komme og følge ham. Men den rike mannen gikk bedrøvet bort, som vi vet - fordi han var svært rik. Så faller de berømte ordene: "Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i himlenes rike."

    Vel. Hvordan illustrere slikt for et barn? Enn for ti barn? Eller tjue?

    Min venn tok da med seg en planke på søndagsskolen, og forsøkte å gå gjennom en dør mens han bar planken. Det var komplett umulig. (Ingen har fortalt ham at han kanskje bare kunne ha båret planken på langs ut gjennom døra, men vi lar det ligge).
    Gjentatte forsøk på å løpe gjennom døra med planken på tvers førte til slutt til - antagelig i stor iver over å formidle budskapet - at planken brakk i to, og en bordbit fløy gjennom lufta og havnet i en barnevogn.
    Et par av ungene begynte visst også å gråte over alt bråket.

    Ja, kjærligheten til penger er roten til alt ondt.
    Men hva om planker hadde vært betalingsmiddelet vårt?
    La oss si at en meter med panelbord er en hundrings, og to meter er 200 kroner. Og jo edlere treverk, desto større verdi.

    Far på vei til butikken med hengeren full av furuplanker. Hvert tre har sin egen dna-profil og unike utseende, så man kunne raskt ha scannet en planke for å avdekke om det var en stjålet planke, eller en forfalskning (sammenpresset tremasse laget i plankepresse). IKEA-fabrikkene ville kanskje blitt havn for slike falskmyntnere?

    Ut på byen? Fire meter eikeplank på skulderen. Tenk deg stablene med trevirke på utesteder: "Gidder du å passe på plankehaugene våre mens vi danser?"

    Gamle mennesker ville nok ikke ha turt å sette plankene sine i banken (Kanskje Maxbo-banken ville ha sett dagens lys) - og heller hatt dem hjemme. Spikret som kledning på huset, med de dyreste plankene på veggen i stua.
    Tyver og bankranerne hadde igjen fått bruk for brekkjernet. Og hammer, spikeruttager - og tømmerbil. Jeg synes jeg ser avisoppslagene:

    "Ranerne etterlot seg en utbrent tømmerbil, og har antagelig flyktet med traktor og henger gjennom skogen, melder VG."

    "HAMAR(NTB): En bankfunksjonær døde i ettermiddag på operasjonsbordet etter massiv innsats av legepersonell. Livet sto ikke til å redde. Han døde i 16-tiden av de alvorlige hodeskadene han pådro seg da han ved et uhell fikk 500 kroner i hodet."

    Kanskje eikenøtter hadde blitt anvendt i spilleautomater? Da ville i så fall kanskje eikenøttsymbolet ha blitt erstattet av en ... mynt?


    En takk til Subcreator for
    msn-utvikling av teorien
    om planker som valuta.

    fredag, januar 27, 2006

    kabbalisme

    OK, jeg har testet meg. Og testet positivt. Den store kabbala-dagen kom til meg også. Jeg har fått høre følgende:

    • Sterk vilje og skarpt sinn, fri, talentfull organisator, oppfinnsom, overtalende sjarmerende, og en kløpper i business. Snakkesalig, morsom og gøyal, tilpasser seg svært lett til nye situasjoner, og er entusiastisk og overstrømmende.
    • Jeg liker å reise, liker forandring og variasjon. På grunn av min medfødte rastløshet og lengsel etter forandring hele tiden, vil jeg nok gifte meg mer enn én gang. I mitt første ekteskap vil jeg jobbe samme sted eller i samme geskjeft som min ektefelle.
    • I 20-årene vil jeg oppleve hindringer og forsinkelser i kjærlighetslivet. For meg vil et ekteskap der jeg først gifter meg godt etter fylte 30 være det lykkeligste.
    • Jeg er glad i penger, besluttsom og streng. Jeg har en veldig viljestyrke og kan jobbe uten stans. Jeg ønsker ikke råd fra andre, jeg vil klare alt selv.
    • Karaktérstyrke-tall er 3, det perfekte tall. Skjebnetall er 8, variasjonen og forandringens tall.


    torsdag, januar 26, 2006

    Gjenvinning

    Hva skjer egentlig med kjøleskap, tv-er, komfyrer, vaskemaskiner og alt annet som blir sendt til gjenvinning? Blir de bare lagret, demonterer man dem faktisk - og smelter om metallet? Eller kastes de bare på dynga?

    Neida. Alle slike kjøleskap, tv-er, komfyrer og vaskemaskiner sendes opp i verdensrommet, deretter slippes de i lav bane rundt jorden.
    Inntil de gjenvinner tyngdekraften, og faller ned.
    Det er dette som menes med gjenvinning.

    onsdag, januar 25, 2006

    Bare denne ene gangen...


    ... skal jeg linke til en hjemmesnekret videosnutt fra Kina.
    (It's a must see)


    torsdag, januar 19, 2006

    Må pelé seg vekk fra kaffebransjen

    Lyd: Georg Riedel
    "Bom-sicka-bom"

    HARSK BOUQUET: Brassekaffe.




    Jeg må rett og slett advare meg selv mot frysetørret Pelé pulverkaffe.
    Bare i tilfelle jeg skulle utvikle hukommelsestap og gå til innkjøp av dette redselsfulle produktet igjen.

    Å reise helt til Brasil for å hente råvarer til denne humbugen, faller meg også noe unødvendig. For dette kan jeg fint lage hjemme på mitt eget kjøkken. Jeg trenger bare grillkull som jeg hakker opp i fine, små biter, en malerpensel og hvitmaling blandet med Nugatti. (Hapå går antagelig også greit).
    Det vil kanskje ta litt tid, men etter å ha malt hver lille bit med nugattifarget maling og latt det tørke i fryseren (det er nok slik man frysetørrer pulverkaffe), gjenstår det bare å spre alle kornene og bitene utover gulvet, som på forhånd er belagt med byggplast.

    Til siste avdeling i preparering av denne giftige eliksiren, tror jeg at jeg vil anbefale meg selv å anvende beskyttelsesmaske. Bland én del Zalo og én del klorin i en bøtte, spe på med vann til blårøyken gir seg, og hell så alt i en åkersprøyte. (Her kommer det rurale elementet inn i kaffeproduksjonen). Spray deretter jevnt, slik at en diffusert blanding treffer hvert lille korn og setter den ekstra spissen på Pelé-smaken, som de er så kjent for.

    Bånn apetitt!

    Forretninger, forretninger

    • 18.01.2006 12:14:49 Shoy: - Øy! Har du noen nye prosjekter på gang om dagen?
    • 18.01.2006 12:14:50 Skarptast: - Ja, jeg er i gang med å hoste opp noe nytt i disse dager.
      18.01.2006 12:14:54 Shoy: - Ok? Noe konkret?
    • 18.01.2006 12:15:19 Skarptast: - Ja, er i ferd med å starte agentur for sølvtøy fra Gambia.
    • 18.01.2006 12:15:51 Shoy: - Der tror jeg du snuser på gullfuglen.

    mandag, januar 16, 2006

    Alle skotter er gjerrige

    "Alle småveier på Østlandet er glatte," påstår VG.

    Dette provoserer meg. De høres nesten litt snurte ut over i VG.
    Litt stemplende. Synes jeg. Som Arild Nyquists ugledikt. Alle ugler er teite.
    Har VG kjørt og sjekket alle småveiene på Østlandet? Er det på generelt grunnlag de mener dette? Det blir like unyansert som å skrive at "Alle nordlendinger er tomsinger?" (NESTEN alle nordlendinger er tomsinger)
    Og så følger de opp med:
    "Er det spesielt glatt der du er nå? TIPS VG NETT. "
    Nei, det er ikke SPESIELT glatt der jeg er nå. Her er det nemlig gulvteppe og relativt grovfibret stoff på kontorstolen. Men det er glatt på tastaturet mitt. Skal jeg maile VG med en gang?
    Huff. Jeg tror jeg trenger mer kaffe. Kan virke som jeg er litt smågrinete i dag.

    fredag, januar 13, 2006

    Verden er trygg

    Jeg ble, via pussige omveier, ledet til å lese referater fra Horten Eldresenters pc-gruppe. Dagbladet meldte nemlig at "Situasjonen i Horten er uavklart," dermed syntes jeg det var naturlig å gå Horten nærmere etter i sømmene. Til slutt havnet jeg altså på hjemmesiden til oldingenes pc-forening.
    Sekretær Åshild Skumfoss har samvittighetsfullt skrevet ned det meste av det som foregår hver gang pc-gruppa samles. Det er mye kaffe og småkaker, men de har også tid til å ta noen enkle spørsmål:

    En lurte på hva ville skje hvis hele nettet krasjet. Alt er jo på data nå. Da har du vel tatt Back Up, sier Stensland. Alt er jo arkivert på Cd'er.

    Vi kan med andre ord puste ut. Situasjonen i Horten, og i resten av verden, er avklart. Det er tydeligvis en pensjonist som har holdt hodet kaldt og har backup av internett i tilfelle det skulle gå riktig ille.

    torsdag, januar 12, 2006

    Interiørguiden

    entresol [ãtresål], fr., lav etasje mellom 1. og 2. etasje. Jf. mesanin.
    godt å vite, bare.

    onsdag, januar 11, 2006

    I begynnelsen

    Lyd: Benassi - Satisfaction

    UNDER PULTEN: Damene på lønningskontoret. En uforløst fantasi.



    "Nok er nok," tenkte jeg.
    Men jeg ble likevel værende.
    I noen år. Før det en vakker dag banket på i hjernebarken min.

    Jeg følte jeg hadde oppnådd alt jeg siktet på. Burde kanskje gitt meg før leken ble svært god. Og til og med svidd.
    Men det er noe med vaner. De setter seg.
    Og før man vet noe særlig mer om verdens tilblivelse, har man plutselig bare spist tusen frokoster, og gått på jobb tusen ganger.

    For samme arbeidsgiver. Sett inn i den samme skjermen. Levert lønningslister. Stilt lydig opp på firmaets arrangementer. Klappet når man skal klappe, holdt viselig stilt når man bør tie.

    Jeg tenkte på alt dette mens jeg sto med kaffekoppen i hånda etter lunsjen og småsnakket med en kollega. Vi kikket ut i været og var mette og fornøyde.
    - Synes du også at overraskende mange damer som jobber i lønningsavdelinger på små eller litt større bedrifter tenderer mot stort hår, sort turtleneck i trang v-genser og trendy briller? sa jeg.

    Kollegaen min repliserte:
    - Hm. Det har jeg aldri tenkt over. Men du har kanskje et poeng. De pleier iallefall å ha rød neglelakk.
    Jeg nikket. Drakk kaffe.
    - Men de har uansett pene legger - for de går i høye hæler hver dag. Og i sneisne små skjørt, høytdrømte jeg.

    - Har du noen gang...
    - Nei, sa jeg. Aldri.


    Fra min andre roman, Ødsel (2002) på Aschehoug. Rart jeg ikke erstattet ordet "hjernebarken" med noe annet.

    tirsdag, januar 10, 2006

    Snurrige greier

    Dagens soundbite: Day at the pool

    Garrard. Barndommens SONY.



    Jeg husker så ekstremt godt den gamle Garrard SP25 MK IV -platespilleren som sto i hjørnet i stereobenken i barndomshjemmet mitt. Søsteren min og jeg pleide å spille de fleste LP-ene på '45-hastighet i smurfefart.

    Det er umulig å ikke gi nostalgien litt spillerom denne stille januarmorgenen. Lyden av reima som dro tallerkenen og den mekaniske klikkinga som fulgte når spaken merket "AUTO" ble dyttet til høyre, sitter som en diamantstift i hukommelsen. Stiftspraking fra et ekte vinylopptak kommer antagelig ikke til å bety noe som helst for mine barn.

    Så: Knitring. Spraking. Super Trouper. Happy New Year. Fernando. Ring Ring. Waterloo.
    En annen dag kunne det være Sgt Peppers Lonely Heart Club Band. Revolver. Penny Lane. Maxwell's Silver Hammer. Hey Jude. Norwegian Wood.

    Det snurret ofte både ABBA, Beatles, Jim Reeves og Roger Whittaker på den dyre Garrarden til fattern - og jeg glemmer aldri plystringen til sistnevnte artist på "Mexican Whistler", "Changalip (African Whistler)", New World in the Morning, eller legendariske "The Last Farewell" (lydklipp).
    Min far hadde en BASF opptakskassett med plystremannen der han feilaktig hadde skrevet "George Whittaker" i stedet. Jeg tror vel ikke han tenkte så hardt over det.

    torsdag, januar 05, 2006

    Hvorfor vi er så få i dette landet

    Lyd: All I want for christmas is you

    Alt stopper opp i dette landet i alt for store bolker om gangen. Jeg er frustrert.
    Minst like frustrert blir jeg over å streve med å finne de rette ordene som beskriver frustrasjonen. På en vanlig norsk arbeidsplass vil det nesten ikke finnes snev av kontinuitet, mye på grunn av dette som frustrerer meg, og som jeg skal gjøre et forsøk på å beskrive.

    Altså. Here goes:
    • Januar er i gang, den første uka etter jule- og nyttårshelgen sleper seg litt daft over dørstokken, som ei varmsovna katte du prøver å dytte ut så hu ikke skal gjøre fra seg under sofaen.
    • Deretter går det ikke lenge før vinterferien i februar er over oss, og alle skal til snaufjellet sporenstreks. I dagene før vinterferien er det bare pakking av stilongs som opptar selv den mest arbeidssomme mellomleder.
    • Deretter starter nedtellingen mot påske. Ferieavviklingsdebatten er i gang. Skal man på hytta i år, mon tro? Jobbe i mellomdagene? Vanskelige spørsmål som må dveles ved. Kundene ringer, ja vel? Skjønner de ikke at påsken må planlegges?
    • Etter påske bråner snøen, og det er kom mai du skjønne milde med fridager tett som hagleskudd på ei låvedør. En måned nesten uten produksjon.
    • Juni er her. Og det er deilig sommervær. Ut på stranda, er det pent vær, sier du? Vi KAN DA IKKE SITTE INNE må vite. Det erkenorske mantraet. Og så kommer....
    • ...sommerferien! Ta daaa! Alt stopper opp for alvor nå. Det eneste man vier tankekraft nå, er hvordan alle skal få tatt seg ferie. Det er lister og diskusjoner om ferieuker, og alt gires kraftig ned. Vikarer skal inn og fucke opp alt som er gjort frem til nå, hvilket egentlig ikke er så skrekkelig mye, gitt informasjonen i punktene over. Nå er det sol, bading og drite litt i jobben-modus.
    • Høsten kommer. Hytteturenes årstid. Bærplukking, ut i naturen. Høstferien, hvor skal dere med ungene? Forøvrig samme hysteri som vinterferien.
    • November går mot slutten, og vi nærmer oss den store JULEMÅNEDEN. Månedenes stress-less, månedenes sofa- og kaffeslabberas - Årets store hamstremaraton og etegilde. Ingenting får lov til å skje av betydning etter 1. desember. Nå skal julen nøye planlegges, og vi tar ingen store avgjørelser før utpå nyåret.

    Hva ER GALT med dette landet. Får vi ikke lov til å gjøre noe som helst, vi som brenner av tiltakslyst? Vi kunne byttet land med italienerne. Seriously.