lørdag, desember 10, 2005

Sammensatt surium

Jeg har forlengst innfunnet meg med å være vert for i verste fall opptil flere personligheter - eller på en god dag flere personlighetsavskygninger - om gangen.
Så jeg konsentrerer meg om å være en god vert, og da er jeg med ett bare én igjen.
Dypest sett.

Jeg føler i det minste at jeg er ved mine fulle fem. Personligheter. Uttrykket kan ha flere betydninger. Enten har man bedt sine fem beste venner på rotfyll, og er MED sine fulle fem - eller så føler man sånn cirka en gang i uken at man har et klart sinn. Eller flere.
Jeg er i det minste aldri ensom.

Da jeg nå har akseptert mine laveregradspsykoser som en del av livet, har jeg en god magefølelse for selve alderdommen. Når den måtte inntre. Jeg tror nemlig at mennesker som utvikler sinnslidelser av alvorlig grad først i høy alder, har holdt igjen hele sitt voksne liv.
Så i stedet for å gjøre som jeg, ta ut litt av banken hver dag, får de hele summen i hodet samtidig med første pensjonsutbetaling.

Man glemmer å være opplyst gal og sinnslidende midt i hverdagen. Det er ikke lov, heller. Man skal liksom tviholde på sin egen edruelige forstandighet. Man. Noen jeg kjenner, i det minste.

Vær ikke slik. Ikke du. Ikke jeg. Tillat deg selv å mestre dette at du ikke mestrer. I disse forbaskede mestringstider. Tillat deg selv å lide av både schizofreni, paranoia og delirium. Det er godt, behagelig, ansvarsløst ikke minst - og til syvende og sist: Det er morsomt.

Ingen kommentarer: