onsdag, januar 19, 2005

Mens vi ennå er her

Fratatthet. Deprivasjon.
Denne følelsen som de fleste har kjent på, om ikke annet så når du som fattig student med ett forsto at kontoen var tom, og semesteret ennå ikke var skikkelig i gang.
Når du vet du ikke kan ta et skritt uten at sjelens taksameter går.
Pusten din består av kull, jern og skrik, og du føler at avmakt, sorg og til og med ildfrysende fysisk smerte hadde vært langt bedre fettere å slå leir med.

Som en fiskekrok som ubarmhjertig har pløyd seg hardt ned i huden. Det er ingen vei tilbake, annet enn smertens strenge eksersis. Mothaken vil ubønnhørlig sørge for enda større lidelse enn da kroken festet seg, men ut må den.
- En krise takles på følgende måte, sa mannstaleren Ed Cole (may he rest in peace - and presumably great joy):
"Du planlegger smerte, og så begynner du å gå. Så fortsetter du å gå. Du går til du er gjennom."

Men, som når du kommer inn i en varm fjellstue etter å ha gått den siste mila i piskende snø mot søkkblaute lår og stivfrosne kjaker:
Aldri smaker en enkel skål med ertesuppe bedre. Og krisene lærer oss vel kanskje å sette større pris på de fine tingene.
Og de fine menneskene vi har rundt oss.
Som vi av og til bare opplever som synåler under fotsålene, men som fortjener pene ord, ikke hogg og spark.
For plutselig kan livet stjele noen fra oss. Ingen vet hva morgendagen bringer, ingen vet hvor lenge vi har hverandre.

Det kan med ett være for sent å si noe fint.

2 kommentarer:

Ine sa...

Fine mannen :)

Ine sa...

Fine mannen :)