mandag, desember 27, 2004

Bare så jeg...

... ikke glemmer vekk dette, så plager jeg absolutt alle med tallene mine fra forrige runde med tungstenspissene (501 tar jeg alltid bare i hodet):
hvis noen faktisk klarer å dechiffrere dette, og befinner seg i en radius av tre mil fra mitt bosted, så gi lyd. kanskje vi kan kaste vekk noen piler sammen :)


20 20 60 81 40 20 40 60 20 20 40 60 40
19 58 30 100 97 58 20 98 39 77 78 98 97
18 29 84 154 115 76 38 134 111 131 142 116 115
17 83 42 205 149 110 55 168 128 148 193 133 132
16 115 58 221 181 158 97 184 64 74 209 165
dbl 58 72 111 113 79 49 216 32 88 104 197
trpl 29 81 80 137 103 64 237 53 44 52 99
bull 15 42 90 187 54 114 262 27 94 127 124
15 60 72 120 203 84 144 277 57 139 157 62
14 30 36 148 231 126 72 291 85 167 171 76
42 72 78 74 273 168 114 146 127 84 213 118

mandag, desember 20, 2004

Røykelåven

Når kommer de første, illegale fullvoksne kaféene hit til landet, der man kan røyke ved bordet uten at personalet skal skjermes?
Hvis ikke noe gjøres veldig raskt, starter jeg min egen.
Og den skal hete "Røykelåven".

lørdag, desember 18, 2004

MSN-sludring

Er ofte et behagelig nivå på msn-pjatt. Gårsdagens logg skulle synliggjøre noe av det:


Marit says:
Den edderkoppen der...

Amund says:
hvor

Marit says:
har jeg bestilt den?

Marit says:
Nope

Marit says:
Den som heiser seg opp og ned på pulten min

Amund says:
den trener kanskje

Marit says:
Hehe

Marit says:
possibly

Amund says:
quite

Marit says:
HEI! Det er min replikk!

søndag, desember 12, 2004

Velg meg

Pennene sto som en tømmervas i den grønne koppen på skrivebordet. En trykkblyant som ikke var dyttet godt nok nedi, sto som en lengtende månerakett uten oppskytingstillatelse. "Velg meg i dag," var det stille skriket fra blyanten.


onsdag, desember 08, 2004

Mikke Mus torturert på Jøtul

NOSTALGIA: Min søster og jeg smeltet små disneyfigurer i plast på Jøtul-ovnen på barnerommet. De sank som i kvikksand, og jeg husker ennå lukten. En av dem reddet vi fra den sikre død i en pøl av kokende plast, og det var Mikke Mus. Han fikk utrolig flate og fine føtter etter det.

lørdag, desember 04, 2004

Skriveøvelser

Jeg bedriver daglige skriveøvelser. For å erstatte selvsagte uttrykk som "det var varmt", tvinger jeg meg til heller å beskrive varme for leseren. Og ordet "varm" er selvsagt strictly forbidden:

Svetteperlene rant over panna der jeg gikk over torget. Solen straffet meg for valget av alt for tykke klær.

søndag, november 21, 2004

SMÅTING: Combi coupe m/sprekk

Min første bil var rød. Blodrød. En sportsfjæret Passat Combi Coupe L med et aggressivt slagvolum. 1976-modell med svarte tectylskjørt. I baksetet lå pleddet jeg hadde klippet i stykker som åtteåring. "Kom kanskje borti det med saksa," forklarte jeg min mor. Jeg var tynget av skyld, men skjulte det godt. Trodde jeg. Min mor gråt modige tårer, og pleddet havnet i baksetet på Passaten, som jeg overtok ti år senere. Kanskje lå pleddet der fortsatt som en advarsel mot fantestreker og blåøyde unnamanøvre. Det var også en sprekk i dashbordet, over høyttalerperforeringen foran passasjersetet. Passaten ble solgt i 1993, og for noen år siden så jeg den igjen, parkert i Lillestrøm. Helt sikker ble jeg ikke før jeg konstaterte at sprekken i dashbordet var der fortsatt. Men pleddet var borte.

søndag, oktober 10, 2004

SMÅTING: Ping

Bestekameraten min på barneskolen het Trygve. Han kom flyttende med familien fra Rognan i Nordland. Hjemme ved kjøkkenbordet vårt en ettermiddag spiste vi puffet ris med melk og sukker, og Trygve var på besøk. Han var ikke med på å kalle de oppblåste riskornene for verken puff eller piff:- Det heter PING, sa Trygve.- PING? svarte vi i kor.- Ja, det heter PING. La meg se, det står sikkert PING på posen, sa han overbevist.Min mor var god mot Trygve, og skrev PING med blå kulepenn nederst på posen mens han ikke så i hennes retning.

onsdag, september 15, 2004

Tåsen catering

bare sånn når jeg ikke har noe annet å gjøre, liksom:

Det var full forvirring. Alle i selskapet ilte til i den hensikt å hente noe som kunne ligne på vann for å få slukket brannen. Flammene hadde tatt godt tak i stoffet, og den viltre knitringen i duken gav moment til onkel Svein Haralds velmenende redningsdåd.
Han helte innholdet i glasset sitt over ilden, uten å tenke på at drinken hans kun var fôr for branntilløpet.
- Unna her! skrek brudens bestefar, Willibald, og kastet seg rutinert ned under et annet bord. Han hadde vært grenader under krigen. Et stille sekund.
Så gikk kakebordet bokstavelig talt i lufta, der ute i hagen. Det var mer et futt enn et smell. Men likevel.
Ilden hadde, godt hjulpet av onkel Svein Haralds manøver, spist seg helt bort til de stive velkomstdrinkene, som tilsammen utgjorde en fryktinngytende tikkende bombe.
Kakegafler suste gjennom lufta som små Messerschmidt-replikaer, mormors 18 pent en gang så kunstferdig oppstilte stetteglass singlet i oppkjørselen noen få sekunder senere, takket være tyngdekraften.
Man løp i dekning. Bryllupskaken ble sendt i en vakker parabel i retning av en gruppe fjerne slektninger, som for høflighets skyld hadde holdt seg litt i bakgrunnen da kaken skulle skjæres opp. Alt gikk bra. Noen av gjestene ble truffet av et par cocktailbær fra kakebordet, og gudmor Laila fikk en anelse krem i hatten.
Ellers ble det ingen synlige skader, rent bortsett fra at det innleide bordet brant opp som et lystig sankthansbål, som i og for seg satte en hyggelig stemning blant gjestene etter at panikken hadde avtatt. Hvem som hadde tent på duken, fant ingen noensinne ut, men Tåsen catering reddet selskapet og kaffen med napoleonskaker en time senere.

lørdag, juli 03, 2004

SMÅTING: Motorkassa...

... på den gamle skolebussen var polstra med en dyprød, nesten uslitelig plast. Ved siden av bussjåføren kneiset den majestetisk, nesten som en russisk sarkofag, eller to sammenslåtte sofarygger fra 1950-tallets amerikanske diner-sofaer.Og det kuleste vi visste, var å sitte på den buldrende kassa mens skolebussen humpet seg oppoverbakke. De greieste sjåførene syntes det var helt i orden at vi satt der og sludra. Men ikke alle. En av sjåførene, ei gretten dame med gyllent hår, pleide som oftest å vise oss strengt bakover i bussen. Billettveska hang i et stativ over kassa. Og dashbordet var like spennende for oss som instrumentpanelet på et digert jetfly. Fortsatt husker jeg også de traktformede rørene fra varmeapparatet, der de sto som små statuer i frontruta og pustet varmluft på pleksiglasset.Der, ved siden av sjåføren, lærte vi mye om livet av sjåførene. Ting som skolen ikke kunne skilte med. Eller burde skilte med.Hvorfor er det ikke lov å sitte på motorkassene lenger? Og hvorfor lages ikke busser med motorkasser lenger heller? Stakkars skoleunger i dag.


søndag, juni 06, 2004

Sunn fornuft

Leskedrikk og sodavann
Lynvingen og Supermann
Fire kaker på et fat
Kalverull og servelat
Mange vil nok spørre nå
Er det altså sånn å forstå
At vi hopper over sunn fornuft
Bare for å lage dikt som ikke rimer i siste linje?

tirsdag, mai 25, 2004

Skandale - en mamma i olabukser

sakset fra det som ble dagens innlegg i Fædrelandsvennen:

Det har vært prinsebryllup i Spania, må vite. Og Dagbladet bringer følgende overskrift:
"Mette-Marit sjokkerte i jeans". Vår kommende dronning ankom sammen med sin ektemann, utenfor offisielt representasjonsprogram, til Spania, iført bukser som skriker av denim.
Ved siden av Mette-Marit står en ulastelig antrukket kronprins med sin datter i barnevogn. Men alt vi blir bedt om å se på, er buksene til mor.
Redaktør i Henne, Ellen Arnstad beskriver det slik:
" Jeg synes det er svært upassende å ankomme i dongeri. Når hun representerer Norge, bør hun være mye mer bevisst på hvordan hun kler seg."
Hun får også medhold fra Elle-kollega Signy Fardal: "Det må ha vært en tabbe."
Märtha Louises gule kjole falt heller ikke i smak, den hadde for høyt "party-preg" til å passe inn i et katolsk bryllup, mener Elle-redaktøren.
Ifølge Dagbladet skal spansk tv ha gjort et betydelig poeng av dongeriskandalen fra Norge. Vi vet nå ikke helt. Fikk Norge en ripe i lakken nå igjen, eller er det to blide mødre den spanske befolkningen ser?
Hva blir det neste? At Ingrid Alexandras tåtesmokk ikke matchet morens sko? Våre to prinsesser representerer da sannelig også landet i kraft av de verdivalgene de har tatt. Er ikke det flott? Skinner ikke det også på den røde løperen?

fredag, april 30, 2004

Frost

Permafrost
Hermafroditt
Herman dro dit
Hver mann sitt kritt
Hver dag litt dritt
Lørdagsvisitt
Kaldt i dag, gitt
Kaldt i vannet
Kalt til tjeneste
Alltid den eneste
Allmenn fortjeneste
Alvhild, den peneste
Kald sild på bordet
Salt dill på jordet
Helt vill i koret
Helte vin i Tore
Tore ble brisen
Betalte så prisen
Frøst fast som isen
Løst kast, sa grisen
På østkanten kom krisen
Høsten sang visen
På siste vers
Helt på tverst
Kosten var knæsj
Frosten
kom….


lørdag, mars 06, 2004

Den syngende husbukk



Syrinbuskene sang hjerteskjærende i togskinnet.
Fatale mellomrom splittet seg under livets lamente uværsskyer
Kastrerte villgjess gresset hemningsløst uten sikkerhetsnett
på livets grønne landevei
Kort sagt: Menasjeriet sto i oppkok
Bertrand hang neste dags klesvask opp mens vinduene passerte hus forbi.


tirsdag, februar 24, 2004

Bare for å bevise...

... at ingen leser gamle, arkiverte postinger i andres blogger, legger jeg denne inn for februar måned.
Så det.

lørdag, januar 24, 2004

Er det blitt bok også, nå?



For å ta livet av denne:
Hele kommentaren er ironisk ment - men den er mest gøyal når den klippes slik som over vist, og sendt rundt i væla.
Her er originalen.

torsdag, januar 15, 2004

Hvorfor det er viktig med sandaler

- Per Granchio Rosso? Jeg stotret frem ordene til sjåføren, og denne vinket oss inn i bussen.
En buss uten seter.
Det hadde jeg aldri sett før.
Ikke før nå.

Jeg husker at den var oransjefarget – eller var den rød? Eller var det telefonkioskene i Italia som hadde brent seg inn i hukommelsen min med slike skarpe farger?

For alt jeg vet kan bussen ha vært grønn. Men jeg føler på meg at den også var rød. Like rød som steinformasjonene ved Granchio Rosso. Den røde stranden. Jeg kjenner nesten smertene under foten ennå.

Lappen med navnet på stranden har jeg beholdt liggende i samlingen av billetter, utklipp, kvitteringer og andre papirbeviser på min Italiareise. Lite visste vel drosjesjåføren som skriblet de to ordene ned med kulepenn at den lille papirbiten med hans håndskrift skulle bli oppgradert til noe i nærheten av ikonstatus.

Jeg får jo aldri fortalt dette til ham heller, for jeg har jo ikke navnet på en tilfeldig forbipasserende. Jeg skriver aldri ned navnet på mennesker jeg rådspør om veien. Og for ham var det jeg som var den tilfeldige forbipasserende. Heller ikke han hadde en slik besynderlig vane med å skrive ned navnet på folk han vekslet tre ord med.

Dersom denne mannen som anbefalte stranden til oss reisende, på ett eller annet vis, kanskje via englebesøk kvelden før, hadde fått visshet om at en nordmann kom til å ta vare på lappen som et verdifullt minne fra hans region, hadde han da tatt seg fri i lunsjen og fått laget ferdig et innrammet bilde av stranden, med navnet preget i gull nederst i høyre hjørne?

Guro hadde akkurat sett feil på en italiensk tusenlapp og en titusenlapp. og ingen har antagelig betalt så mye for en vannmelon i fredstid, tenkte jeg. Så voktet hun den også godt, nå.

Senere har jeg jo ofte tatt fly fra store flyplasser, og da har de dukket opp igjen, disse digre bussene uten seter, når man er i behov av å bli transportert fra bokstav E til bokstav A for å rekke et fly videre. Eller nesten uten seter, for det reiser jo av og til pensjonister og folk som har vondt for å stå lenge, henge i en stropp, mens bussen hviner avgårde mellom de forskjellige terminalene. Så et par seter har de for skams skyld skrudd fast i gulvet. Men hovedinntrykket er at bussen ikke har seter.

Kanskje – og det tenker jeg først nå – bare kanskje, har Brindisi fått kjøpt bussene sine billig av flyplassverket i Roma, og så har befolkningen bare akseptert at ”her i byen har vi ikke seter på bussen.” Men jeg har egentlig forsonet meg med tanken på at jeg aldri kommer til å bry meg med å finne ut om den teorien stemmer.

Noen teorier er aller finest når de ikke sjekkes så nøye.
Da kan de nemlig dø.
Og så er det ingen teori mer. Det er trist.

Vi hang i stroppen. Som det heter. Og motorduren fra bussen steg og sank i takt med de oljegrusdekkede svingene ut til den røde stranden. Guro voktet melonen med sitt liv, og strevde fortsatt med valutaregnestykket, så det ut som. Hun var blitt rundlurt, og likte det dårlig. I tillegg hadde hun ikke hatt verdens beste søvn på toget fra Venezia.
Om noen ble glad for euroens inntog noen år senere, måtte det vel antagelig være Guro.

Så kom vi fram om sider, etter en halvtime på ståbuss. Hele dagen skulle vi være her, fire mennesker og en vannmelon. For båten vår gikk ikke videre før utpå kvelden, så da var det et lyst hode som hadde foreslått å spørre om veien til nærmeste sandstrand.

Det ble et underlig møte med italienske skikker. I den første bukten vi fant, skulle vi ikke sitte lenge før det kom putrende to unge, solbrune gutter på en Vespa. Den ene var velbygd og flott, kameraten heller litt hengslete.
Den atletiske halvdelen av venneparet tok av seg sine dyre Ray Ban-solbriller, t-skjorten med silketrykk og et armbånd, og la det i de allerede fremrakte armene til den spinkle kameraten. Var dette en herre/tjener-vennskapsrelasjon? Vi vågde ikke å spørre.

Dernest kippet broileren av seg sandalene sine og kastet dem langt ut på vannet. Nå kom spørsmålstegnene virkelig til syne i ansiktet mitt. Men jeg satt bare og fulgte spent med.
Sa ingenting.

Hvorfor i all verden kastet han sandalene sine ut i vannet?
Svaret skulle jeg få senere. Og det ville komme til å gjøre vondt.

Med ett tar den flotte italieneren rennefart og stuper grasiøst ut i det varme havvannet. Noen sekunder senere dukker han opp akkurat midt mellom de to Gucci-sandalene sine, og stryker håret kokett bakover med hendene. Vennen hans står fortsatt urørlig ved Vespaen med alle tingene i hendene.

Vi glemmer å studere dem, jeg tror kanskje bare vi har akseptert at i Italia, når to gutter blir venner, er den ene tjener for den andre. Så raskt nådde vi normal aksept, kanskje nok et bevis i verdenshistorien på hvor raskt menneskerasen tilpasser seg nye forhold.

Jeg hadde sittet med t-skjorten slengt over skuldrene mens hele Vespa-seansen foregikk, uten å ha husket å smøre meg inn med solkrem. Inge pekte med ett på armene mine.
- Du er rød som en homo.
- Hæ?
Jeg sleit litt med vestlandsdialekten hans. Men han mente selvsagt som en hummer. Og jeg skjønte det raskt nok til aldri å konfrontere ham med hva jeg trodde han hadde sagt.
I dag er det uansett veldig sent å bringe dette opp.
Nesten femten år senere.
Det slår meg akkurat nå at det har gått så lang tid, at Brindisi garantert også må ha fornyet busstilbudet sitt, og kanskje er det sitteplasser på bussen i dag. Den bereiste delen av befolkningen må jo sikkert ha påpekt mangelen på seter mange ganger i løpet av nittitallet, og til slutt fått gjennom i bystyret en økt bevilgning til kollektivtransporten.

Jeg kikket bort på de to italienske vennene, som nå var i ferd med å pakke sammen og dra. Den hengslete skulle visst ikke bade. Kanskje han ikke fikk lov.
Og så kikket jeg ned på armene mine.
De var virkelig blitt røde. På utrolig kort tid. Kan det ha gitt opphavet til strandens navn, forsøkte jeg meg. Der t-skjorten hadde ligget rundt halsen min og nedover ryggen, hadde jeg fått et så tydelig skille at jeg kunne lurt noen til å tro at jeg gikk med Polens flagg som genser.

En liter solkrem senere hadde vi forflyttet oss ut til spissen av stranden, som buktet seg ut i Adriaterhavet som en minivariant av Skagen. Hele denne tuppen av strandområdet besto av røde, kantede steinformasjoner, som var skarpe og glovarme. Jeg gikk i seilersko og så lengselsfullt bort mot de andre som hadde utstyrt seg med luftige sandaler.

Nå skulle imidlertid vi også bade. Ut med strandmatter og håndklær, og varm cola opp av ryggsekkene. Verdens dyreste melon skulle slaktes.
Jeg heiv meg uti det deilige, mørkeblå vannet. Det hadde vært varmt og behagelig da jeg dyppet tåa nedi, så her var det ingen grunn til å stige langsomt uti.
Tenkte jeg.
Men 30 centimeter under overflaten ble det plutselig skrekkelig mye kaldere, og da jeg kom opp igjen etter et kråkestup, klarte jeg på ingen måte å kopiere den filmstjerneflotte bakoverstrykningen av håret som den kjekke italieneren hadde gitt oss en oppvisning i. Jeg prustet og spyttet saltvann i alle himmelretninger.
Og jeg hadde ingen slavevenn som kunne trekke meg opp av vannet heller. Jeg var jo norsk.

Jeg så godt nok til å peile meg inn på de røde klippekantene, og dro meg opp etter armene.
Det var da det inntraff. Lærdommens materiale innsamles ofte i smerte.
Jeg kjente det strømme varmt blod fra tåballen under høyre fot som jeg hadde tatt spenntak med i steinene under vann for å hale meg opp på de røde korallrev-lignende klippene.

Det var vel ikke dødsangst, direkte. Men det var vondt. Og da jeg fikk slept meg helt opp, stakk det tusen små svarte pigger ut fra foten. Jeg hadde tråkket på en nålepute.
Eller en kråkebolle, eller et sjøsvin eller noe annet stygt som jeg antagelig kalte det der og da.

Heldigvis har alle italienske damer med seg pinsett på stranden, så hjelpen var nær.
Med omsorgsfull pleie fra en av disse stereotypene av ferme, varme og lattermilde italienske mødre, fikk vi nappet ut en god prosentandel av de små, svarte pinnene.
I den romantiske versjonen av denne historien er hun ikke en omfangsrik, middelaldrende fembarnsmor. Men det er en annen historie.

Jeg hadde lært en lekse for livet, som jeg muligens kunne ha lært allerede et par timer tidligere, uten større smerte enn solbrenthet, hvis jeg ikke hadde vært så hissig på å forhåndsdømme vennskapet mellom to italienske gutter.