Hvorfor du ikke skal være sur når det regner

DET ER IKKE SÅNN at man bare gjør alt man ellers ville gjort når det regner.

Man går for eksempel ikke rett ut av døra hvis man ikke absolutt må, når det regner.
Noen vil jo, men det er som regel barn eller naturbarn.
De skritter rett ut i plaskværet. Men de er i mindretall, og er unntaket, ikke regelen.
Eller du har de som mener det bare er forfriskende med en joggetur i regnet. Så søla skvetter. Igjen, ikke det helt store flertallet.

Jaja. Jeg småløper kanskje til postkassa hvis det regner, men tar ikke en rusletur rundt kvartalet for å nyte været. Å rusle betyr å gå langsomt.
Det er litt stengt for slikt når det regner.

Men man trenger jo ikke å bli sur. Selv om det regner. Og man ikke kan rusle. Det er andre ting som er fint med regn. Å sitte inne og høre det tromme på taket. Så lager man te, plutselig, og tenner et lys. Det hadde man aldri gjort hvis det var sol.

Hadde det vært sol, ville man ha sagt til alle rundt seg: - Nei, nå må vi komme oss ut i det fine været. Vi kan da ikke sitte inne når det er så fint ute. Nei, vi kan ikke det. Ikke i dette landet. Det er forbudt.
- Så fint det er å sitte inne og se på solskinnet der ute. Skal vi lage noe te?

Men regner det, nei da. Da er det plutselig koselig å sitte inne og se ut på været. Da skal man ikke ut og delta i moder jords elleville vannfest. Men man kan kose seg inne, hvis man har kjøpt inn te.
Husk å kjøpe te i morgen, det kan bli regn.

Men av og til blir man overrasket av regn. Mens man er i byen uten paraply. Det er egentlig oftest sånn.

Og en ting er sikkert: Når det regner, snakker man om det.
Hver eneste gang. Det er lov, det. Det er aldri feil, heller. Og vi snakker med alle, plutselig.
Til vilt fremmede mennesker langer man ut mot drittværet og slipper ut hverdagslige fraser om været og hvor utrolig fint det var forrige uke da det ikke regnet.
Selv om man aldri har vekslet et ord med vedkommende før.

- Skal si det høljer ned.
- Ja. Det kom plutselig, dette.
- Godt det finnes åpne butikker, da, som kan ta imot klimaflyktninger.
- Hoho. Ja, jeg hadde heller aldri gått inn her hvis det ikke hadde vært for bygeværet.
Ekspeditøren: - Jasså ja, så dere er ikke ute etter babyklær likevel?
Begge: - Haha. Nei, men kanskje du burde selge paraplyer?
Ekspeditøren: - Jeg gjør faktisk det. Rett bak dere.
Begge: - Se det. Du er kremmer likevel.

Så henter kanskje ekspeditøren en liten presskanne med kaffe og et par klappstoler, og dermed er man i gang. Eller te.
Jeg har hørt om tilfeller som dette, der de involverte reiste på ferietur sammen sommeren etter fordi de ble så godt kjent.
Noen blir sikkert gift også. Og skilt. Alt på grunn av en liten byge.

Kanskje burde det regne mye mer.
Bare ikke så mye av gangen, kun slik at man rekker å snakke med en fremmed eller to.
Og så kunne det bli fint igjen, slik at man rakk å bli litt bedre kjent med naboen.

- Det klarnet opp igjen, ja.
- Ja, nå kom godværet.
- Bla bla?
- Bla bla. Veldig bla.

Så hva gjør egentlig regnet, annet enn å gjøre ting veldig våte og fulle av vann?
Det stenger for de lettvinte vanene.
Rett opp og ned-menneske kan man være når det er sol, men ikke når det regner.
Man er nødt til å tenke seg om når det regner.
”Hvor er nå regntøyet? Hvor har jeg satt paraplyen? Kan jeg gå ute i regnet med disse skoene, mon tro? Hvordan har onkel Einar det om dagen? Kanskje jeg burde ringe ham?

Regn stenger.
Men regnet stenger de riktige tingene. Det stenger for ufortrøden trasking videre, gjøre sånne holde seg på skinnene-ting.
I helt-greit-vær, har du muligheten til å kjøre helt til jobb på morgenen uten egentlig å ha pakket ut verken hjernen eller meningene dine for dagen.

Den muligheten er ikke der hvis det pøser ned. Hvis regnet dundrer i verandagulvet utenfor.
Da starter hodet.
- Oi, som det plasker. Har vi tatt inn alt som må inn?

Hvis alt er fint og sola skinner, er det bare å smile og fortsette med alt.
Ingenting stenger når det er sol, hvis det ikke er fryktelig varmt, da.
Da stenger det litt igjen.
Men om det er helt grei sol og helt greit vær? Da er det bare å stemple inn til en ny dag og plystre på vei til bussen, bilen eller flyet. For de som flyr.

Hvis alt i livet går på skinner, kan man ikke da sammenligne livet sitt med et tog?
Hva skulle ellers være vitsen med det bildet?
- Nei, nå går alt på skinner. Det betyr at alt går av seg selv.
Og da begynner det å bli farlig. Hvis man plutselig er et tog, bare.
For kan vel en lokomotivfører bestemme seg for å ta en avstikker? Med toget?

Ikke der det ikke ligger skinner.
Det er regelen for tog: Skinner først, så tog.
Og de som legger skinner er sjelden av den impulsive sorten.
- Tja, kanskje vi skulle ha slengt noen skinner innom denne fine dalen? Litt svingete og virvlete, for kosens skyld? Og så må vi vel bort til det vannet der, for å kikke litt. Med toget.
- Ja! Hent svillene.
- Ok.

Tog er konservative greier. Det går visst bare akkurat der noen har bestemt det skal gå.
Og stort sett er det mange, mange år siden andre enn lokføreren tegnet opp skinnegangen.
Og så kommer det jobbemenn som legger skinnene akkurat slik det står på tegningen.

Men hva om den lille avstikkeren er det du trenger?
En liten pust i bakken. Et lite regndrypp kan være det som skal til for å spore deg litt av.
Svipp inn på en liten butikk fordi det bøtter ned, og oisann, der sto din fremtidige ektefelle og vippet på tærne.
Veldig pen.
Og nå er det jo ingen problemer med å begynne samtalen.
For det regner jo.

Du kan jo ikke rive tak i et pent menneske på gata og peke opp mot blå himmel.
- Se, det er sol.
- Slipp meg, din gale fyr.

Nei, da er det noe annet hvis det begynner å regne. Da stimler vi inn i nærmeste butikk. Og så begynner praten.

- For et vær, da. Er det du som har bestilt dette, eller? (gamle vitser om været er alltid lov)
- Jepp, jeg fylte ut papirene i dag tidlig.
- Se det, det var visst en brudesalong, dette.
- Ja, jeg så ikke det med en gang jeg heller, er visst litt slørete i blikket. Så kanskje jeg skulle få med et slør eller to? Haha. (utrolig hva man kommer unna med av bløte vitser når det regner)
- Man sier jo at regn i brudesløret bringer lykke, så kanskje vi burde gifte oss med en gang?
- Ja! Hvorfor ikke? Og så er det kort vei til å levere brudekjolen etterpå.
- Og så kan vi jo bare sprinte gjennom haglebygene bort til reisebyrået der (peker) og bestille bryllupsreise til et sted med fryktelig stabilt vær.
- Sukk, ja. Jeg vil også til syden. Vi drar, bare.
- Da har vi en plan. Hei, Martin her. (ut med handa)
- Rikke. Hyggelig. (neier uten å tenke seg om, rødmer)

Så hvis du smiler litt neste gang det regner, blir du kanskje gift.
Eller invitert i bryllup.
I hvert fall til kaffen. Og kakene. Og dansen etterpå. Og sånt.

Brødrene Karamasov

Jeg kan ingenting om brødrene Karamasov av Dostojevski. Eller husker ingenting om dem, som det er politisk korrekt å si. Bare at vi leste litt om dem på skolen, og at da jeg studerte på universitetet var det livsviktig at man ikke gjorde noen feil her.

Man innrømmer ikke at man ikke kan noe. Man sier bare at det er litt lenge siden man leste akkurat den eller den tungvekteren.

En henvisning til brødrene Karamasov i intellektuell lunsjpreik skulle man le høflig og kort av, som om man forsto den. Selv om man ikke hadde lest om dem.

Nå føler jeg imidlertid at det er på høy tid å finne ut akkurat det jeg MÅ vite om disse hersens brødrene. Så derfor googler jeg dem mens jeg skriver denne bloggposten i en forrykende fart.

For alle sier at Brødrene Karamasov, oh, det er den største og beste roman noensinne skrevet.

Ja, sier jeg og kremter. (Jeg har kjøpt den en gang, sammen med forbrytelse og straff, elller Raskolnikov, som mitt eksemplar heter, og jeg leste den første boka. Men da jeg kom til brødrene Karamasov, sovna jeg. Den var så himla tung og lang).

Så nå har jeg lært litt allerede av danske wikipedia:

Brødrene Karamazov er den sidste og fysisk største roman af Fjodor Mikhajlovitj Dostojevskij.

Hovedpersonerne er de tre brødre Karamazov, der er meget forskellige, men forbundet i en inderlig kærlighed. Derudover er der et væld af livfuldt skildrede mennesker, hvoraf flere folder sig tilstrækkeligt ud til selv at være hovedpersoner.

En episode i romanen, legenden om storinkvisitoren, har vundet selvstændig berømmelse. Her berettes om, hvordan Jesus under den spanske inkvisition kommer tilbage til jorden og møder storinkvisitoren.

Dette høres litt ut som Ole, Dole og Doffen som pinsevenner.

Jeg må ta et lite søk til i Google.

Nå havner jeg plutselig på bokklubben.no - her fortsetter de pene beskrivelsene:

Dostojevskij bruker de fire brødrene og karakterene rundt dem til å belyse og diskutere store spørsmål uten at noen av karakterene mister sin komplekse personlighet. Samtidig er handlingen godt forankret i en sosial virkelighet: et svært fargerikt russisk miljø. Ryggesløse kvinner, hellige menn, onde godseiere og sågar djevelen selv befolker persongalleriet.

Du store. Nå er det blitt fire av dem. Jeg er plutselig littebittegranne forvirra. Er det tre elle fire brødre Karamasov?

Nytt søk.

OK. Det er visst fire. Men den fjerde er en halvbror. Litt som nevøen til Klodrik da. Uten at jeg helt husker hva han heter. Halvbroren er epileptiker til alt overmål. Og visstnok en liten jævel.

Her er det jeg føler jeg trenger å vite for å kunne nikke enda mer troverdig til anekdotemesteren neste gang noen vikler brødrene Karamasov inn i samtalen under et cocktailparty av nogen viktighet:

Den amoralske vellystingen Fjodor Karamasov avler fire sønner med tre ulike kvinner, men tar ikke noe ansvar for dem. De blir heldigvis tatt vare på av andre, og deres svært forskjellig lynne blir også preget av miljøene de vokser opp i. Den eldste, Dmitrij, er pasjonert og krangler med sin far både om penger og etter hvert den samme kvinnen, Gruschenka. Den nest eldste, Ivan, representerer rasjonaliteten, og klarer ikke tro på det gode i verden, slik hans yngre bror, Aljosja, gjør. Han er kristuslignende figur, som ikke vil noen vondt, og velger et liv i kloster. Den yngste halvbroren, Smerdjakov, er en ondsinnet epileptiker født utenfor ekteskap. Da faren blir myrdet, peker bevisene mot Dmitrij, men hvem av brødrene har egentlig skylden? Dostojevskij bruker mordintrigen til å utforske store og evige spørsmål om skyld, ansvar og det ondes problem.

Sånn. Der sparte jeg også deg for atten timer med gjesping og tungtlesning.

Rabulist

Hva er nå rabulist igjen? Sånn på ordentlig. Slå opp i ordboka, kanskje.

av lat. rabula 'dårlig, skrikende sakfører') person med opprørske, farlige meninger, oppvigler.

Hm. Ikke dårlig. (jeg ble nemlig kalt rabulist her om dagen, og så hadde jeg glemt hva som lå i ordet. men ok. farlig mann. oppvigler.

Jeg kan leve med det.

Arbeidshanskene

Jeg husker arbeidshanskene til min far. De lå overalt, og var gode å ha på seg. Særlig hvis de var helt nye.

"Du får ta på deg hansker," sa fattern. Og så bar det ut i skauen, eller ned bak låven til en eller annen innretning jeg måtte stå og holde litt i mens han sveisa.

Noen ganger skjønte jeg ikke helt hva vi gjorde, men jeg forsto at min far hadde behov for en "holder", så da sto jeg der og holdt.

Med hanskene på. De lukta så godt også. Jeg beholdt dem på lenge etter at selve sveisinga var over.

Det lå noen i traktoren alltid. Og noen i den andre traktoren. I den tredje traktoren vi hadde, derimot, den store, fine grønne som var så dyr og svær at den kanskje var den største traktoren i hele grenda, trengte man ikke hansker.

Der satt jeg som i et tempel. Det var stille og rolig selv om motoren brumla som et treskeverk, for førerhytta var polstra, og stereoanlegget hadde nok hatt DVD hvis det hadde vært i dag.

Ptsjjjt. Sa det i døra på den digre, luksuriøse traktoren idet jeg hoppa ut igjen. Ned på låvegolvet, og heisan, der lå det visst noen hansker igjen. På ei tønne med spillolje. Jeg måtte prøve dem.

Klatra opp trappa helt oppunder låvetaket i fjerde etasje og kikka imponert ned i de store kornsiloene. Det var godt å ha hansker på der oppe, så fikk jeg ordentlig tak i rekkverket. Alt støvet fra korntørka gjorde nemlig trappetrinnene så glatte at det var greit å ha noe å holde seg i.

Den dag i dag har jeg fortsatt alltid arbeidshansker i bøtter og spann liggende omkring. Noen i bilen, andre på verkstedet. Noen i gangen.

Det er oppvekst. Barndom. Og trygt.

Kosovo-babe i sin onkels Geländewagen smadrer bilen min

Den vevre jenta brukte antagelig en halv dag på å klatre inn i det digre misfosteret av en terrengbil. Hun så sikkert ingenting bak rattet, annet enn mercedesstjerna og sminkepungen på setet ved siden av. Det gikk som det måtte gå.

Jeg hadde parkert ved Youngstorvet i Oslo nå i sommer, og var borte i en halvtime fra bilen. Da jeg kom tilbake var grillen på bilen min helt svart, skiltet var vekk, og det lå en liten, rød lapp i frontruta.

Et vitne hadde nemlig observert en besynderlig manøver: En liten dame hadde forsøkt å bakkestarte en eldgammel Mercedes Geländewagen i Youngs gate, rett foran passaten min.

Tre ganger hadde forsøket på å komme seg avgårde gått galt, og resultatet var at det monstrøse kjøretøyet deiset tre ganger inn i grillen og støtfangeren på min bil.

Likevel, vedkommende sjåfør stikker bare freidig av fra the crime scene, mens vitnet samvittighetsfullt skriver ned bilnummeret og går bort til min bil for å redde skiltet - som har falt av.

Jeg bruker deretter fem timer på å spore opp sjåføren, via eieren, som visstnok var på ferie i Kosovo, derfor snakker jeg med hans tyske fetter, som nå bor i huset hans på Kløfta. Eieren av bilen er registrert med ni mobiltelefoner, så det er jo bare å begynne å ringe. Til slutt får jeg tak i en jente, som har lånt bilen av onkel.

Hun nekter å treffes for å skrive skademelding, og hun mener bestemt at hun ikke har merket at hun har dundret baklengs inn i bilen min tre ganger.

Jeg forteller henne at jeg kommer til å anmelde dette hvis hun ikke vil treffe meg med en gang, men hun svarer: "Hvor store skader er det da? Det kan da ikke gjøre så mye?"

Dermed ender jeg opp på sentrum politistasjon, klar for å anmelde det hele. Men til slutt tar Kosovo-baben til fornuft, og jeg kjører til Strømmen for å treffe henne og skrive skademelding.

Hun tar for sikkerhets skyld med seg fire fettere (I shit you not), men de sitter alle pent i bilen mens vi blir enige om skadeomfanget.

Jenta som har kjørt på meg, ordner for sikkerhets skyld hår og sminke et par ganger før hun er klar til å skrive skademelding på panseret mitt. "Kan ikke fetteren min heller skrive, dette er jeg ikke så flink til," prøver hun seg, mens hun retter på det korte skjørtet.

"Nå skriver vi, og så blir vi ferdige med dette," sier jeg. Litt småirritert nå.

"Dette er bare eksos," påstår hun, og gnir fingeren mot grillen. "Det vasker du raskt vekk."

"Ja, kanskje du vil vaske det vekk, da, siden det er du som har kjørt på meg?" svarer jeg.

Hun ser på meg og skjønner ikke spørsmålet.

"Er vi ferdige nå, det er kaldt ute," sier hun og vil hjem for å se "Frustrerte fruer".

"Ja, beklager at jeg måtte trekke deg ut i dette været," lyver jeg, og er temmelig glad for at jeg har vitner.

Fetterene ruser den lille Micraen de alle sammen mirakuløst har fått plass i, og så er seansen over.

Hvis det ikke finnes i arkivet, eksisterer det ikke

Obi-Wan Kenobi leter etter planeten Kamino i registeret ved Jedi-arkivet, men finner den ikke. Konklusjonen fra bibliotekaren er klar. "Da eksisterer den ikke".
Det er utenkelig at systemet kan inneholde feil og mangler.

"If an item is not in our records, it does not exist."
Madame Jocasta Nu,
Jedi Library

Den virkelige verden må vike for registeret og opptegningene.
Slik er den herskende tankengangen til erkebyråkrater, mennesker jeg jevnlig forsøker å få i tale på vegne av den lille mann. Noen ganger stiller jeg spørsmål om det ikke hadde gått an å bruke skjønn.
Men de snakker svært sjelden norsk, bare paragrafsk.

Allerede de gamle romerne sa:
"qued non est in actis, non est in mundo"
("det som ikke finnes i dokumentene, finnes ikke i verden").

En liten padawan (Jedi-lærling) finner likevel svaret på hvorfor Obi-Wan ikke finner spor av planeten i arkivet:

"someone has erased it from the records"

Hvorpå Yoda repliserer:
"How truly wonderful the thoughts of a child..."

Noen ganger er man nemlig ikke avhenglig av å finne nøyaktig det som noen har gjemt vekk, med den hensikt å hindre rettens gang.
Det holder ofte å ta en kikk på omgivelsene. Indisiene.

Jeg har ofte lurt på hvordan politietterforskere klarer å finne et drapsvåpen som er kastet i et øde skogsvann. Det burde jo være tilnærmet umulig å finne igjen en innpakket, nedveid gjenstand? Men de går ikke etter gjenstanden.

Etterforskerne analyserer omstendighetene, kartlegger morderens øvrige mønstre. Til de til slutt tenker som ham.

I stjernearkivet peker Obi-Wan på en uvanlig ansamlig med solsystemer omkring et punkt der det tilsynelatende ikke finnes noe. Bibliotekaren ser ikke selv at det er et hull i arkivet. Hun tror arkivet er perfekt, og derfor slår det henne ikke at det kan ha blitt tuklet med.

Tyngdekraften fra dette punktet trekker likevel systemene til seg, og utgjør et glimrende veiskilt.

"Go to the centre of gravity, and find your planet you will," sier Yoda.

Joda. Right, he is.

Krigsromaner og sånt

Hvor vanskelig er det egentlig å skrive krigsromaner? Jeg tror vel ikke det skulle vært så himla vanskelig. La meg prøve å rable ned noe på fem minutter:

Det skrek panisk gjennom lufta av metall som vred seg etter at granaten gikk av inne i stridsvognen.

Det hadde allerede begynt å lukte svovel, bensin og jernspon i hukommelsen hans idet løytnant Andersson bykset bak en jordvoll like etter at han heiv granaten. Midt oppi luka hadde han truffet.

Han visste at splintene ville komme.

I det fjerne hørte han dumpe drønn fra kompani Delta. Så kom smellet her også.

"Kameratene ligger ikke på latsiden," gliste han for seg selv idet metallbiter kom propellerende like over hjelmen hans. Jord og småsteiner kom sprutende.
Så stillhet. Død. Han visste allerede at ingen kunne ha overlevd. Som et dyr gled han videre gjennom den tette vegetasjonen. Mot Ridley, som hele tiden hadde sittet klar med maskinpistolen i tilfelle japsene hadde kommet kravlende ut av hermetikkboksen som solsvidde maur.

Men ingen av dem kom. De var stekt levende. Andersson fisket opp en røyk. "Hm?" sa han stille. Ridley nikket. Tok imot tobakkspakka uten å fortrekke en mine.

"Vi tok de jævlene," sa Andersson.
Stillhet.
"Jeg tror det blir regn," mente Ridley.