torsdag, januar 10, 2013

Super Trouper



Vi la hver vår stein på varden.
Regine la ein mosegrønn trekanta stein helt inntil toppsteinen, den var kantete og våt, mørk av fuktighet.
Jeg vet ikke om det var fordi jeg hadde hørt at man skulle gjøre det eller om det var varden selv som inviterte til det. Kanskje er det slik de blir til, de utallige steinhaugene her oppe på snaufjellet.  At alle som kommer forbi, legger på en stein i forbifarten, at det ikke egentlig er snakk om varder i ordets rette forstand. Men en slags tagging. Noe nymotens, noe de gamle fnøs av. Fnøs så snørret hang igjen i det grå skjegget, dro seg over barten med handbaken og den oppsprukne ribbekanten langs fjelljakka sygde det til seg, forakten for dette lettvinte språket som ikke handla om noe. Varde var noe som sto på en topp. En varde var noe man tente bål på for å gi beskjed fra ås til ås og fjord til fjord, fra bygd til neste grend, om at noe var i gjære. At fienden var på vei inn fjorden. At vi alle måtte trive det vi hadde stående av våpen og snøggest råd komme oss til tingvollen for å høyre nytt og fylkes til strid. Til forsvar. Opplyste og oppildnet skulle vi, lik varden, stå høgst og flamme og kan hende bare skremme dei vidare.
Men dette var annerledes.  Det var ikke fordi vi gikk i siste skrik av regnværstøy og turgensere, fordi vi hørte til popkulturen, dessertgenerasjon og levde og pustet nymastrede ABBA-plater med diamantslipt stereolyd, forbandt musikken mest med filmen med han grånende, men kjekke som var i James Bond ei gang eller to, ikke fordi vi fnøs sjøl av foreldrenes femtitallsnedarvede landsbyggende Gerhardsen-velmentovervåkede klare, B-vitaminskjerpede blåstenkte idealblikk som arresterte oss i alt nymotens sjuskeri, plastski og smørefrie likedanne og opptenningsbriketter og Bjørn Dæhlie-luer og boxershorts med svensk tennissignatur over gylfen og forkasta dovremakko og spytta på dei gamle tråkka og kjørte firehjuls-SUV helt inn til hytteveggen og bar inn tv-apparater drevne av solceller og kjørte tilbake att til bygda på lørdag for å kjøpe biff fordi hermetikken smakte bare så som så.
For på hytta må det jo være lov å kose seg sjøl om ein ikkje har oppvaskmaskin, skal vi ikkje opp på Storenuten i morgo og få prøvd det nye turtøyet som vi måtte utsette ei strømregning for å hale i land? Og så på vegen opp gå forbi desse vardene og hoie og akke oss for alle som har vore så dumme å legge stein oppå, uten å vente til topps.
Men nå altså. Eg og Regine. Og eg fant ein rund ein. Gliste. Han ligg ikkje, sa ho. Og eg vedda. Du først, sa eg. Og så juksa ho med den trekanta.
Derfor , og ikkje for noko anna. For eg har ikkje trua på desse digitale nyinnspillingane. Super Trouper. Vadmelsbukse og strikkavanter frå før EEC-avstemninga og skistavar av bambus og ikkje noko tull og te på termos og harke og spytte litt i motvind på toppen og lene seg inntil varden. Utan å gjere noko der oppe. Berre sjå. Ikke noko anna. Og ned att. Og glede seg til lapskausen. Den smakar mykje betre her oppe, seier Regine. Eg elskar ho.

Les også: (NRK) - Riv vardene

mandag, desember 24, 2012

Til deg som sitter alene

Denne julaftenen gjør jeg også det.

Ikke alle kabaler går opp, og denne julen måtte jeg stokke kortene. Men det er en lightversjon, jeg har kjære rundt meg, både før og etter. Bare ikke selve julekvelden.

Så nå, for første gang, skal jeg få utforske dette mysteriet selv, denne medieomtalte foreteelsen, som noen vil betale seg vekk fra. Men jeg er sikker på at det dessverre også er mange som helst vil være alene, isbjørner og eremitter som mange mennesker blir - og er - bak fasader av tente instagramlys og glade meldinger om at ribba står i ovnen. Svoren er sprø. Svoger likeså. Hjernen er alene. Foreløpig er det urovekkende mange grønne lys på Facebook, men jeg tenker at vi er blitt så vant til det. Er det noe bedre å sitte limt foran tv-en med familien etter at gavene er åpna? For det kan jeg da levende huske at vi har gjort, uten at det er så veldig fellesskapsdyrkende.

Nå må vi kanskje heller omfavne den digitale høytiden, og tenke at det ikke er en plage, men mer et privilegium å kunne legge den vekk, digitaldingsen som lurer oppmerksomheten vår vekk fra de vi er sammen med. Så kan vi heller sammen si hei på Skype og le av statusoppdateringer etter at gavene er pakket opp, ikke se på det som en fiende, men som et alternativ til å sitte og glo på tv-skjermen. Uten å si et ord frem til midnatt. Eller vi kan spille spill. Le og snakke sammen. Og helt glemme at vi har bredbånd. Men ikke kall det fienden, vi gir avkall på muligheten til alltid-kommunikasjon. Som å dra ut telefonledningen. Slik vi gjorde før. Sett på lydløs. Viktig møte. Møte med din egen stemme, møte med dine egne fakter og historier du har lengtet etter å fortelle onkel og farfar og Gerhard fra Tyskland som bor på hybel og hjelper til med snømåkingen, og som i år er med. Men ikke tør å spise ribbe. En forbundsfelle for små barn. Og alle andre konstellasjoner. Ingenting er for snodig på julaften, heller ikke det å tilfeldigvis bli sittende alene, det går fint. Jeg gleder meg mest til å lese Fantomet.

Og denne kvelden, jeg klarer ikke å være så lei meg, jeg ser jo mine kjære om så kort tid; Et privilegium er blitt meg til del. Jeg får, nesten uten annen smerte enn den melankolien jeg måtte velge å gå inn i, kjenne på det sosiale stigmaet. Jeg kan vende på tanker og minner, undre meg over fenomenene jeg så lystig har tatt del i siden jeg ble født, være glad for de gode minnene fra barndommen, kunne glemme de vanskelige tingene, ikke skylle dem ned med alkohol, slippe å gjøre det.

 Slippe å være på hospits og ikke bli hentet. Av noen som insisterer på at man ikke skal sitte alene.
Slippe å bli sittende igjen på hospitset, fordi jeg var for dritings da onkel Trygve, etter en times kjøretur, skulle hente meg, og jeg fikk høre at "sånn kan ikke barna se deg, beklager," og så lukke døren igjen. Til bord med sneiper på tallerken, små brune i hjørnet og i vinduskarmen og overalt og sengetøy med månedsgammel midd. Jeg slipper det, for livet delte til alt hell ikke ut dette kortet til meg, men jeg har hele livet mitt kjent mennesker som endte slik. Feiret jul med dem. Vært på besøk og skrekkslagent sett dem åpne den neste ølen før den forrige var drukket opp. Spy i ei bøtte. Skitt overalt. Matrester på et bord ikke engang Fretex ville ha klart å selge. Kanskje få komme hjem til første juledag, hvis jeg skjerper meg. Kanskje det ikke går.

Klokka fem ringer kirkeklokkene julen inn. Da tenker jeg nok mest på alle som kjenner seg alene, selv midt i flokken og vrimmelen rundt bordet. Alle som har noe uoppgjort, store bekymringer, alle som krangla på morgenkvisten med ektefellen eller samboeren, og som ikke har fått det til etterpå. Alle som vil ut. Vekk. Alle som i årevis har kjent på apatien, ikke funnet igjen livsgnisten. Alle som mobbes på jobb, på skolen, av familien. Alle som har det mye verre enn jeg har lyst til å skrive om her. Der sitter vi. Alle.
Når startskuddet for årets store spisekonkurranse går.
Den samlede røykosen fra ovnene i de tusen hjem vil alene gi sitt bidrag til global oppvarming. Små jenter i stutte kjoler vipper utålmodig på stolen og pirker i ribba, og har forlengst begynt å mase om julegaver.
Og det er mest kos for oss alle, det er statistisk bevist gjennom tusenvis av mobilopplastede bilder av dekkede bord og røde kjoler.

Første minne: Jeg står i snøen og vi har tent gravlys, far og søster og jeg.  Jeg står og fryser i høye cherrox-støvler og boblejakke som mamma har sydd. Lillesøster spiser snø fra vantene, og får et morskt brum fra pappa. Skoddene der oppe i det hvite kirketårnet er slått fra, og det flommer lys ut fra klokkene, forventningsfulle står vi med frostrøyk og pappa med is i barten. Så kommer de malmtunge slagene. De finner veien ned i snøens rike, kastes tilbake av gravsteinene, biler på tomgang i skumringen, pelskledde damer og pensko under herrefrakker. God jul til alle, til naboer og han som står i elektrikerforretningen, men er forunderlig sivil og kledd i mørkt i kveld.

Lyden av bildekk som knatrer ned i snøen, eksos foran bremselys. Varmeapparatet på, og pappa med hansker og kaldt bilratt, vi stuer oss inn og kjører hjem til garasjen og hjem til mamma som står med åpne armer og løfter store panner med pølsesnabber og medisterkaker og ribbe som jeg ikke vil smake på og surkål jeg virkelig ikke forstår poenget med. Og så må jeg inn i penbukser og skjorte og lillesøster vrir seg og vil ikke ha musefletter.

Andre minne: Den siste jula mamma levde. Tredje minne: Den første jula i fremmed land. Da vi skulle gjøre dette alene, uten henne. Sammen, javel. Men ikke helt enkelt, kan man forstå. Der vet jeg mange sitter i dag, og til deg som sitter alene, selv om du er sammen med alle: Hold hodet høyt. Styrk hverandre, gled dere med hverandre, sett mot i noen som kanskje kan se ut til å ikke trenge det. Men det vet du ingenting om. 

søndag, desember 23, 2012

Innesnødd

FADE IN:
I går kom det digre flak. Små hvite hangglidere. Det er fin snø.
Det blir ordentlige greier av ordentlig snø, ordentlig tjukk og god og grei snø. Det blir 70-tallsvinter, solide brøytekanter. Hardpakka veier, knirking under støvlene.
Når det snør på ordentlig, blir jeg glad. Sånn snø som lander på kinnet til ungene og som de prøver å nå med tunga. Røde i kjakene og blide under luebremmen.
Men i dag: Fullstendig kaos i vindretningen. Mye mindre fjoner. Nesten som støv. Allergi-snø. Alt fokkes sammen. Det er ikke så mye, virker det som. Som kommer. Men det blir så mye rot av det, drivsnø, skjøvet sammen i skrå og bratte og lumske hjørner, verandadøra ser ut til å kunne åpnes. Men nei. Den har fokka igjen.
Og da vet både du og jeg at vi åpner ikke en sånn dør ustraffa. Det kleber seg snøkladder til dørkarm og dørblad og limer seg inn i alle hulrom. Du får bare ikke døra igjen. Ender opp med å bruke makt. Kanskje blir den skeiv etterpå, og du må til med tetningslister i neste runde. Men du finner ingen tetningslistbutikk 1. juledag.
Jeg får la være å åpne døra, og innse at jeg er innesnødd. Fokka.
Og jeg er ikke så glad når noen fokker med meg. 

CUT TO:
"Nå er ikke jeg kjent som presten som vier fraskilte, akkurat," var svaret.
I telefonen. I den andre enden.
Jeg satt med bilen på tomgang, hadde slått et nummer og skulle ordne vigselsmann. En gang i mitt tidligere liv skulle jeg altså gifte meg. På Sørlandet. Og tenk, så hadde jeg allerede rukket å være gift en gang før. 
Men jeg tenkte det måtte være grei skuring. Det er snakk om å ville gifte seg for andre gang.
Jeg er jo ikke Liz Taylor, akkurat. Dessuten:
Her på Sørlandet måtte det vel være litt greiere med alt, enn jeg tidvis hadde opplevd det var i pietistiske kretser på Østlandet. Men så viste det seg at moralens vokteres opphav, deres forfar, han kom fra Grim.
"Men du må jo bare komme, så kan vi ta en prat."
Jeg tror ikke det. Sa jeg. Og beklaget at jeg hadde misbrukt hans dyrebare tid. 
Så ringte man ny prest, da. På Sørlandet. Samme knirking i stemmen, det ble dratt litt på ting. Njaei. 
Ok, beklager at jeg forstyrret.
Så droppa jeg prest og gikk til pastoren i pinsemenigheten. Han endte opp med å holde et langt foredrag om hvorfor han ikke våget å vie fraskilte.
"Du har nåde her, ikke sant. Og sannhet her (han viste med hendene til hver kant). Og så må det finnes en balanse, det må ikke bli for mye sannhet, og ikke for mye nåde".
Hæ, sa jeg.
"Jeg skal selv stå foran Gud en dag, og svare for det jeg har gjort. Da tør jeg ikke å vie fraskilte," sa pastoren, og uten å vite det ble uttalelsen fra hans kollega i statskirka, den rake motsetning. Prest nummer fem sa nemlig: "Jeg tør ikke stå i veien for Guds nåde".  
Og så var det ok, både med gifting og alt. Om vi ville.
Men pinsepastoren i Kristiansands største menighet, han sa: "Vi kan holde en forbønnshandling for dere, selvsagt. Men jeg vil da gjøre det tydelig for alle at det ikke er snakk om vigsel."
Og så kunne vi ordne dette borgerlig. Før eller etter. 
Da var det liksom greit. Men i følge pinsepastoren ville vi jo da ha begått en dobbel synd:
1) Man gifter seg på nytt. Noe som er ulovlig, ifølge Skriften. Og fordi vi da ikke ville være vigd for Guds ansikt:
2) Leve i synd i tillegg. Fordi vi da var, i pastorens øyne, ikke i et rett ekteskapelig forhold. Og hvis man da har sex, da driver man hor. Catch 22. 
Og så ville han likevel be for oss og ønske oss lykke til? Lykke til med horeriet? Hvadafornoe?
Denslags "lykke til" er jo som å sende ungen sin ut til fots ut på motorveien og ønske lykke på ferden.

FLASHBACK:
"Nå er ikke jeg kjent som presten som vier fraskilte," sa nytilsatt biskop i Agder nylig. Jeg skriver ikke navnet hans her, jeg, i tilfelle han skifter mening i møte med virkeligheten.
Men han heter Stein Reinertsen. 
Jeg fikk et flashback til den referte telefonsamtalen jeg hadde med presten, da jeg leste intervjuet med Reinertsen nå i desember.
Reinertsen med beinet. I døra. Ikke mulig å få den igjen på ordentlig vis. Ikke lov med tetningslister. Ikke lov å forsøke å stenge den kalde vinteren ute, og forsøke å finne varmen igjen. You are fokked.

END OF FLASHBACK

Ikke er de mørkemenn, det mener jeg ikke. De er innesnødd. Noe så inni hampen fokka.
Hvorfor mener jeg dette?
Jo, altså. Utgangspunktet deres er at skilsmisse er synd. Og de mener: Har du blitt skilt, har du spolert alle nye sjanser én gang for alle. Det er helt ugjenkallelig. Et brutt løfte.
Gud vet hvor mange ganger jeg har tabbet meg ut. Og syndet. Og gjort gale ting. Det er godt han er nådig. Jeg trenger i hvertfall nåde. Er helt avhengig.
 Ok, til syndsbegrepet:
Da sier Bibelen noe greit om det: Jesus har tatt alle syndene på seg. For at vi skulle ha fred. "Ved Hans sår har vi fått legedom," heter det. I Skriften.
I selvsamme skrift står det også at Gud hater skilsmisse. Selvsagt gjør han det. Det gjør vel du og jeg, også? Det er vel ikke noe godt, og ikke noe vakkert? Men det skjer. Av ulike årsaker går folk fra hverandre.
Men Gud tilgir synd, det er Kirkens hovedbudskap.
Men det er helt åpenbart én synd de ikke klarer å tilgi, noen av Kirkens kragebefengte menn: Det er hvis et forhold sprekker. 
Never mind all slags annen grusomhet, løgn og bedrag og fanteri og baksnakkelse og smålighet og gjerrigknarkvirksomhet, forskjellsbehandling, mobbing, folk som overser andre, håner, spotter, unnlater å ta hensyn, svindler, stjeler, snakker dårlig om, slår, banker, knivstikker, dreper. 
Alle disse andre skal tilgis, og det er ikke snakk om å gi dem syv nye sjanser, Peter, men sytti ganger syv.
Bare ikke dette ene; at du havarerte som partner. At livet tok uventede svinger. At man kanskje til og med innså at man var for ung, for forledet, for hastig i sin tid. Og at det nå ville være bedre å gå hver til sitt, og ønske hverandre lykke til. Ikke på motorveien-lykke til. Men et ekte lykkønske.
Og det skulle Kirken være de første til å gi. Rundhåndet, som en tønne med korn som er stappet, ristet og presset sammen, for å få plass til så mye nåde, om du vil, som mulig.

Men nå i desember er vi innesnødd her i Agder. Fokk det, altså. Tett.

Tett, det skulle også biskopen ha vært, synes jeg. Holdt tett, og latt være å smelle til med dette. Han representerer jo en bredde. Kirka skal selvsagt ikke styres av almuen, av deg og meg. Det mener jeg ikke. Kirka må velge sine egne ledere.
Men håpet er jo da, at den styres av noen kloke menn og kvinner med kontakt oppover - og bortover.

Og apropos bokstavelige "påbud" i Bibelen:
Det står i Bibelen at "mannen må ikke dekke hodet, for han er Guds bilde og ære".
Caps Lock. Men jeg tror, for å være ærlig, at Gud ikke ønsker at vi skal bli sjuke, så jeg går med lue nå om vinteren.
Men biskopen, som vil leve etter hver eneste bokstav uten å nærme seg sammenhengene, han må også leve etter dette siste budet, og få av seg skylappene, de hindrer nemlig sikten.
Forøvrig: God jul.

lørdag, desember 15, 2012

Én kvinne og førti menn

- Hvorfor er det slik at mens menn spiller både mennesker og menn på film, så er kvinner henvist til å spille kvinner?
Det er midnatt, stedet er Étoile Bar. Den trendy rooftop-baren til Grand Hotel. Vi har stolpret oss hit gjennom snøvåte Oslo på lakksko og høye hæler.
Hun er opprørt.

Jeg forstår henne godt, og kan ikke få gjort så mye med filmen vi akkurat har sett. Ikke så mye annet enn å kjøpe et glass rødvin til henne.
"Hobbiten" er en fantastisk film, og er jo også et svært underholdende eventyr, en liten perle av en bok. Det kan ingen ta fra verken regissør Peter Jackson eller J.R.R. Tolkien.
Det samme, altså at de er fantastiske, må man trygt kunne si om de forrige filmene, og uansett om du likte dem eller ikke, trilogien "Ringenes Herre" er det vanskelig å gjøre noe annet enn å juble over.

Cate Blanchett. Eneste 
høne i kurven.
Men så må jeg telle, da, når jeg kommer tilbake på hotellrommet og skal gjøre opp status.
Innpå 40 skuespillere står på rollelista til en av de dyreste filmene i 2012.
Hvor mange av dem er en kvinne?
Én. Og det er Cate Blanchett (43), som spiller alvedronningen Galadriel, i en svært beskjeden birolle i filmen.
Rett skal være rett, det finnes kvinner litt lenger ned i lista over skuespillere, men de er ukrediterte, og sier ingenting; én spiller en alv og en annen en hobbitkvinne som rister på hodet når Bilbo fyker avgårde på eventyr.
- Men Tolkien skrev jo omtrent ikke en eneste kvinneskikkelse inn i bøkene sine, forsøker jeg.
- Det kunne vel Peter Jackson gjort noe med?

Jeg er svar skyldig.
For Peter Jackson skrev da sannelig inn en langt større rolle for den heltemodige og tydelige Arwen i sin tid. Og Eowyn ble glitrende tolket av Miranda Otto.
Men, og jeg kan dessverre ikke friskmelde verken forfatter eller filmskaper, de er skrevet inn fordi de er kvinner, ikke bærende karakterer, først og fremst fordi de tjener til å belyse Aragorn, helt nummer to etter Frodo, eller kanskje helt nummer tre, etter Sam, litt etter hvordan man ser det.
Joda, Arwen er blitt en betydelig rolleskikkelse i filmen, men er ikke det i bøkene. Hun er tøff, hun redder Frodos liv og hun tar modige valg. Men hun er og blir dama til Aragorn.

I Hobbiten er det ingen Miranda Otto, ingen Liv Tyler. Bare Blanchett, og da som en litt utenomjordisk dronning, og her er Jackson tro mot Tolkien.

Det er ikke så mye å rope hurra for. Jeg mener, det ligner nesten litt på tilstanden i avisa jeg akkurat har slutta i, der alle de fem nyansatte lederne i den redaksjonelle organisasjonen var menn. Ramaskrik, selvsagt. Hvor er kvinnene, hvorfor har man ikke dyrket frem kvinnelige ledertalenter.
Kanskje svaret ligger hos Tolkien.
Det er et mannsdominert yrke, eventyrfortelling gjennom verdenshistorien, helt opp til vår tid. Men det er vel verken litteraturen eller filmbransjen lenger?
Hva om man byttet ut alle de mannlige rollene i "Hobbiten" og erstattet dem med kvinner? Verd eksperimentet?

- Jeg liker ikke Tolkien, sier hun, og nipper til rødvinen. Vi stirrer ut i lokalet, jentene har stramme kjoler som er åpne i ryggen, dypt utringet og stanser mange høydedesimeter over knærne. Mennene er casually antrukket i hvite, åpne skjorter eller koselige julegensere. De kan jo bare konse på  å være seg selv, tenker jeg, og ser bort på et par jenter som har så trange kjoler at det mest ser ut som de har surret hverandre inn i elektrotape før de forlot vorspielet.
 Jeg hadde nok bundet opp mye tankekraft rundt ganglag og holdning hvis jeg skulle gått på byen i bare trange badebukser og flippfloppsandaler, tenker jeg, i mitt stille sinn.
- Det er annerledes her, ute på byen.
- Man spiller en rolle, sier hun.
Det er ikke akkurat arenaen for å treffe hverandre som mennesker, uansett. De dype samtalene uteblir, mye grunnet høy musikk og morsomme mennesker vi kan studere. Men vi likte filmen, begge. Den var svært underholdende, og eventyrlig fortalt, heseblesende 169 minutter med få, men nødvendige hvileskjær.

Tilbake på hotellrommet. Hun har sovnet. I forsøket på å unngå å nynne på en landeplage, blir jeg heller sittende og utnytte min Internet Movie Database Pro-konto.
Jeg saumfarer minibaren etter noe leskende, mens jeg grubler videre på spørsmålet hennes.

Hva om man byttet ut fem-seks av dvergene med kvinnelige dverger? Og lot dem spille rollene sine uten å gjøre noe vesen av kjønn. Hva om Gandalf heller var Gandine? Og man ikke gjorde noe fiksfakserier ut av det, ikke lot henne være en trollkvinne med "moderlige" egenskaper, hva om man lot Bilbo være Bilba? Og lot være å gi henne sexy utringning, lot være å skyte spekulative nakenscener mens hun badet før hun la seg om kvelden, men bare lot Bilba være et menneske, eller, unnskyld, en hobbit?

Helligbrøde, jeg vet. Det ville vært å skrive om alt for mye. Og jeg vil ikke ha Tolkien annerledes, han skrev det han skrev.
Men tanken, bare. Kjære Hollywood og omegn. Gi oss flere kvinner som mennesker - og menn som mennesker. Tenk om 2013 kunne bli et år med færre prototyper, og flere interessante typer. 

mandag, desember 10, 2012

Deilig er jorden

Kaos i Kristiansand. Her har snøen
kommet seg helt inn i bygården.
Vladimir Putin, jeg lurer på hvordan du får sove.
Jeg får ikke, så jeg har stått opp og spist nattmat (kanelboller og melk) og lest nyheter fra andre deler av verden. 
Altså om de som bor utenfor Agder, og som har andre utfordringer enn et tilfeldig snøvær. 

Det siste halvannet året har anslagsvis 40,000 personer mistet livet i Syria. Konflikten blusset opp under den arabiske våren, da folket ønsket demokrati, og president Assad beordret opprøret slått ned. Soldater som ikke ville skyte mot sivilbefolkningen, ble stilt opp og henrettet. Omkring 4-500 barn har mistet livet under tortur i syriske fengsler. Det er på 21 måneder blitt en blodig borgerkrig. Og det er ingen enkel løsning.

Men tilbake til oss. Jeg tilbakela noen mil langs E 18 i går kveld med en eldre Opel Corsa jeg hadde lovt å kjøre til Grimstad for en venn. Bilen var tungstartet, hostende, speedometeret var ødelagt og motorfeil-lampa lyste. Jeg kan med hånden på hjertet si at det var litt snø i lufta. Og på veien.Ved et par anledninger måtte jeg til og med bremse litt, da det føyket kraftig. 
Så vi har utfordringer her på Sørlandet, bare la det være sagt.
 Og nå hører jeg brøytebilene gå igjen. Jeg får bare håpe de klarer å holde E 18 fri for snø, det er ikke noe særlig stas å komme for seint på jobb.

Jeg lurer bare på om vi i Vesten har kommet litt for seint på jobb når det gjelder situasjonen i Syria. For den qatar/saudi-støttede motstandshæren, overveiende bestående av sunnimuslimer, har forlengst tiltrukket seg ytterliggående islamister, jihadister - og til og med Al Qaida. At jihadistene er på vei, og har infiltrert Aleppo, ble varslet av den ortodokse kirken allerede i april 2011.
Dette kommuniseres ut, nærmest forkledd som ferske nyheter,  og er særlig nyttig for russerne, som er best tjent med Assad. USA, Nato og Tyrkia støtter sunniene og en detronisering av Assad, fordi det vil isolere og ramme Iran.

Det som begynte som et rop om demokrati fra det syriske folkedypet, ble altså tidlig kuppet av sunniene. Og nå, eller egentlig ikke nå, kommer de virkelig drevne gutta på banen for å hjelpe kameratene sine. Men de kommer ikke på noe speidertokt, det er klart at de skal han noe igjen for dette. Og jeg tviler på det er gratis tannhelsetjeneste til sivilbefolkningen som står øverst på jihadistenes liste.

President Obama har kritisert Russland for å beskytte Assad-regimet, for å være for slappe til å gi den makthungrige tyrannen et puff. Nærmest samtlige arabisk nasjoner krever at Assad går av. Visestatsministeren i Syria åpner for at det kan skje. Og nå forhandles det. Og forhandles.
Samtidig drepes det for fote. Og drepes.

USA har heller ikke villet gripe inn, men har denne høsten trukket en linje i sanden ved bruk av kjemiske våpen. For "...da er det nok. Da griper vi inn umiddelbart," lover Obama. Og ser veldig alvorlig ut, og jeg tror han mener det. Men har har ikke våget å trosse sin bror Ivan i øst.

Og apropos litt lenger øst, ved veitrafikksentralen i Porsgrunn ringer nå folk og klager over at det er glatt på veien. Jo, det er sant. Steinar Waasjø som jobber der, sier det til avisa.

Vel. Vladimir Putins utenriksminister Sergej Lavrov har gjentatte ganger understreket hvor viktig det er for Syria, som på ingen måte har vært et demokrati de siste drøyt 40 årene, og knapt nok noe annet enn et ormebol for statskupp siden slutten av 2. verdenskrig) at de må få ordne opp i ro og mak selv, som en nasjonalstat med rett til å løse sine egne interne problemer. "Det kommer ikke på tale å snakke om Assads fremtid," sier Lavrov. Ferdig pruta. (Og så fortsetter han å selge våpen til Damaskus. De er nok også ferdig pruta.)

Trumfkortet: Russerne advarer mot å styrte det nåværende regimet og slippe til opprørsstyrkene, for bare tenk hva som kunne skje dersom disse våpnene faller i gale hender. (Altså: Ekstremister og terrorister med MIG-fightere fullastet med kjemiske våpen)

Så i dag mandag, skal utenriksminister Hillary Clinton og nevnte Lavrov - eller i det minste våpendragerne deres - ha en liten brainstorm om dette syriske problemet. I mellomtiden er det bare én ting som er sikkert: De vil fortsette å ta livet av hverandre, syrerne, og med stadig større drahjelp fra ekstremister. Kanskje tar opprørerne, som nå i november har klart å karre seg inn under én paraplyorganisasjon, deler av Damaskus i besittelse denne uka. Da kan det smelle fra assadistene. Du vet, trår du en katt på poten, skal du ikke være så overrasket hvis den smeller samtlige ledige klør i leggen din.

Ok, så har USA sagt de ikke vil sitte stille og se på bruk av kjemiske våpen. Men, som sagt, blir det sittende regimet desperate nok og presset for tett inn i hjørnet, brenner de nok likevel av noen kjemisett, er jeg redd. Og da kommer Clinton for seint fram. 

I følge de siste rapportene skal - bare i går - minst 45 ha mistet livet i kamper, blant annet under fremrykking mot flyplassen i Damaskus. Inntil videre får altså syrerne være i fred så lenge de dreper hverandre med konvensjonelle våpen. 

Og så lenge meteorologene våre i partrav med ekstremværhungrige Akersgata-soldater ser katastrofe under enhver sky (der Siri Kalvig ser tall og formler, og vi andre bare ser, vel, en sky), blir det vel lange artikler om hvordan tung snø synker litt mer sammen enn tørr snø som opptar oss mest - om vi da skulle orke å lese så mye aviser - frem mot jul. Det blir egentlig litt for utrivelig med all denne krigen.

søndag, desember 09, 2012

Mens vi venter på en halvmeter



Det kom en halvliter snø i går.
"Jeg tror ikke noe på det. Det blir ikke en halvmeter."
Hvorfor jeg sa det, har jeg ingen rasjonell forklaring på, jeg ønsker jo ikke å fremstå som mistroisk og kynisk. Men noen ganger kjenner du det på gikta, sa mormor.

Håper jeg slipper det. Gikt, altså.
Min far har litt av det, han kjørte mye motorsykkel på vinteren uten gode nok klær. Det var nok moro, men for sikkerhets skyld går jeg ikke i hans hjulspor der.

Vi sto der i vinduet og stirret opp mot nattehimmelen, gjestene mine i går kveld og jeg. 
Avisene lokket med snøfall opp mot 50 centimeter i Kristiansand.
Hos en av naboene i blokka rett overfor ble det med ett åpenbart at det var kos på gang av det litt utagerende, amorøse slaget, og vi forsøkte å ikke stirre.
Vi skulle tross alt spille Monopol. Men det er nå rart med det, når noen lander på Rådhusplassen og eieren innkasserer, er det noe misunnelsesverdig over det.

"Har han kledd av seg?" spurte Torjus, og skjøv ansiktet helt inn i vindusruta.
"Kom, vi ser om vi kan klare å treffe oppi dette glasset med ei drue fra to meters avstand," sa jeg. Og tenkte at naboene må få svinge seg akkurat som de måtte ønske. 
Det ville vært spektakulært om det ble full klaff.
Altså med værmeldinga. Ikke for naboen, der tror jeg ikke Yr hadde hatt noe å tilføre.
All snø smelter. Før eller senere.
 Men: Jeg forstår delvis hvorfor noen redaksjoner satte ekstra mannskap på i natt, slik kommunen også klokelig gjorde det.
Og jeg heier på det, også. Det er kult å satse litt.
Men det kom selvsagt ikke en halvmeter. Det er bare for Ari Behn slikt skjer. Og da er den gyllen. Så da er det vinter igjen, Kristiansand fikk ti centimeter. Mandal tjue.
Og jeg må innrømme at jeg både er blasert og føler grunn til det. Jeg har vokst opp i et snørikt østland, og det var noen snørike tiår, både på 70- og 80-tallet. Vi hadde innpå en meter snø på hytta, det var vanlig. 80 centimeter var for lite, da grein vi litt på nesa. Én meter og over var kvalitetsmerke for en ordentlig god vinter, med gode skiforhold i bakken.
Når jeg ringer min far gjennom vinterhalvåret, forteller han meg snødybde, snøfall siste døgn, temperatur og om det er mye vind. 
Været er fast innslag, men det tar ikke så mye av samtalen.
For jeg vil jo høre hva ellers som har skjedd. Og det vil han og. Etter at jeg har fortalt ham om været her nede, selvsagt.

Det er altså ikke uviktig. 
Men det er heller ingen sensasjon at det snør om vinteren. Det må jo nesten komme litt snø, det virker som om normalen er at den alltid har lurt seg på plass i tidligere år, og at når det nå, i vår nyfrelste digitalalder anno 2012, i annet eller kanskje til og med tredje generasjonsledd nettjournalistikk, kommer flere desimeter, da måker vi forsida. Eller toppsaken.
Snøkaos, sier vi. 
Vinter, sier de gamle.
Men kommer ikke snøen så voldsomt som først meldt, tja, så er det jo bare en ny sak. Nye klikk. Jeg må tenke på han som følte han var tvunget til å skrive boken "88 grunner til at Jesus ikke kom tilbake i 1998". Han solgte visst like bra, og du skjønner hva den første boka het.
Du gjør det.
Vi pakket sammen monopolbrettet og forberedte oss på å labbe ut i førjulsvinteren med kurs for byens lokale mikrobryggeri.

Opptatt av triviliateter, du liksom. Pføy. Jeg hadde forsøkt å få Morgenbladet til å ligge litt tilfeldig slengt på pianokrakken før gjestene kom, men måtte gi det opp.
Jeg holdt ei hånd ut av vinduet og sa: "Se, ingen snø."
Ti minutter etter landet det et hvitt fjon på frakken min. Og ett til. Og nå sitter jeg til og med og skriver om det, ja, og litt om naboen, men de må få være mest i fred, men jeg har opplagt skutt meg selv i foten. 
Det ble verken kos eller kaos for oss vanlig dødelige, men nå tror jeg i hvertfall det blir en hvit jul, sier jeg til fattern i telefonen. Han har ringt, og vi prater om været på tjuende minuttet nå.

lørdag, desember 08, 2012

Egd og bacon

Agderfrokost. 
Jeg innrømmer at jeg har en sen morgen. Ettervirkningene av gårsdagens tradisjonsrike julegløgg hos VG her i Kristiansand har tatt noen grådige jafs av min planlagte kaffe- og avisformiddag, og jeg vurderer å stille klokka på kjøkkenet tilbake til, tja, halv elleve, i hvertfall.
Men jeg er oppe, og har til og med vært ute og kjent frostbitt i skjegget. Hentet avisene. Smilt til blå himmel.
Og så inn. Hutrende, fyre på peisen-følelsen i kroppen, sjekke kjøleskapet for egg. Og bacon. Men frokosten kan vente. Gløggen må ut av systemet.
Jeg leser først et spennende intervju med den tyske sosialistlederen Martin Schulz, nå Europaparlamentets president. Og tenker at han minner meg litt om Kristiansands ordfører Arvid Grundekjøn.
Begge to sterke unionister.
Den ene har fått fredspris, den andre avslag på kommuneovergang. Det som skulle være et skritt mot sammenslåing. Union.
Ett Agder. Det gikk ikke denne gangen.
Nå er vi mer: "Spredt Agder".
Jeg skuler bort på kaffetrakteren. Skal jeg reise meg og få den i gang, nå? Jeg stirrer ned i avisen igjen.
Hva mener jeg? Altså, både om Europa og Agder. Er vi europeere? Føler vi oss som europeere?
Er man selvopplevd egd, den som bor i en Agder-kommune? Bruker en ordet? Jeg smaker litt. Egd. Egd. Egd.
Ordet distribueres daglig gjennom avisa jeg har levd syv år på innsiden av. For oss journalister, for det er jeg jo ennå, bare at nå er jeg lykkelig frilans etter å søkt frivillig sluttpakke under høstens kuttrunde orkestrert av Schibsted, er det helt naturlig å bruke Agder.
Agder er selve oppdraget for en journalist i regionavis. Dekk Agder. Hva skjer på Agder. Eller, som en av vaktsjefene har terpet og terpet på: Vi sier ikke "på Agder". (Men det  gjør altså naboene mine heile tia).
Regionen.
Det avgrenser virkeområdet vårt som reportere; skjedde det et drap på fylkesgrensa var det viktig å få avklart; er dette i Telemark eller i Agder? Skulle vi dekke det hvis det ikke hadde skjedd i Agder? Er det noen egder involvert? Hvis ikke, var det Varden som fikk ta saken videre. Naturlig.
For sånn er det litt i lokalavis. Det er det lokale som gjelder.
Geografisk lokasjon eller tilhørighet blir en forutsetning for videre interesse, om enn ikke av og til selve nyhetskriteriet. Nesten litt oppblåst, nesten litt komisk viktig. "Egd på 4. plass i uoffisiell pokerturnering".
Det må jo være sånn, selvsagt.
"Åh, moro med internasjonal pris til N.N."
"Men: Er han fra Agder?"
Vi googler. Hm. Født i Stavanger.
Er tanta hans kanskje fra Farsund? Har han kanskje kjørt gjennom Agder en gang? Han studerte et halvt år her, sier du? Bodde på Lund? Nydelig. Da blir det sak.
Altså. Jobber du på margarinfabrikken, må du pakke margarin, ikke pirke og lime modellfly på en taburett ved siden av samlebåndet.
Men det er litt behagelig å kunne se verden igjen. Sveisebrillene er av. Resten av nasjonen kommer gradvis til syne som viktig og koselig og innbydende. Jeg er jo tross alt nordmann. Ikke bare egd.
Jeg puster ut, tenker på alle de hyggelige samtalene i går kveld, og gleder meg til resten av denne dagen.
Jeg skal ikke på jobb. Jeg får lov til å la tankerekkene forfølge meg, jeg skal altså ikke opp på fevennens lokaler - avkle meg privatpersonen - kle på meg agderjakka. Hjernen min tenker ikke så hardt lenger på at at det som skjer utenfor fylket er mindre viktig. Jeg er fri. Det løsner. Hodet mitt er ledig. Jeg sender en mail til britiske RAF, svarer en direktør i Canada på mail, kikker litt over filmmanuset jeg er involvert i.
Skal jeg reise til Rio i januar? Eller skrive på kafé i Grimstad? Gjerne Grimstad, synes nå jeg. Apotekergaarden og en varm kaffe og lun jazz.
Åh, det er koselig her i Agder. Eller, sier jeg nå egentlig det selv? Sånn privat? Føler jeg at Agder representerer meg og oss her i sør, er det Agder som er stedet vi bor? Jeg bor i Agder, jeg er fra Agder, jeg skal hjem til Agder. Hjem og feire jul i Agder. Eller er det heller gatenavnet, grenda eller bydelen som identifiserer meg?
Jeg bor i Nybyen. Alle vet hvor det er. Er jeg kvadraturmenneske? Jeg bor jo her, i Kvadraturen. Men føler ikke at jeg er en kvadrat. Og siden jeg er innflytter, er jeg vel heller ikke helt krestiansandår, selv om jeg er glad i byen min. Jeg bor i Kristiansand. Men er jeg egd? Er jeg vestegd? Smaker igjen. Egd, egd, egd. Nå vil jeg ha egg og bacon. Så kan Agder ligge der. Vi ser ikke den grense under vann.
I går: Jeg gikk klokelig tidlig hjem etter hyggelige passiarer med alt fra venner og kjente til byens lavadel, gründere og fjongt kledte frie yrkesutøvere med gullpenner og designerbriller. Fredag kveld var Kristiansand i kledelig avstand til hysteri, kanskje er vi midt i julebordstormens øye. Hjemturen ned en nydelig pyntet Markens gate ga meg en brummende følelse av førjul og harmoni, der jeg gikk, bærende på vadebuksene og bjørnelua jeg tusket til meg i loddtrekning og vågemot.
Og nå: Kaffe fra kvalitetsmaskin.
Noen hadde tjent seg rike hvis de hadde spilt inn en plate med kaffetrakterlyder. Jeg hadde kjøpt, for lite er så stemningsskapende en solrik lørdag formiddag, med unntak av gnistsol og snø på verandaen, lavmælte og kunnskapsrike NRK-kommentatorer fra ett eller annet skirenn der ute i verden, spiller ingen rolle hvor, bare Norge ligger an til pallplass, det er en koselig lyd.
Og nå har trakteren putret og pustet og knatret seg ferdig, et tilfeldig skirenn er valgt på lav lyd, og jeg skal senke skuldrene og lese Gregory Fernsteins artikkel om FN og Internett. Og så skal jeg behandle noen bilder fra Athen, der jeg var i sommer (hvis EU var en garasje, er Hellas den rustne Diamant-sykkelen som kjedet sitter helt fast rundt kransen på), og skrive videre på reportasjen herfra.
Her i Nybyen.
I Kristiansand.
På Agder (eller i Agder, men ærlig talt).
i Norge.
I EU. E og du. Egd og du.
Eg veit ikkje. Og nå er jeg veldig nysgjerrig, blitt. På hva naboen mener.