mandag, oktober 26, 2009

Rotvelt



Som en skakk tallerken
av brunsvart mold og nakne røtter
står ho der
rotvelta

Rusten stein og oppfliste armer
spriker
Holdes oppe av det som felte ho

Grove stammen seilte i bakken
alt er åpent nå

Så høgt vokste ho,
furua,
så ivrig strakk ho seg til værs

Så fort ho makta,
til stormen reiv krona
og bikka ho ner

Ikke alltid er røttene så sterke
som du har trudd
jo høgere du vil
dess djupere må du


fredag, oktober 23, 2009

Glødelys












Når ikke en gang
sjelen puster

men holder seg
stille fast

for å ikke gå
glipp av en
eneste millimeter

av deg

er hjertet mitt
en gnistrende by
av lys i natten


tirsdag, oktober 20, 2009

Gras




Katta tygger og sliter i seg
Grasstrå på grasstrå

Blunker og vrir på huet

Nyslått og ekstra grønn
Er plenen
du spiler opp nesebora
for å kjenne

- Nå blir det regn
sier mormor
står på tråkka og sier husj til kattepus
men kattepus gnager og napper
og kniper att aua
- Når katta iter gras blir det regn
sier mormor
og lokker døra innte

- Husj, hører vi der inne

Dagen etter blir det
å leite etter paraplyen

torsdag, oktober 15, 2009

Ååh, det er så vondt. Har du plaster?


En kan forledes til å trekke slutningen at vi alle som én går og bærer på hemmelig og ennå ikke oppblomstret panikkangst, etter å ha bivånt Ola og Kari (og Amund) gjennom godt over 30 bevisste år på kloden.

Kontoen er tom. En venn har falt deg i ryggen. Du har fått kjeft på jobb (big deal). Kjærligheten er 40 mil unna. Hva gjør hun nå? Du fortæres av lengsel. Du blir baksnakket. Ledd av.
O smerte.
Smerte er som måkedritt på jakkeslaget. Det vemmer oss, irriterer oss, og vi må jo for helvete se til å få dette vekk med en gang. Men det gjør jo vondt også. Og det lammer oss.

Jeg kommer ikke på jobb i dag. Jeg er litt (rote i ordforrådet)... kvalm i dag. Føler meg ikke så bra. Best å ikke ta noen sjanser.

Men smerte er en venn.
Smerte er en venn med et stort flagg, ropert og nødraketter i frakkelommen.
Hvis det ikke var sånn, ville du ha svidd av deg halve hånda på kokeplater du ikke husket at sto på full gnu.

Oi, se det, ja. Der smelter fingrene mine, gitt.

Jeg tror vi er livredde for at livet skal inneholde smerte, at vi gjør alt for å behandle oss selv vekk fra det som kunne vært en venn.

Det er jo ikke smerten vi skal behandle, det er det som smerte sier i fra om. Skyt ikke postbudet. (Eller pianisten)

Hver gang du og jeg har det vondt, føler at verden er urettferdig eller at ting er kjipt, etablerer vi straks en aldri så liten krisetilstand i livet vårt.

Plaster? Hvor har jeg plaster? Uæh, jeg har hogd av meg armen (rift i fingeren).

Men plaster helbreder ikke dype kutt. Lindrer knapt, og beskytter mest.
Hva bruker du som sjeleplaster når du har det vondt? Rømmer du? Klassisk nevroshopping? Trøstespiser du? Ringer du en venn? Ringer du ti venner? Kom bare ikke og fortell meg at du setter deg rolig ned og kjenner på smerten, nikker og sier "hm. interessant. hva gjør jeg nå?"
Selv om jeg tror det er det man bør gjøre. Når du punkterer med bilen, kan du jo ikke bare kjøre videre i trass. Eller gå fra bilen og late som den ikke har punktert. Hva så med ditt indre?

Nei, nå skal jeg være litt god mot meg selv, det har jeg fortjent.

Tsju, vekk med dette ugreie, da. Bort med seg. Oi, der var det et teppe. Kanskje det har litt lagringsplass under seg?
Ordet "Krise" på kinesisk er satt sammen av uttrykkene "fare" og "endring". Noen mener at "endring" også betyr "mulighet", og argumenterer for at kineserne skal være så uendelig mye klokere enn oss, og se muligheter i enhver krise. Men jeg tror man overtolker ordet, og overvurderer tilblivelsen av det. For når en fare endrer seg til å bli mer enn bare en fare, men noe som reelt skader oss, så er jo krisen et faktum.

Fuck! Det er krise. Jeg setter meg inni hjørnet her og drar et pledd over meg. Kanskje det bare går over. Har jeg noe godis i skapet, tro? Whoa, Mythbusters går på Discovery. Nei nå skal jeg kose meg.

Nevrologer forteller oss at vi har to typer smertesystemer: Den "raske" veien, tykke nervetråder som straks sier fra om umiddelbar smerte, for at vi skal kunne trekke en hånd tilbake fra en varm kokeplate, f.eks. Den "langsomme" smerten beveger seg langs langt tynnere nervetråder, og hjernen husker denne informasjonen lenge etter at sykdom eller skade er lindret.
Kroniske smertelidelser trenger dermed ikke lenger å være en reell fysisk lidelse. Vi husker bare smerten fortsatt, og har adoptert den.
I tillegg har vi et filter i hjernen, den såkalte linsekjernen, som kan trenes opp til å filtrere vekk mengdevis av smertesignaler.

I morgon skal eg byrja eit nytt og betre liv. Trur eg.

Kanskje er det slik, og bare kanskje, siden jeg verken er nevrolog eller skapermakt, at vi trener oss opp til å evakuere åstedet straks det ljomer av mellommenneskelig smerte, savn, sorg, kjipe ting og annet sutreri?
Hjernen vår har brannøvelse flere ganger om dagen, tror jeg. For å holde seg i trim slik at ikke eventuelle småvonde ting rekker å nå frem til lykkefølelsen i oss. Som er så viktig å holde i live.

Ukebladlykken. Slik blir du glad. Slik får du det bedre. Dette gjør deg happy clappy. Tryll bort magen med stripete klær.

Hva om man gjorde det man gjør når man punkterer? Tar fram en jekk og verktøy og får skiftet dette hjulet. Og kjører til verksted og får ordna skadene. Big deal.
Og hvis bilen totalhavarerer, og du må gjøre noe mer drastisk? Du får jo gjort noe med det. Ubehag, joda. Men du trenger jo en bil, så da løser man ting.

Oi, der brenner visst huset mitt ned. Jeg later som det ikke har skjedd. Tar en tur på café, jeg, hjemme i ti-tida.

Jo mer markant smerten er, desto sterkere signal er det på at noe er i endring. Det er en grunn til ting er kjipt, kan det løses med jekk og verktøy, eller må du gå kraftigere til verks?
Kjipt på jobb? Drittlei av jobben din? Hvem sier at det ikke går an å gjøre noe med det, eller kanskje et jobbskifte er overmodent for deg?
Er hjertet brennmerket av lengsel? Og det går ikke over?
Kanskje det betyr at noen andre valg er overmodne.

Uæææh. Livet er så teit. Jeg skulle ha gjort masse, hadde det bare ikke vært for A, B og Å.

Du er ikke et offer. Virkelig ikke. Og noen ganger vet smerten best, den er som en seismograf.

Men hva om vi satte oss ned og pustet dypt. Hilste på smerten og spurte hvorfor hun har kommet på besøk. Forsøker å foreta en grundig tilstandsrapport.
Må jeg skifte hjul? Ut med hele motoren? Skifte bil? Eller er det krise? Virkelig full krise? Ny bil? Oppvaskmøte med en kamerat? Ny jobb? Ny by?

Planlegg smerte. Så går du gjennom den. Og kommer sterk ut av krisen. Og forandret. Og kanskje lykkeligere enn om du fulgte "Slik sminker du deg happy"-rådene på side 35.

Enten går det bra, eller så dør du. Big deal. Vi skal jo alle dø. Men så lenge man er i live, er det fint å være tilstede i sitt eget.

tirsdag, september 29, 2009

Røtter


Jeg står ute på jordet, noen hundre meter fra låven. Solen er i ferd med å gli ned bak åsen, og jeg får det travelt med å ta bilder rundt meg. Puste inn støvet, tillate meg å kjenne på følelsene.

Det er ikke hvilken som helst dag. Det er den siste, ihvertfall for min del. Jeg har skjøvet og løftet og stablet inn de siste møblene fra gårdsbruket inn i en varebil. Nå står jeg midt ute på åkeren der mine forfedre har pløyd og sådd i flere hundre år, fordi det har vært deres lodd her i livet. Kanskje ikke fordi de alltid har villet, men fordi de ikke har kunnet gjøre annet. De ble født til dette livet. Og de døde her.

Om noen uker eies alt dette av en annen. Ingen i min slekt, og slettes ikke meg. Jeg ble født som odelsgutt til dette bruket, og lurer i mørke stunder på om jeg burde ha gjort mer for å bli værende her. Ikke for forfedrenes skyld, men min egen. Men jeg lander hver gang på at det ikke er mitt lodd. Her i dette livet. Jeg ble ikke født i en tid der den eneste muligheten for overlevelse var knyttet til jorda under føttene våre.

Men likevel, mens jeg står her ute, slynger usynlige røtter seg omkring anklene mine og holder meg fast. De kommer smygende opp mellom leireklumper, sand og halm. De lar meg flytte føttene, men forteller meg for hvert skritt at dette er mitt land. Uansett hvem som måtte ha kjøpt retten til å dyrke jorda her. Mine forfedre, mitt kjøtt og blod har brutt opp hver meter av dette enorme åkerhavet, og det er mitt.

Jeg går videre, ned til åkerkanten, og hopper over bekken. Med ett står jeg i skogbrynet, der mine forfedre mange ganger har stått før meg i solnedgang. Skal jeg gå inn i skogen og ta farvel?
Over meg sitter de gamle, høyt der oppe i skyene. På en balkong. De kikker ned på meg og lar grantrærne hviske ord i sjelen min.
"Du er alltid herfra. Vi er alltid dine. Dette er ikke farvel, dette er på gjensyn."

En høy, gammel gran jeg godt husker fra barndommen, er helt grå og svart i toppen. Den er døende, råte og sykdom har krevd sitt. Jeg hilser ærbødig til pannen med flat hånd. Aner ikke hvorfor jeg gjør det.

Det er den siste dagen. Den siste dagen gården og jeg er sammen før gårdsbruket skifter eier. Ut av familien. For første gang siden 1600-tallet. Men når disse gamle der oppe i skyene sier det på denne måten, skjønner jeg mer, og blir mindre melankolsk. Røttene rundt anklene mine blir med meg, uansett hvem som kjøper skjøtene og snart skal gå rundt her og kalle det for sin skog.

"Vi er dine. Alltid," sier de majestetiske, eldgamle grantrærne i toppen av åskammen.
Jeg smiler mot dem. De siste streifene av solvarme forlater tretoppene, og jeg står alene igjen i mørket der inne i skogen.

Det er helt stille her, og jeg ser ikke rundt meg eller bak meg. Det er ingenting å være redd for. Det er mine forfedres skog, og den er min. Og alle andre som kjenner tilhørighet hit sin. Vår. Og kanskje eier skogen, åkrene og jorda meg og oss, og ikke omvendt.

Det er røttene mine, og de blir med meg. Uansett hvor jeg skulle befinne meg.
Jeg går stille langs skogkanten og tusler opp til varebilen med møblene i. Og snur meg ikke tilbake.

søndag, september 27, 2009

Røykepause



På vei til journalistkonferanse i Stavanger. Tre timer og litt på et tog er en krevende disiplin for nikotinøse journalister uten selvkontroll. Vi ber en avstiger om å knipse bilde av oss før han går hjem til sine. Vi rekker to trekk til, så hører vi fløyta, og tar motvillige skritt inn igjen i det sterile kammeret noen har kalt togvogn.

søndag, september 20, 2009

Utfor

Mange tusen lastebiler, trailere, vogntog og digre kjøretøyer smeller dundrende avgårde langs åtte felt betong, asfalt og stål. Sånn er det på motorveien. Ingen stopper plutselig opp for å vurdere veien videre. Man kjører AV en motorvei, på avkjørsler, og alle har sin avkjørsel de er på vei mot.

Selvsikkert lar sjåførene gassfoten hvile trygt mot pedalene selv rundt uoversiktlige svinger.
Vi er da på motorveien. Det er jo ikke akkurat som om den tok slutt, plutselig. En vegg, eller ingenting. Vi stoler ikke en gang aktivt på at det er sånn, vi tar det jo for gitt.

Men hva om den gjorde det? Motorveien. Tok slutt, plutselig. Uten forvarsel. Ville du ha merket det inni deg som sjåfør? Nå, rundt neste krappe kurve, er det slutt. Veien er ikke lenger, det er et brått stup. Og det bærer utfor?

Kan du se det for deg? Som et Niagarafall av tungtransport utfor et enormt juv. Vannmassene stanser ikke opp og vegrer seg rett foran et fossestup. De glir utfor uten å utfordre seg selv på tanken om de kanskje skulle ha snudd eller bremset opp.

Jeg bare lurer. Ville noen som helst ha stanset? Alle som åkte utfor ville jo ha vært ute av stand til å melde i fra om faren. Alle ville bare ha knallet utfor i 120 kilometer i timen.

Jeg er kanskje grotesk i fantasien, men jeg synes nesten det ser vakkert ut.